TEST: Mola Mola Tambaqui

Enestående DAC slår rot i sjelen

Fra produsenten jeg ikke hadde hørt om, kommer et virkelig unikum av en DAC. Faktisk den beste jeg har hørt.

Karakter
Mola Mola Tambaqui

Lyd & Bilde mener

Lyden er fenomenalt bra! Forvrengning og støygulv er på så forsvinnende nivåer at man er helt inne i den musikalske kjernen. Roon gir brukervennlig strømming.
Det ble et tårevått farvel…
  • Innganger: Optisk Toslink, SPDIF, AES/EBU, USB-B, HDMI (i2s)
  • Utganger: Stereo XLR, (variabelt volum), hodetelefon (6,3 mm og XLR), 12V trigger
  • Strømming: Bluetooth (LDAC, aptX, AAC, SBC), Roon Ready
  • Oppløsning: 32-bit/384 kHz, DSD256 (11,2 MHz)
  • DAC: PWM, 32-stegs analog FIR
  • Betjening: Fjernkontroll, app og frontpanel
  • Mål: 20 x 11 x 32 cm (BxHxD)
  • Vekt: 5,2 kg
  • Farge: Aluminium m/ svarte sidepanel
  • Web: andervikaudio.no
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 102000 kr

Man trenger bare ta en rask kikk på kabinettet til DAC-en Tambaqui fra nederlandske Mola Mola for å skjønne at dette er dyrt. Slike bølgete kurver er ikke billig å frese ut, og gjøres bare med virkelig påkostede produkter. Vi er med andre ord i high-end-segmentet, og prisen er så vidt sekssifret.

Det er noe ved den smale men likevel solide formfaktoren som tiltaler meg, og det runde displayet bryter elegant opp. Vekten på drøyt 5 kilo er kanskje ikke så spesiell, men så er det også på innsiden at magien skjer.

Ingen hokus-pokus?

Å lage en god digitalkonverter synes ikke som verdens mest krevende jobb for en hi-fi-konstruktør. Du bruker en hundrelapp eller to på den beste DAC-chipen til jobben, gir den en strømforsyning og en analog forsterkerdel av en viss kvalitet, og monterer i et kabinett. Fiks ferdig, bare å gå hjem for kvelden. Sånn kan det i hvert fall virke når vi snakker typiske hyllevarer.

I high-end-segmentet er det annerledes. De som legger sjela si ned i å lage virkelig gode DAC-er, modifiserer og finstiller kretsene rundt DAC-chipen til de blir grønne i ansiktet. Man måler ting som jitter, støygulv og forvrengning, gjør ytterligere justeringer, måler igjen. Frem og tilbake, helt til man til slutt har tynt det maksimale ut av DAC-en, alt i musikkens og støyfrihetens tjeneste. Så må man vie analogdelen samme type kjærlighet, for her er det mye som kan gå galt – og støy på nytt kan introduseres.

Et helt annet utgangspunkt

Men også high-end-produsentene jobber ut ifra det samme utgangspunktet; nemlig å bruke den beste tredjeparts DAC-chipen man finner. Problemet er at tredjeparten ikke aner hva for et spennende produkt konstruktøren har tenkt å lage. I stedet er chip-en laget for å passe til det meste, i en «one size fits all»-konstruksjon.

Nederlandske Mola Mola vi ikke være med på dette, men har i stedet startet fra bunnen av, med sin helt egen konstruksjon. Du finner derfor ingen DAC-chip fra verken AKM, Burr-Brown eller ESS på innsiden av DAC-en Tambaqui. I stedet er produktet bygd opp med kretser og digitale algoritmer utviklet av Mola Mola selv.

I følge produsenten har de beste DAC-chipene på markedet en maksimal dynamisk rekkevidde på 22-bit og er lineære bare innenfor et 20-bits virkeområde. Tambaqui bruker i stedet fiffig databehandling, som blant annet innebærer å oppsample signalet til hele 32-bit / 3,125 MHz, før det behandles videre og deretter konverteres til analogt. Slik oppnår de i følge dem selv et signal-/støyforhold på hele 130 dB, tilnærmet den teoretiske grensen for 24-bit lydfiler. Og de lover at forvrengningen alltid ligger lavere enn støygulvet – uansett dynamikkområde og lydnivå på kilden. Dette skal være umulig å oppnå for produsenter som må bruke tredjeparts DAC-chiper.

Hoveddelen av kabinettet til Mola Mola Tambaqui er frest ut av et eneste stort stykke aluminium. Foto: Mola Mola

 

Konstruktøren gir troverdighet

Dette kan være påstander som er vanskelig å svelge, spesielt siden du mest sannsynlig ikke har hørt om Mola Mola før. Det hadde i hvert fall ikke jeg. Men sjefskonstruktøren er en annen historie. Han heter Bruno Putzeys, teknisk ansvarlig hos Kii Audio, og er ansvarlig for Klasse D-forsterkningen og den digitale innmaten i deres høyttalere. Han er også hjernen bak Hypex digitale forsterkermoduler som brukes av flere high-end-produsenter. Så, nei, dette er ikke hvem som helst.

Mola Mola Tambaqui
Du finner det du trenger av innganger på baksiden, inkludert USB og en ethernet-tilkobling som lar deg strømme høyoppløst musikk. HDMI-kontakten er for å sende ut rådataene via i2s, og ikke for å koble til Blu-ray-spilleren din. Foto: Mola Mola

 

Lydkilder

Foruten normale digitalinnganger som Toslink og SPDIF, finner du både AES/EBU og en USB-inngang som støtter opptil 32-bit / 384 kHz PCM og 22,5 MHz DSD-signaler (DSD512). Eller sagt med andre ord, alt du kan finne på å kaste i dens retning.

Som Roon-bruker konstaterer jeg med glede at DAC-en er Roon Ready via ethernet-kontakten. Bare plugg den i, og spill musikk fra en PC tilkoblet det trådløse nettverket.

Ubalanserte utganger finnes ikke, her er det XLR ut som gjelder. Og ser du nøye etter, finner du to hodetelefonkontakter på baksiden; en 6,3 mm jack, og en 4-pins XLR som gir separat jord til høyre og venstre kanal.

Spesielt nok for en high-end-DAC har denne også trådløs Bluetooth, som støtter bedre lyd med kodekene aptX og AAC, men dessuten også Sonys LDAC-kodek som gir tilnærmet tapsfri lyd over Bluetooth.

Foto: Mola Mola

 

Om fjernkontroll

Mola Mola Tambaqui kan styres med fjernkontroll, og om du føler for å bruke 7.000 kroner på en slik så tilbyr Mola Mola jommen dette. Gudskjelov følger det også med en forhåndsprogrammert fjernkontroll av typen gammel Apple TV, som du kan bruke hvis ikke. Eller bare last ned appen Mola Mola Remote og styr den med mobilen.

Hvis du ønsker å bruke flere tusen kroner på en lekker fjernkontroll, så kan du det. Men du kan også la være, og heller bruke mobilappen eller den forhåndsprogrammerte Apple TV-kontrollen som distributøren har pakket med. Foto: Mola Mola

 

Førsteinntrykket

På testrommet står den trofaste, men etter hvert litt for ofte omtalte, riggen fra Hegel, bestående av HD30 DAC, P30 forforsterker og 2 stk. H30 effektforsterkere. Elektronikk som til sammen koster over 260.000 kroner, hvor DAC-en utgjør 35.000 kroner. Det er ingen tvil om at det låter bra, både med vår nye referanse blant høyttalere rundt 100.000 kroner, nemlig Audiovector R3 Arreté og dessuten et par høyttalere vi gleder oss til å bli bedre kjent med: Vivid Audio Kaya 90 – som til 260.000 kroner pr. par låter svært åpent, ufarget og eksepsjonelt dynamisk!

Med Hegel i alle elektroniske ledd låter det svært uanstrengt og heftig. Det er både trøkk og luft her, og lydbildet presenteres så åpent og ærlig at jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt skjønner hvor mye bedre Susanne Sundførs MQA-versjon av Undercover live fra Barbican i London skal kunne låte. Software-dekodet i Roon, da HD30 ikke støtter MQA direkte.

Det gjør for så vidt heller ikke Tambaqui. Men hva gjør vel det? For når denne tilkobles, er det som om ytterligere et fint silkeslør løftes vekk fra lydbildet – og man kommer enda nærmere kjernen.

Det aner meg likevel at forskjellene burde være større. For det er neimen ikke lett å vite hva man skal høre etter, og forskjellene er på detaljnivå. Jeg rakk akkurat så vidt å høre den ved siden av Merging NADAC PL8 før sistnevnte måtte tilbake igjen, og også der var det små forskjeller å høre. Men jeg innbilte meg at Tambaqui var et hakk hvassere – selv om NADAC altså kanskje er verdens beste multikanals DAC.

Jeg skifter over til den integrerte McIntosh MA7000, som i enda mindre grad avdekker forskjellene. Det låter litt for fett og varmt.

Mola Mola Tambaqui testes mot den langt rimeligere, men likevel i high-end-klassen prestasjonsmessig, Hegel HD30. Foto: Geir Gråbein Nordby

 

Turen til opptaksstudio

Jeg kan ikke si meg fornøyd med å ikke høre større forskjell på en DAC til 35.000 og en til 100.000 kroner, selv om jeg altså vet at Hegel HD30 er veldig god til prisen. Her må vi finne på noe.

Jeg ble tipset av importøren om at en studiotekniker i Oslo akkurat hadde kjøpt Mola Mola Tambaqui til bruk i studioarbeidet sitt. «Fordi han ikke kunne leve uten», ble det sagt. George Tanderø heter han, og han har mikset en hel bråte norske album, fra for eksempel Kari Bremnes, Siri Nilsen, Magne Furuholmen og Bjørn Eidsvåg. Men han er først og fremst masteringtekniker, og har i den disiplinen artister som Madrugada, Dumdum Boys, Emilie Nicolas og Astrid S på samvittigheten. For å nevne noen veldig få.

Det hører også med til historien at jeg kjenner godt til George fra før. Ikke bare gikk vi på lydlinja sammen i ungdommen, vi bodde faktisk sammen også. Vi både snakket og nærmest pustet og åndet lyd hele døgnet, og det er ikke mange ører jeg stoler mer på. Jeg visste jeg måtte ta turen innom studioet hans.

I masteringstudioet til George Tanderø i Oslo, fikk vi virkelig høre hva Mola Mola Tambaqui var god for. Foto: Geir Gråbein Nordby

 

Lekestue

George har lydbehandlet studioet proft inntil beinet, signert av en amerikansk akustiker ved navn John Brandt. Det er virkelig en fantastisk akustikk, hvor det som er av etterklang låter meget naturlig. Ingen flanger-effekter, og samtidig såpass levende at man kan spille musikk på anlegget og kjenne gåsehuden reise seg.

Jeg har med Hegel HD30 under armen, de to DAC-ene kobles parallelt til en høykvalitets passiv forforsterker, så man kan svitsje frem og tilbake. Tambaqui har høyere utgangsnivå, så den dempes til riktig nivå ved hjelp av desibelmåler. Merk da at ved å stille denne noen knepp under 100%, så får den et teoretisk mindre enn optimalt utgangspunkt, da det vil kunne gå utover den digitale oppløsningen. Det skal ikke være noen fare, siden den har så stort dynamisk spillerom uansett.

De to DAC-ene ble matchet i lydnivå, med god hjelp fra lydtrykkmåleren SPL Pro for iPhone. Foto: Geir Gråbein Nordby

 

Klare forskjeller

Forskjellene mellom de to DAC-ene vokser seg langt større enn jeg selv klarte å få frem i eget rom. Høyttalerne er forresten et par velvoksne ATC SCM100ASL Pro, som George har innfelt i en baffelvegg, optimalt vinklet mot lytteposisjon bak miksebordet. Det er en så vanvittig dynamikk i dem, samtidig som de gjengir lyden så musikalsk og veldefinert, at det meste av rendyrket hi-fi blekner i forhold.

– Det er jo sånn her det skal låte, utbryter jeg mens Rage Against the Machine trøkker løs med Bullet in the Head.

Forskjellene ligger i, at mens Hegelen låter både ufarget og detaljert, så er det som om stjernehimmelen åpner seg bak musikerne når vi svitsjer over til Tambaqui. Cymbaler skinner mer, det er bedre separasjon mellom instrumentene, og selv med metal med bråkete cymbaler hører man rommet mellom cymbalene mye klarere når Tambaqui får dirigere.

 

– Da jeg hørte Mola Mola-DAC-en visste jeg at jeg måtte kjøpe den.

 

Forskjellene er lett å høre, de melder seg med én gang, og uansett musikk. For eksempel med Laura Marlings Soothing, hvor kontrabassen både får mer tyngde, men også med klarere detaljer fra strengeanslagene. Og hvor kantslaget på skarptromma markerer rytmen på en mer bestemt men samtidig ømfintlig måte.

– Det er samme type forskjeller med DAC-ene jeg har brukt til nå, konstaterer George.

DAC-er han ikke vil si navnene på, fordi han ikke ønsker å sverte noen.

Måtte kjøpe den

– Da jeg hørte Mola Mola-DAC-en visste jeg at jeg måtte kjøpe den. Om det vil betale seg er kanskje tvilsomt, men da får i hvert fall artistene den beste behandlingen av musikken sin.

Men George hadde faktisk ikke prøvd Tambaqui til monitoring før i dag. Kun som et ledd i masteringkjeden. Han bruker en annen DAC til lyttingen. I hvert fall enn så lenge.

– Etter å ha hørt dette nå, så har jeg fått meg et problem. Nå har jeg jo lyst på en til! En som står i innspillingskjeden, som kommer artistene til gode, sånn som jeg bruker den nå. Og én til, som jeg kan lytte til når jeg sitter og skrur. Men det får være grenser, det har jeg pokker ikke råd til!

Jeg drar fra George Tanderøs masteringstudio på Sinsen i Oslo med tre tanker i hodet: For det første er jeg misunnelig på studioet og akustikken til George. For det andre er Tambaqui en sjukt god DAC. For det tredje tror jeg at jeg ødela dagen hans. Nå må han jo ha to av den…

Konklusjon.

Å teste en DAC er ikke det samme som å teste en forsterker. Det er mer subtile forskjeller ute og går, og har du ikke rommet og utstyret i orden, gjør det jobben vanskelig. Mola Mola Tambaqui låter veldig bra selv på halvdyrt utstyr i en vanlig stue, men det er ikke før man får alt på plass at den virkelig blomstrer – og for alvor skiller seg fra andre gode DAC-er.

Da vi endelig kom oss til et masteringstudio med kremutstyr og skikkelig gjennomført akustikk, ble forskjellene avslørt lett som en plett. Tambaqui drar fra, med et dypere, bredere og ryddigere lydbilde. Man kommer tettere på musikken. Og mellom alle nullene og ett-tallene er det jo tross alt dét det handler om

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Lyd & Bilde,
se våre abonnementstilbud her .
Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
forfatter

Geir Gråbein Nordby

(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.
2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

  1. Geir Frøyland

    Dere er splitter pine ! her sitter jeg med 20 år gammel dac til noen dengang tusenlapper og synes det står til via Vincent og JBL sistnevnte også minst 20 år ! men greit jeg blir ikke lei meg før jeg får meg høreapparat av beste kvalitet 😉

    Les også

    Det var en gang at Apples MacBook Air var det helt naturlige valget hvis man skulle ha en rimelig og ultraslank bærbar maskin. Er det fortsatt tilfellet?
    Marantz Model 30 er en praktfull forsterker for både øyne og ører, og kvaliteten går utenpå det meste.
    En nettverksspesialist og et high-end-lydselskap har sammen laget en smart-høyttaler i hi-fi-kvalitet.
    Lyden fra den enorme V8-eren klarer ikke å overdøve anlegget, som er et selvsagt valg på en BMW.

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    Annen utgave av den minste Citation-smarthøyttaleren.
    For prisen av et par støykansellerende hodetelefoner gir Philips Fidelio X3 uendelig mye bedre lyd.
    Xperia 5 II er ikke bare like bra som Xperia 1 II, den er i flere tilfeller bedre!
    Sony A85 er en jevnt over glimrende OLED-TV med flott bilde og usynlig, men tydelig lyd!
    Denons jubileums-spiller kan ta seg kjærlig av CD-ene dine i mange år fremover. Men strømmingen får en kald skulder.
    Vi spurte, leserne svarte. Med nesten 4500 stemmer er iPhone 11 kåret som vinner av kamerablindtesten.
    Sonus faber Lumina III er det opplagte valg av høyttalere til mindre rom
    Samsung HW-Q950T er den nyeste toppmodellen, og den skuffer ikke. Denne lydplanken er det krutt i!
    Med sin saftige kontrast og fargestrålende Ambilight-lys, gir Philips OLED805 en virkelig heftig bildeopplevelse.
    OnePlus 8T er et kompromiss. Derfor må man holde tungen rett i munnen hvis man vurderer et kjøp. For de fleste er OnePlus 8T blant de beste mobiltelefonene på markedet, mens forbrukere med spesielle behov bør se etter noe annet.
    Endelig et Wi-Fi 6 meshnettverk som folk flest har råd til. Er det bare å spenne sikkerhetsbeltet og gjøre klar for superhastigheter?
    Dyson Lightcycle Morph er noe helt for seg selv. Den kan det meste, men samarbeider dårlig.