TEST: Mola Mola Lupe

Klangen fra pianoet er krystallklar. Som skåret til med pinsett. Samtidig flyter tonene vektløst ut i rommet og lager en varm, nærmest organisk atmosfære. Jan Gunnar Hoffs utenomjordiske klaverspill lyder sjelden så bra fra vinyl, som akkurat nå.

Interessant nok skyldes det ikke at jeg har satt opp en platespiller i millionklassen. Slett ikke. 2L-innspillingen med Jan Gunnar Hoffs album Living, spinner på den nye direktedrevne Denon DP-3000NE. Påmontert en Denon DL-103R, en MC-pickup i øvre budsjettklasse, hvis kvaliteter er ubestridt. 

Det er en kombinasjon i høyere prisklasse, visst er det det, men vi har testet mye dyrere spillere og pickuper, og sjelden fått den samme klangen fra Living-albumet.

Forskjellen denne gangen, er at Denon-pickupen sender sitt 0,25 mV signal rett i en Mola Mola Lupe. Et skvett nytt phono-trinn fra nederlandske Mola Mola, som vi ikke har sett maken til. Det vil si, Lupe har visse likhetstrekk med Gold Notes fremragende PH-10, som vi testet tidligere i 2023.

De er begge RIAA-trinn, eller phono-trinn, hvor man kan velge og stille inn viktige parametere som belastningsimpedans, gain og faktisk også velge innspillingskurve fra en lang liste. Som inneholder alle de vanligste som RIAA-kurven, og en hel rekke langt sjeldnere innspillingskurver – for 78-plater, Shellac, mono og mer –  som de fleste enten aldri har hørt om, eller har glemt for lenge siden.

Lupe er mer påkostet enn PH-10, og har totalt fire innganger som kan konfigureres individuelt. Den ene er balansert mens de tre andre er ubalanserte innganger. Sånn sett skiller den seg fra de fleste RIAA-trinn, som bare har én, kanskje to innganger. Her kan man selv velge hva slags belastningsimpedans man foretrekker til enten en MM- eller en MC-pickup, Gain, eller forsterkning, kan stilles i to trinn for MM og åtte trinn for MC.

Appstyring

Kapasitans for MM er valgbar i sju trinn, og Lupe har også tilpasning av tidskonstanter for bass og diskant i millisekunder. De kan brukes for å fintrimme avrullingen i bunn og topp, og brukes egentlig bare hvis innspillingen ikke stemmer hundre prosent med valgt innspillingskurve. Bassen kan også justeres i dB, og det er subsonisk filter inkludert. 

Hvilket leder meg til appen, som finnes for iOS og Android. Den må man nemlig laste ned for i det hele tatt å kunne konfigurere noe som helst på Lupe. 

Det er her man finner alle justeringer, til alle inngangene. Som kan ha vilt forskjellige innstillinger. Som man kan bruke sammen med forskjellige spillere, eller pickuper. Inngangene kan man bla i med den medfølgende fjernkontrollen, men med en gang man behøver å gjøre en justering, må man åpne appen på mobilen. 

RIAA-kortet 

I følge Mola Mola er Lupe et resultat av RIAA-kortet de utviklet for forforsterkeren Makua, men tilpasset et separat kabinett, og plassert det samme kabinettetet i halv størrelse, som Mola Mola bruker på DAC-en Tambaqui.

Her er MM og MC-kretsene separert med egne komponenter til hver av dem, og med så korte signalveier som mulig. En tilpasset strømforsyning er innebygget i det smale kabinettet, som også har balanserte og ubalanserte utganger.

Den runde skjermen på fronten, er liten, men høyst lesbar og viser de viktigste parameterne, men heller ikke mer. Skal man gjøre noen justeringer overhodet, er det som nevnt i appen det må gjøres.

Lyden av stillhet

Jeg byttet Jan Gunnar Hoff ut med Pat Methenys Side-Eye NYC, innspilt i Sony Hall i 2019, og lyden som bredte seg ut i rommet, var varm, fyldig, behagelig og fullstendig blottet for bakgrunnsstøy. 

Methenys bløte gitarklang fylte rommet og kontrasten mellom instrumentene til musikerne, kunne knapt vært større. Selv de minste nyanser var tydelige i lydbildet, også i bassen hvor vinyl kan mangle den stramme autoriteten en god digitalfil kan ha. Ikke noe problem her.

Jeg ble presentert for et dypt perspektiv, med et stereobilde så stabilt definert som jeg sjelden har hørt det fra vinyl. Den dynamiske kontrasten viste seg å være mildt sagt fremragende. Dire Straits dynamiske Love Over Gold, ga slagverket både vekt og presisjon, mens Mark Knopflers gitar var like fokusert som Jan Gunnar Hoffs klaverklang. Samtidig var det helt stille i høyttalerne når jeg løftet pickupen opp fra rillene. 

Jeg flyttet Love Over Gold over til en Technics SL-1200 med Ortofon Cadenza Bronze. En lynrask MC-pickup som ikke trenger fullt så mye gain som Denon-pickupen. Med den kombinasjonen levde Lupe virkelig opp til sitt navn. Maken til innsikt og detaljrikdom tror jeg ikke jeg har hørt fra Love Over Gold. 

Bruce Springsteens Western Stars, på lyseblå vinyl, er ikke akkurat den mest tilgivende platen. Lyden er mørk, nesten grumsete, men Lupe klarer å forunderlig vis å bringe klarhet til lyden, som gjør de dårligste sporene på albumet tolererbare.

Lyden fra Lupe kjennetegnes først og fremst ved at det ikke finnes noen lydsignatur. Den dyrere Audio Research PH9 lyder luftigere, mens den rimeligere Gryphon Sonett har saftigere bass og litt mer dynamisk kontrast i bunnen, men ingen av dem er så stille og nøytral som Mola Mola Lupe.

Tilbake til Jan Gunnar Hoff og Living, denne gang på Technics og Ortofon, gjør meg bare enda mer overbevist om at Lupe er et av de fineste RIAA-trinnene der ute. Her er den dynamiske kontrasten større, det nærmest renner over av klangnyanser, og musikkens nerve kommer enda nærmere. Det er praktfullt.

Konklusjon

Med fire innganger og alle tenkelige justeringsmuligheter, er Mola Mola Lupe et perfekt verktøy for en med flere platespillere, og ulike pickuper. Kanskje spesielt de som har en platesamling som strekker seg fra shellac-tiden til LP-er, og som av den grunn alene må ha flere pickuper. Eller spillere. Selv de med bare én spiller, og én pickup, kan ha nytte av Lupe, som er så tilpasningsdyktig at den passer til alt. Liker man i tillegg av phono-trinnet ikke farger lyden, eller står i veien for informasjonen pickupen graver frem fra rillene, er Lupe lett å anbefale. Det eneste som står i veien, er kanskje prisen.