Hodetelefoner kommer i alle klasser, men få er så påkostet og eksklusive som de vi her har for hånden. T+A Solitaire P bruker håndlagde elementer av en spesiell type, og prisen er svimlende 57.000 kroner!

De som kjenner T+A vet at den tyske hi-fi-produsenten ikke lager billig utstyr. Her snakker vi ekte high-end, gjerne fra øverste hylle, men det er ikke hodetelefoner kjenner dem for. Snarere er det deres utsøkte Klasse D-forsterkere og ikke minst digitale kilder som for alvor har satt T+A på high-end-kartet. Solitaire P er faktisk deres første hodetelefonmodell, lansert i 2020. Lillebror Solitaire P-SE, som vi tidligere har testet, kom noe etter.

T+A Solitaire P er et par åpne hodetelefoner, som både lekker støy inn og musikk ut. Uinnvidde kan i så måte lure på hvorfor i all verden noen ønsker å lage eller eie hodetelefoner med åpent prinsipp. Det skal jeg fortelle deg. Ved å gi membranene fri vandring i begge retninger, har dynamikken og musikaliteten potensial til å bli milevis mye bedre. Sammen med en god forsterker, selvsagt.

Aluminium

Solitaire P bruker deler frest ut av heftige blokker av solid aluminium. Produksjonskostnadene er høye, men så gir de også et meget eksklusivt preg, i tillegg til å være meget resonansfattige. Det gir derimot noe økt vekt i forhold til de syntetiske materialene i lillebroren Solitaire P-SE, for her snakker vi en masse på over halvkiloen. 530 gram, for å være nøyaktig. Uten kabel.

Drivere fra øverste hylle

Høyttalerelementene, eller driverne, heter TPM 3100. Som resten av konstruksjonen er de utviklet og produsert i Herford i Tyskland, med kostbare og nøye utformede neodym-magneter. Magnetene er perfekt formet til elementene, for å gi et helt jevnt magnetfelt som ikke skaper luftturbulens. Luftstrømmen holdes jevn til enhver tid, og at elementene er plassert presist i den lineære delen av magnetfeltet skal forsikre maksimalt lydtrykk før forvrengning, med en enorm dynamikk som resultat. Det gjør også at motstående magneter er unødvendig, skal vi tro T+A. Noe som gir optimal effekt i forhold til egenvekt.

Selve membranen er en spesiell ultratynn og -lett film, bekledt med en rad elektrisk ledende materiale, med en impedans rundt 80 ohm. Dette er høyt for å være planmagneter, til sammenligning har for eksempel de fantastiske Audeze LCD-5 en impedans på bare 14 ohm. Mange forsterkere vil faktisk foretrekke 80 ohm over 14, spesielt de med lav utgangsimpedans (lav dempefaktor). Følsomheten er på 101 dB, som er helt gjennomsnittlig. Med en kraftig nok forsterker kan de presses til 130 dB før de tar skade, noe som er nesten vanvittig!

Fantastisk kvalitetsinntrykk

Hver hodetelefon er håndlagd i Herford, Tyskland, og jeg må si detaljene i aluminium gir god visuell harmoni med de svarte detaljene, i tillegg til et fantastisk kvalitetsinntrykk. Det røde fôret på innsiden av klokkene setter prikken over i-en for et råflott utseende.

530 gram er mye å ha på hodet, og Solitaire P tynger da også mer enn lillebror Solitaire P-SE med sine 440 gram. Men de klemmer ikke i det hele tatt, og til daglig bruk sitter de meget behagelig på hodet. Takket være myke velurputer og en deilig fôret hodebøyle.

Derimot vingler de litt om man beveger seg for mye, så om du hører mye på headbanger-rock, passer de lettere Audeze LCD-5 langt bedre. De klemmer litt mer, men sitter da også beint fast på selv den mest breibeinte rockeren.

Balansert og ubalansert kabel

Det følger med både en ubalansert 6,3 mm jack-kabel, og en balansert med 4-pins XLR, begge er 3 meter lange. I noen markeder er den balanserte kabelen av type 4,4 mm Pentaconn, så sjekk dette på forhånd.

Bedre enn noe hi-fi-anlegg

Den som har råd og vilje til å betale i dyre dommer for et par hodetelefoner, får betalt tilbake i form av en lydgjengivelse du bare kan drømme om fra et par høyttalere i et rom. Et rom som forvrenger, tilslører og søler til lyden fra høyttalerne. Høyttalere, som i seg selv har kabinetter som forvrenger, med stående lydbølger og diffraksjoner hvor lydbølger kolliderer inn i hverandre på sin vandring langs front- og sideplatene, og skaper forsterkninger og kanselleringer om hverandre. Du får en totalt egosentrisk musikkopplevelse, som ikke i samme grad er skapt for å deles. Men, jeg lover deg, kompromisset er verdt det.

Overhøring med ubalansert kabel

Jeg testet bare en kort periode med ubalansert kabel. Sammen med Sennheiser HDV 820 er lyden nesten glødende varm, med en ro som det er vanskelig å beskrive. Bassen er saftig, og mellomtonen enda varmere enn med Solitaire P-SE (også den heller mot det varme). Det er rett og slett deilig å høre på, selv om man kanskje ikke helt får inntrykket av den kjappe transientresponsen planmagneter er kjent for, i forhold til tyngre dynamiske høyttalerelementer.

Med den balanserte kabelen åpner lydbildet seg mer i bredden, og det ryddes enda bedre plass til detaljene i lydbildet. Stemmer står bedre frem, det samme gjør hvert enkelt instrument. Grunnen er at balansert kabel har separat jord for venstre og høyre kanal, hvor de deler jord med ubalansert kabel. Noe av lyden vil smitte over gjennom jordkabelen, så du får en anelse overhøring mellom kanalene – som igjen resulterer i en dårligere separasjon og en snevrere stereobredde. Det er klart merkbart med Solitaire P.

T+A HA 200

Siden T+A er best kjent for sine forsterkere, skulle det da også bare mangle at de ikke hadde sin egen hodetelefonforsterker. HA 200 er kanskje den beste jeg har hørt, med en fantastisk innebygd DAC, og koster intet mindre enn 76.000 kroner. Og der den låter fantastisk sammen med Solitaire P-SE, låter den himmelsk i samlag med toppmodellen Solitaire P.

Blant seks mulige filterinnstillinger låter Bezier 2 best i mine ører, det er ikke fullt så fast i rytmikken som de supersteile FIR-filtrene, men musikken flyter samtidig elegant og deilig. Men siden Solitaire P allerede er ganske «flytende» i lyden, så kan det godt hende du vil ønske å stramme opp lyden litt med et FIR-filter.

Fin stereobredde

Sammenlignet med SE-modellen har Solitaire P et enda mer kremaktig lydbilde, med mer varme. Lydlandskapet er større, og jeg lever meg enda mer inn i musikken.

Stemmen til Aurora er lys, men kan med mindreverdig utstyr bli en anelse nasal der den tidvis presser hardt på i øvre mellomtone. Ikke her. På den rolige A Potion For Love er den i stedet nærværende, fysisk og nærmest engleaktig.

Og du må ikke forveksle varme med maskering, for her er hele lydbildet intakt. Hele «stjernehimmelen» er der, den heller bare noe mer mot rødt enn med mer nøytrale hodetelefoner. Som Audeze LCD-5.

Lydbildet er virkelig stort med T+A-ene. Det er noe mer tilbakelent enn med LCD-5, og jeg står fremdeles for sammenligningen jeg gjorde i den testen: «Lydbildet fra T+A-ene er fyldigere og varmere, med et noe mer tilbakelent overtoneområde. Uten at man savner luft, det er bare en annen måte å presentere lyden på. Mer som et par high-end-høyttalere i et lydbehandlet rom, med en mykere og mer kremaktig lyd.»

Med andre ord, der det med noen hodetelefoner handler om å presentere musikken så ærlig som overhodet mulig, vil andre pynte litt her og der. T+A er normalt i den nøytrale og analytiske leiren, men med Solitaire P har man brukt fargepalletten nok til at man ikke lenger kan kalle lyden nøytral. Men du verden, så deilig å høre på!

Nydelig jazz

Kontrabassen til Dieter Ilg på jazzcoveren av Cohens A Thousands Kisses Deep har en dybde og en klang som jeg ikke tror jeg har hørt med noen andre hodetelefoner. Der hvor den med LCD-5 fremstår som nøytral og tørr i forhold, får Solitaire P frem storheten på en annen måte, og trompeten til Till Brönner har en sånn ynde hvor man ser for seg den skinnende messingen, der man sitter og drømmer seg bort.

Vel vitende om at Solitaire P er nesten dobbelt så dyr som Solitaire P-SE, kunne det vært enkelt å si at den også er så mye bedre. Det blir litt feil. For her er det faktisk mye smak og behag. For mens jeg godt kan si at toppmodellen har en «dyrere» lyd, så har de en såpass annerledes klangkarakter, at det blir vanskelig å sammenligne direkte. P-SE heller nemlig noe mer mot det nøytrale, som mange nok vil foretrekke. Og som er enklere å forholde seg til for den typiske forsterkeren. Mens Solitaire P er varmere, men samtidig litt vanskeligere å puste dynamisk liv i. Den nevnte Sennheiser-forsterkeren er i grenseland for hva jeg vil anbefale. Ønsker du noe rimeligere enn T+A-forsterkeren ville jeg heller sett i retning Naim Uniti Atom HE eller Burson Soloist 3X GT (test kommer) pluss en god DAC. Auralic Taurus kan også anbefales på det varmeste, nå kun tilgjengelig bruktmarkedet.

Litt tilbakeholdne vokaler

Hvis det er noe man skal trekke Solitaire P for, så må det være at vokalister kan fremstå som noe vel forsiktige. Hodetelefonene er noe dempet i øvre mellomtone, slik at musikken låter fyldig og varmt, men mangler også noe aggresjon. Du kan bøte litt på det ved å spille høyere, med en kraftig nok forsterker, men lyden er hele tiden litt mykere enn med de aller kjappeste. Både Audeze LCD-5 og HiFiMAN HE-1000se er kjappere, og i denne prisklassen skal man også ta med Stax SR-009s, som låter lett som luft, og som fortsatt nok er de beste hodetelefonene jeg har hørt. Men de er også de mest kompliserte, siden de er elektrostater og dermed trenger en helt spesiell forsterker.

T+A Solitaire P: Konklusjon

T+A Solitaire P er blant de virkelig dyre hodetelefonene der ute. Heldigvis låter de også himmelsk! Sett deg ned og forsvinn i musikken!

Solitaire P er enda mer vanedannende enn lillebror P-SE, med en enda varmere klang. Bassen er i særklasse, og nedre mellomtone er rett og slett magisk. Og det låter ekstra bra med T+A sin egen forsterker, HA 200.

Den litt tilbakelente mellomtonen er kanskje ikke for alle, spesielt ikke de som ønsker at stemmer og instrumenter kommer så langt frem som mulig. Lydteknikere vil nok også stilles undrende til klangbalansen. Men veldig mange, meg selv inkludert, vil oppleve lyden som utelukkende vakker.

Dette er lyden av smør som smelter på en deilig indrefilet, her er det bare å lene seg tilbake og gi seg hen til drømmeland!