Anmeldelse: The Mandalorian, sesong 3

Helt siden Disney+ ble lansert (november 2019) har Star Wars spin-off-serien The Mandalorian vært blant strømmetjenestens fremste flaggskipserier.

Handlingen i serien er satt til tiden mellom Return of the Jedi og The Force Awakens, nærmere bestemt seks år etter at Luke, Leia og Han Solo beseiret Darth Vader og Keiseren. Imperiet er gått i oppløsning og lovløshet og anarki, med diffuse mafiabander, råder i galaksen.

Det er gullalder for dusørjegere, og den fremste av dem alle er «The Mandalorian»/Din Djarin, fortreffelig portrettert av Pedro Pascal; som for tiden briljerer på HBO Max i sopp-zombie-serien The Last of Us.

I det vi igjen vender tilbake til Mandalore har det gått to år siden avslutningen av sesong 2.

 

Men var ikke oppdraget fullført?

Kort fortalt har handlingsforløpet i de to foregående sesongene sentrert rundt dusørjegerens (opprinnelig motvillige) oppdrag om å frakte den dyrebare «Baby Yoda»/Grogu til jediridderne.

Som de fleste vet, så er en Mandalorian en mann av sine ord, og opptatt av sitt eviglange kall – i det sesong 2, på dramatisk vis, kulminerte, var da også Grogu i trygge hender, i ingen ringere enn den unge jediridder Luke Skywalkers favn. Så hvorfor i all verden er duoen igjen sammen?

Besynderlig nok må man ha sett en annen Stars Wars spin-off-serie, The Book of Boba Fett, for å finne forklaringen. Serien refereres ofte til som «The Mandalorian, sesong 2,5». Her får vi over to episoder se hvordan Luke trener Baby Yoda, men innser at «kosebamsen» med de store, søte øynene og de lange, grønne ørene savner sin tidligere herre; og gir ham valget om å fortsette treningen eller gjenforenes med Mando/Din Djarin.

For dem av dere som har sett de tidligere sesongene var det tydelig at Grogu og Mando knyttet tette bånd. Nå legger den umake duoen ut på en ny farefull reise, i det Mando skal gjenreise sin ære som ble skjendet da han frivillig tok av seg hjelmen.

Dermed må Din Djarin oppsøke sitt hjemsted og senke sitt legeme i de hellige kilder på den forlatte planeten Mandalore.

Kjent territorium, med en ny tvist

Jon Favreau er serieskaper, produsent og manusforfatter, og tar oss nok en gang tilbake til den klassiske, litt skitne/rufsete vintage Star Wars-stilen.

Pressen har kun fått tilgang til de to (av åtte) første episodene, men vi kan umiddelbart berolige fans av serien med at Favraeu fremdeles forvalter Star Wars-arven på en forbilledlig måte.

Greef Karga (Carl Weathers) leder folket på Navarro gjennom en urolig tid, der «The New Republic» bakser med å styre galaksen langt, langt borte, bort fra sin mørke fortid.

Under en «konfirmasjons»-seremoni kommer Mando flyvende inn, slakter monsteret og redder dagen. Det hele er actionmettet, spennende og imponerende vellaget.

Men så, etter en litt munter førsteepisode (der Karga på en klein måte «forklarer» hvorfor Disney måtte kvitte seg med skuespillerinnen Gina Carano (Dune); den egentlige grunnen den kan du les om her) kommer mørke skyer sigende inn over Mando og Grogu.

Din Djarin oppsøker fyrrige Bo-Katan (Katee Sackhoff), som innehar et ærerikt slektstre over tidligere herskere av Mandalore. Hun avfeier imidlertid hans barnslige dagdrømmer om plikt og gammeldagse trosbekjennelse; men Mando er besatt av å gjenopprette Mandalorian-æren.

Med en «fersk» androide og en Grogu med stadig økende mentale krefter, setter de seg fore å utforske de dunkle gruvegangene på Mandalore. En planet som nå minner mest om utbombede Mariupol i Ukraina – sønderbombet av det onde Imperiet (ja, begge byene).

PS! Her kan du donere penger til det livsviktige hjelpearbeidet for Ukraina!

En vintage homage

Serien ser både moderne og samtidig nostalgisk gammelmodig ut; et helt bevisst, og meget vellykket, valg fra serieskaper Jon Favreau som har laget en slags homage til Star Wars-historikken. Tredjesongen har beholdt den særegne, karakteristiske stilen, som definitivt hensetter oss til de klassiske Star Wars-filmene (1977-1983).

Men der sesong 2 var en miks av spaghettiwestern ispedd en dash av mørk middelalder, får vi nå nærmest fantasy-vibber som hensetter tankene til serier som Lord of The Rings.

En ting er den visuelle likheten mellom gruvene på Mandalore og den enorme, øde byen, med gruvene i Khazad-dûm (Ringenes Herre), men Favreau har denne runden lagt mer vekt på tradisjonell fantasyelementer som arv, overtro, folklore og stolte tradisjoner nedarvet over århundrer.

Mandalorianerne er et eldgammelt folkeslag med en klar mening i livet, som nå er fragmentert rundt i hele galaksen, uten hverken makt eller posisjoner. En sindig Pascal passer utmerket inn i disse elementene. Skjult bak en gylden hjelm av beskar-stål imponerer han storveis som desillusjonert Star Wars-protagonist. En mann som åpenbart leter etter en større mening med livet.

Spesialeffektene er i stor grad av samme teknikk som den originale trilogien, med miniatyrer i stedet for massiv bruk av dataanimasjon. Det gir serien en gammeldags look, som kler det skitne og ukonvensjonelle universet. Det er ikke alle figurene som treffer helt, men langt å foretrekke fremfor ren, pregløs dataanimasjon.

Dramaturgien sitter fortsatt som et skudd, og den lekne handlingen mikset med heftige actionscener gjør serien severdig for flere generasjoner i heimen. De relativt korte, avsluttende episodene, kler konseptet og bidrar til å gjøre The Mandalorian til et friskt pust i seriejungelen. 5 galaktiske stjerner.

PS! Lyd & Bilde var tilstede på Gallapremieren for The Mandalorian, sesong 3, i Oslo, onsdag kveld.

Se bildene her: