TEST: Nikon Z f

Nikon hadde neppe sett for seg at markedet skulle gå av skaftet, da de lanserte Z f. Et uforskammet lekkert fullformatkamera, med et retrodesign som minner sterkt om Nikon-kameraer fra filmtiden, men som er bygget rundt en velprøvd digital plattform som ble introdusert i 2018. 

Nikon Z f er grunnleggende et Nikon Z6 II, pakket inn i 80-tallsdesignet til et Nikon FM2. Et bunnsolid bygget og mekanisk kamera som bare trenger batterier til lysmåling, og samtidig et av 80-tallets mest legendariske fullmekaniske kameraer. Med manuell innstilling av lukkertid og blenderverdi. 

Kjennere vil vifte med pekefingeren, kremte høyt, og påpeke at Nikon Z f egentlig er den digitale versjonen av Nikon FA eller FA2. 

Og de har rett.

For her får man også program-, blender-, og lukkerautomatikk, som FA fikk allerede i 1983.

Nikon Z f stammer altså fra en lang rekke med speilreflekskameraer, og man får ingen ekstrapoeng for å påpeke at Z f er den digitale tidsalderens FM2 eller FA2. 

Det er bare å se på kameraet, så skjønner man det.

Nikon Z6 II under skallet

Sist gang de gjorde dette. Altså klemte digital teknologi inn i et klassisk design, fikk vi Z fc. Et lignende kamera på en enklere plattform med en bildebrikke i APS-C-format. Som må jeg medgi, ikke ga den helt store opplevelsen. Selv om kameraet i seg selv var mer enn bra nok. 

De har gjort det en gang før også. Da tok de rett og slett en digital speilrefleks med fullformat bildebrikke, skrellet skallet av, og bygget det opp igjen i det samme klassiske kameradesignet som Z f her. Men heller ikke Nikon Df ble noen suksess. Til det var kameraet alt for halvhjertet i sin utforming og ytelse, men det er absolutt ikke dette kameraet.

Det er som sagt et Nikon Z6 II vi har med å gjøre, så den tekniske ytelsen fra CMOS bildebrikken på 24 Mp, er det lite å utsette på. Innstillingsratt har tatt over for LCD-display og umerkede innstillingshjul, og man stiller lukkertid, ISO-følsomhet, og eksponeringskompensasjon på klassisk vis. Eksponeringsprogram velges med en bryter under ISO-hjulet, og under lukkertidshjulet, skimtes en bryter som man bytter mellom stillbilder og videoopptak med.

Der finner man også en innstilling for monokrom, eller sorthvittbilder.

Kameraets meget fine 24 megapiksler fullformat bildebrikke, støtter 10-bits videoopptak i 4K, og tar opptil 14 bilder/s på serieopptak. 11 bps hvis man velger råfiler, som også kan lagres som 14-bits ukomprimert RAW. Det er ganske rå spesifikasjoner, men som nevnt er det et Z6 II vi har med å gjøre.

Bare i en annen innpakning.

Autofokus og video

Z f har Nikons nyere Expeed 7 prosessor, som blant annet betyr også at man får ansikts- og øyebasert autofokus, med meget bra sporingsegenskaper. Perfekt for portretter blant annet, eller fotografering av barna. Autofokusen fungerer like bra på video, og kameraet har til sammen ni motivprogrammer for autofokusen.  

Kameraet kan også ta opp video i 4K/60 eller 50p, med et utsnitt som tilsvarer APS-C-format. Eller Super 35 som noen kaller det. I 4K/30p brukes hele bildebrikken, og video samples fra 6K-oppløsning, og kan lagres i 10-bit med N-Log. 

Det har også en innstilling for høyoppløst stillbilde, hvor 4, 8, 16 eller 32 bilder settes sammen til en 96 Mp bildefil med piksel shift, i ekstern programvare. Da kan man både øke detaljoppløsningen, og toneomfanget i bildet. 

Attraktiv design med utfordringer

Det er mangt og mye å like her. Åttetrinns bildestabilisering er gull verdt på video, men også i lite lys på stillbilder. Stabiliseringen kan styres av et valgt fokuspunkt, som gjør den mer effektiv, og det gir skarpere bilder.

Den store OLED-søkeren kjenner vi fra Z6 II, og den vribare pekeskjermen er den samme her. Mange av knappene på baksiden er også de samme, men Nikon har ikke funnet plass til styrepinnen bak, og det er ingen dedikert AF-ON-knapp her. Det er til å leve med. Litt verre er det at det ikke finnes noe formet grep til tommelen, og grepet foran er for grunt til å gi et tilfredsstillende grep om kameraet. Lange teleobjektiver er det bare å glemme. 

Her kunne Nikon anstrengt seg mer, men kanskje de synes kameraet ble mer enn tykt nok, og valgte bort et skikkelig grep av den grunn.

En annen ting jeg heller ikke forstår, er hvorfor kameraet har to minnekortplasser, hvor den ene er en microSD-plass, mens den andre er en SD-kortplass. Begge er plassert under kameraet sammen med batteriet, også et minus i min bok. 

Kameraet kan lades via USB-C-kontakten, og batteritiden er oppgitt til 380 bilder på én lading. Min erfaring er at det tallet lett kan dobles, hvis man ikke bruker skjermen hele tiden. Jeg snudde den innover, og tok 1000 bilder uten å se på et eneste av dem, før jeg åpnet bildene på Mac-en.

Sorthvitt

Etter et par dager med tilvenning, satte jeg opp kameraet slik jeg liker å ha dem. Ukomprimert RAW for eksempel, og valgte mine foretrukne funksjoner på de få programmerbare knappene. Blant annet valgte jeg å bruke fokusringen som blenderring, og siden de fleste av Nikons Z-objektiver ikke viser valgt blender, har kameraet et bittelite display som viser blenderverdi.

Nikon har gjort det unødvendig klossete å veksle mellom selvvalgt ISO-følsomhet, og automatisk ISO. Det finnes ingen knapp å trykke på for å velge foretrukken styring av ISO, og en A for auto ISO glimrer med sitt fravær på ISO-hjulet. 

Sånne ting hemmer flyten og gjør kameraet mindre brukervennlig, men hvis man ikke hemmes av den slags, er Z f et meget tilfredsstillende kamera å bruke. Man venner seg til kameraet og omgår fallgruvene, og konsentrerer seg heller om det viktigste: Bildene. 

Som er, stort sett som forventet. Med et Nikon Z6 II på innsiden, får man strålende bildedynamikk med Nikons nesten ufeilbarlige eksponeringsautomatikk. Bildefilene er rene som snø helt opp til 6400 ISO, og Nikons fargegjengivelse på jpeg-filer, er det lite å utsette på.  

Man får ikke detaljoppløsningen til et Nikon Z8, men det er det de færreste som behøver i et kamera som dette. Men man får sorthvittbilder med et kjapt flikk på en bryter. Det gir kameraet en ekstra dimensjon, og er virkelig moro å jobbe med. 

Sorthvittfilene kan lagres i tre monokrom-profiler. Den ene gir deg normale shv-bilder med god kontrast for allroundfotografering, den andre har lavere kontrast og mykere toner for portretter, mens den tredje gir samme effekt som et rødfilter: Dypere toner med økt kontrast og mørkere høylys. 

Konkurrenter

Det finnes ingen fullformatkameraer i samme støpning som Nikon Z f. Det finnes dog konkurrenter med tilsvarende tekniske egenskaper, som også ligger i samme prisklasse. Panasonic Lumix S5II for eksempel. Det har bedre videoegenskaper – spesielt gjelder det varianten S5II X. Sonys a7 IV leverer teknisk strøkne bildefiler, men er ikke like tilfredsstillende å bruke som Nikon Z6 II. Og så har vi naturligvis lynraske Canon EOS R6 II, som også er et meget kapabelt videokamera.

Ingen av dem ligner på et Nikon Z f, som på tross av at det ikke er perfekt, er det kameraet som er best egnet til reiser, gatefoto og stort sett det meste, utenom sport, landskap og dyreliv.

Konklusjon 

De samlede kvalitetene gjør Nikon Z f til et kamera det er lett å like. Det er som skreddersydd for stilbevisste fotografer som ønsker seg et skikkelig verktøy. For under det skamløst lekre ytre, sitter det en velprøvd bildemaskin fra Nikon. Det betyr at man ikke behøver å bekymre seg over bildekvaliteten. Etter en stund slutter man også å bekymre seg over noen av de ergonomiske valgene Nikons ingeniører har tatt, og det er kanskje den største rosen de kan få. At kameraet er så tilfredsstillende å fotografere med, at ulempene viskes ut.