Bruce Springsteen i New Orleans: Samfunnsrefser og frelser!

I forbindelse med Bruce Springsteens syttende og svært kritikerroste album, Wrecking Ball, der han tar et oppgjør med Vestens feilslåtte økonomiske politikk siste tiåret, spiller han seks konserter i Skandinavia i juli. Lyd & Bilde reiste over dammen for å ta temperaturen på Sjefen før han vender nesen mot Europa. Hvilken by var da mer naturlig enn New Orleans?!

 

Bruce Springsteen i New Orleans: Samfunnsrefser og frelser!
<
>

Så står vi der, foran Acura-scenen på legendariske New Orleans Jazz and Heritage Festival. Himmelen er tilnærmet skyfri, ingen vind og 32 stekende grader får svetten til å renne nedover kinnet. Det hjelper ikke akkurat på temperaturen av Springsteen har trukket til seg hele 180.000 for å overvære konserten! Visstnok ny rekord for festivalen, som lokalt kun går under navnet Jazz Fest. En festival som har holdt det gående helt siden 1970, og heller ikke engang året etter Katrina (kun 6 måneder etter at 1.400 mistet livet og 140.000 flyttet fra Halvmånebyen) sviktet fansen. Samme året (2006) var Springsteen der med The Seeger Sessions Band, en konsert det fortsatt går gjetord om i The Big Easy – dermed var forventningene definitivt på topp. Men ville Springsteen klare å innfri, og det uten sin ”Wing Man”, Clarence ”The Big Man” Clemons?

Publikum har blitt ”varmet opp” i halvannen time med jazzlegenden Dr. John, herlig fengende jazz, men så visst ikke en energibunt og scenepersonlighet som Springsteen. Vi hadde et lønnlig håp om at en god del av folkehavet ville forlate konsertområdet etter Dr. John, slik at vi kunne komme nærmere scenen, men kun en håndfull gikk – noe de som ble igjen ikke angret på!

 

Rich man wanna be king

Bruce Springsteen og hans 16-mann utvidede the E Street Band, med egen hornseksjon (deriblant Clemons nevø, Jake på saksofon) og kordamer, entrer scenen til tonene av Badlands; og mens Sjefen skriker ut “Poor man wanna be rich, rich man wanna be king, And a king ain’t satisfied till he rules everything” brøler 180.000 ekstatisk tilbake mot den aldrende rockeren, med en vitalitet som en 30-åring: ”Broooooooooooooooooce!”.

Uten videre pause hamrer han løs på selve temaet for kvelden, med første singelen, We Take Care of Our Own, fra det nye albumet. Gang på gang messer han ut det retoriske spørsmålet, og ingen er i tvil om hva han mener om den saken. I det Springsteen kommer til ”From Chicago to New Orleans, From the muscle to the bone, From the shotgun shack to the Superdome, There ain’t no help, the cavalry stayed home” løftes knyttnevene i luften og publikum i alle aldre brøler ut sin vrede, smerte – og stolthet.

Konserten har, som albumet, en klar og gjennomtenkt oppbygging, her skal man først komme med alle de betente spørsmålene, stille de rette vedkommende til ansvar og rive opp i alt det vonde, før sårene leges. I en by som så til de grader har opplevde tøffe tider, får samfunnsrefseren Springsteen gehør. I et nærmest bisart øyeblikk skriker han ut om Death to My Hometown, en irskinspirert låt som fungerer som en oppfølger til My Hometown (1984). Denne gangen er det ikke rasemotsetninger og industridød som river byen fra hverandre, men finans-kaksene som brakte byen til ruin, og fortsatt går rundt som frie menn.

 

Katrina-sang i E Street-versjon

Før han går i gang med My City of Ruins får vi en lang monolog om hans forhold til New Orleans, hvor katastrofalt og skammelig det som skjedde rundt Katrina var, og hvor gode minner han har fra Jazz Fest i 2006, og retorisk spør oss om ”Are you missing anybody?”;

deretter tar Sjefen den helt ut med klassikeren How Can a Poor Man Stand Such Times and Live?, for første gang i E Street Band-drakt. En sang Springsteen omskrev etter Katrina i 2005, og gjorde til en moderne protestsang på The Seeger Sessions-turneen. Som en liten fjær i hatten til oss skandinaver, introduseres Little Steven ”From Lilyhammer!

De tøffe tidene fortsetter med den dystre, men like fullt optimistiske (selv om vi ikke er sikker på om hovedpersonen selv tror på det han sier), Jack of All Trades. Her gir Sjefen Nils Lofgren fritt spillerom i en særdeles heftig gitarsolo over flere minutter. Men alt er ikke bare tristesse, in på scenen kommer Dr. John for å spille med på Something You Got, og groovet i bandet kommer for fullt til syne. Nå blir Springsteen den lekne gjøgleren, i det han danser rundt og uttaler: «You can’t get that groove in New Jersey!«.

Det hele glir sømløst over i nok en Seeger-låt med  O Mary Don’t You Weep. Plutselig svinger det på festivalområdet, og mennesker rundt oss danser og hoier.

The Boss følger opp festen med den erketypiske Springsteen-låten Prove it All Night – noe han og bandet til gangs gjør; mens vi undres over at han ikke kollapser av heteslag i tropevarmen.

Nebraska-klassikeren Johnny 99 kommer i oppjazzet versjon, før det hele snus på hodet med den ”lette” poplåten, og publikumsfrieren, Waitin’ on a Sunny Day. Etter å ha kastet gitaren fra seg, tar han med mikrofonen og, bokstavlig talt, hopper ut i folkehavet. Han finner en stakkar som synger refrenget som en kråke, før han surfer på folkehavet inn til scenen igjen – for en energi og for et smittende humør.

Vi drømmer alle om det forjettede land, som Springsteen synger om i The Promised Land, en fantastisk sang, men en han spiller live vel ofte. Det samme kan sies om de to låtene fra The Rising, med tittelsporet og Lonesome Day. Flott, men ikke eksepsjonelt.

 

Johnnys spøkelse

Før We Are Alive og den elektriske Land of Hope and Dreams serverer han oss en lang monolog om problemene med å finne en låt til å avslutte albumet med, her måtte rockelegende gå tilbake i historien og bringe frem spøkelsene fra fortiden – døde men ikke glemt er mantraet i det han drar riffet fra Johnny Cash’ Ring of Fire.

Etter alle sangene om harde tider, som kommer igjen og igjen, har vi nå fått frelsen og håpet tilbake med denne og Land og Hope and Dreams. En gjenganger fra tidligere turneer som i sin nye opprockede versjon gir ny mening, spesielt når saxsoloen kommer…

Hele 6 ekstranummer blir det tid til, med et av høydepunktene i det 360.000 hender vifter i været og alle føler at de er 25 år igjen og Born to Run,

før vi danser inn i natten med Dancing in the Dark, og Springsteen og bandet tar det hele ned med Rocky Ground, nydelig akkompagnert av Michelle Moore.

I det det blir helt still på arenaen og publikum tror sangen går mot slutten, trer The Boss alene frem på scenen med sin akustiske gitar og begynner forsiktig med strofene: ”We are trav’ling in the footsteps of those who’ve gone before, And we’ll all be reunited in a new and sunlit shore. Oh, when the saints go marching in…”, og bringer dermed fortid og fremtid sammen. Et vågalt trekk å gi seg i kast med denne sangen som blant New Orleans-ere i dag ses på som den mest turistifiserte sangen byen har å by på, men, som i 2006, kommer han unna med det – og holder det enorme publikum i sin hule hånd sangen igjennom; bak oss ser vi noen som gråter.

Men, slik kan da ikke kvelden slutte, den skal gå ut med ”a bang”, og til de gjenkjennende tonene fra Born to Run-klassikeren, får vi servert selve historien om tilblivelsen til the E Street Band – ”I’m gonna sit back right easy and laugh, When Scooter and the Big Man bust this city in half, With a Tenth Avenue freeze-out”.

Han får en boks øl fra en publikummer, åpner den, drikker halvparten på styrten, før resten helles nedover ryggen, deretter trekker han fra publikum opp en plakat med teksten ”New Orleans Loves Clarence!” Vi har aldri møtt ham, men akkurat der og da føler vi akkurat det samme, konserten har blitt som en eneste stor familiegjenforening!

Og i det tropevarmen begynner å gi seg, lysene slukkes og solen senker seg over Halvmånebyen, begynner vi nesten å tro på ordene til arrangøren, i det han etter konserten uttalte: ”Here in New Orleans we DO take care of our own!”…

 

Ingen laurbær

Det er en merkelig og blandet opplevelse, og et vell av følelser som sprenger på etter en Springsteen-konsert generelt og etter akkurat denne konserten spesielt. Dyster og alvorlig tematikk til tross, så blir det en heidundrende rockefest som blåser liv i den gamle skrotten din! En fusjon mellom soundet fra The Seeger Sessions og the E Street Band, det hele mens Spring-steen som en dyktig dirigent styrer sitt band, og tar dem med på uventede og utfordrende vendinger. En musikalsk miks av dagens harde tider, selve livet, tro, håp og kjærlighet; levert via gospel, jazz, soul, rap og gledesspredende rock. Rett og slett en mental utladning og et energikick på en og samme tid, og det etter en konsert som så til de grader var tilpasset byen og dets publikum. Ikke forvent O Mary Don’t You Weep i Skandinavia i sommer.

Springsteen har holdt det gående siden 1966 (første album i 1973), og fortsetter å gi ut nye og meningsfulle album. De siste fjorten årene har han tilnærmet kontinuerlig tilbrakt på landeveien, og aldri latt showene hvile på sine laurbær med gamle klassikere som bærende element. Konserten i New Orleans inneholdt ikke mindre enn syv sanger fra det nye albumet, og av de 24 låtene han spilte, var hele åtte nye i forhold til showet to dager før i Los Angeles! På den måten fortsetter han natt etter natt å ”Prove it all Night”!

 

Dette spilte The Boss
Badlands
We Take Care of Our Own
Wrecking Ball
Out in the Street
Death to My Hometown
My City of Ruins
How Can a Poor Man Stand Such Times and Live?
Jack of All Trades
Something You Got (m/ Dr. John)
O’ Mary Don’t You Weep
Prove It All Night
Johnny 99
Waitin’ on a Sunny Day
The Promised Land
The Rising
Lonesome Day
We Are Alive
Land of Hope and Dreams

Pay Me My Money Down
Born to Run
Dancing in the Dark
Rocky Ground
When the Saints Go Marching In
Tenth Avenue Freeze-outs

 

Hjemmeside!

 

forfatter

Tor Aavatsmark

(f. 1974): Lyd & Bildes dedikerte filmanmelder, samt administrerende direktør. Tor har jobbet i L&B siden 2005. I perioden 2003-2005 var han og en partner eiere av et magasinforlag, med blant annet et filmmagasin i porteføljen, en interesse han har dratt med seg inn i L&B. Tor er utdannet cand.polit. fra UiO, men finner seg meget godt til rette bak rattet i en mediebedrift.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

Les også

Den bærbare Beolit 20 har trådløs lading og lang batteritid.
Den svenske nettbutikken åpnet i natt.
Harman Kardon gir deg et trådløst anlegg med mange tilkoblinger.
Kan revolusjonere bildeopplevelsen fra VR-briller.

Aktuelle tilbud

Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
For å redusere kjøretrøtthet tar Jaguar Land Rover i bruk høyteknologisk støykansellering fra Silentium.
Vi holder på å teste Hyundai Kona med lydanlegg fra selveste KRELL.
Støtte for opptil 11.2 kanaler i kompakte kabinetter.
Hey, Google, nå kjører vi!
Den søteste elbilen blir mer praktisk.
Vi fikk se en rekke nye kraftige smarttelefoner, da Huawei i dag holdt virtuell pressekonferanse.
Prisgunstig fotoskriver for entusiaster.
De helt trådløse øreproppene Oppo Enco X har aktiv støyreduksjon. Lyden er det Dynaudio som står for.
Suksessforfatter Jo Nesbø slår pjaltene sammen med HBO for et kommende serieprosjekt.
Lekkede bilder viser kommende Galaxy S-modeller for første gang.
Gamle planer er funnet frem av skuffen og blir nå støvet av i en teaser på Twitter.
Ratched er en av Netflix' største suksesser noensinne.