Anmeldelse: East of Eden

I 1952 utgav Pulitzer Price-vinner John Steinbeck sitt episke verk om familien Trask, om oppvekst, familierelasjoner, iboende ondskap, konflikter, begjær, skyldfølelse, misunnelse, behovet for å bli sett og elsket – som strakk seg over tre generasjoner.

East of Eden var løselig inspirert av bibelhistorien om Kain og Abel, og ble (til tross for blandede anmeldelser) en stor salgssuksess for forfatteren.

Warner sikret seg filmrettigheten, og kun tre år senere var spillefilmen klar, med Elia Kazan og registolen og tjuefireårige James Dean (som Cal Trask) i sin første filmrolle. Resten er, som de sier, historie.

Nå kom det riktignok en remake (miniserie) allerede i 1981, men det er Netflix-serien, med Kazans barnebarn, Zoe Kazan, som serieskaper som gir oss den fulle historien. Der filmen kun fokuserte på siste tredjedel av familiesagaen, rundt tiden da USA sluttet seg til første verdenskrig, tar den nye serien for seg hele Steinbecks episke historie.

Og for en gripende og engasjerende fortelling og visuell nydelse Kazan & Co har tryllet frem!

 

Arvesynden

Det hele tar til i karrige kår i Connecticut like etter slutten på den blodige borgerkrigen. Den (tilsynelatende) krigshelten Cyrus Trask (Tracy Letts) vender hjem og får sønnen Adam (Christopher Abbott). Men like etter fødselen tar mor sitt liv, hvorpå Cyrus skaffer seg en ny kone som skjenker ham sønnen Charles (Mike Faist).

Gjennom hele barndommen favoriserer den usympatiske, voldelige og monstrøse faren Charles og nærmest ignorerer stakkarslige Adam – som både lengter etter sin kjødelige mor og farens uoppnåelige anerkjennelse. Det betente familieforholdet tærer på halvbrødrene og eskalerer til et nivå der Charles rundjuler Adam.

Adam er hele livet overbevist om at Charles en den kloke og gode av dem, mens han har arvet sitt urolige lynne og labile følelsesregister fra sin mor.

Faren tvinger etter hver Adam til å verve seg til hæren (for å gjør ham til «en mann»), mens Charles får ansvaret for gården. Han vender så aldri tilbake til den forsofne gården før faren ligger seks fot under, der Charles lever eremittilværelsen fra hånd-til-munn. Her avdekker de i fellesskap farens ironiske livsløgn.

Like etter sin hjemkomst dukker så en blodig og forslått kvinne opp på dørtrammen…

Femme fatale

Tilsynelatende har den fremmede Cathy Ames (Florence Pugh) mistet hukommelsen, men tas like fullt under Adams vinger og får pleie og omsorg på farmen – til Charles fånyttes protester. Adam faller pladask for den enigmatiske, vakre kvinnen, og etter kun noen uker frir han til henne og tar Cathy med seg til en ny fremtid, i solfylte og fremgangsrike California.

Men standhaftige og egenrådige Cathy er så visst ikke en kvinne som lar noen andre diktere sitt liv og levnet. I det hun, til sin store fortvilelse, føder tvillingene Cal (Joseph Zada) og Aron (Joe Anders) skyter hun Adam og flykter fra gården. I Salinas vender hun tilbake til sitt gamle, destruktive liv med eklatant manipulering og forførelse, og sikrer seg en slant til livets opphold ved å hore på bordellet til ferme Faye (Martha Plimpton).

Under det nye navnet Kate tar hun alle midler i bruk for å sikre seg økonomisk frihet, makt og respekt. Hun går ikke av veien for noe, ei heller bedrag og drap.

Tilbake på gården sitter en (bokstavelig talt) skadeskutt Adam og surmuler over hvor urettferdig og brutalt livet er. All oppdragelse av guttene overlater han til den dedikerte hushjelpen Lee (Hoon Lee), mens hans eneste venn, Sam Hamilton (Ciarán Hinds) stundom stikker innom for å se om han lever.

En god porsjon vies Lees trøblete liv, den åpenbare rasismen som preger samtiden og Adams manglende evne til å se sin utrettelige hjelpende hånd.

Hele seksten år går det før selvmedlidenheten tar slutt, Adam tar til vettet og finner tilbake til livet! Han makter å riste fortiden av seg og skape et nytt liv for seg og guttene i Salinas. Full av pågangsmot, og hybris, legger han hele formuen i salg av fersk salat til New York – noe som går lukt til helvete, og som gir Cal initiativet.

Like fullt gjentar han livet igjennom sine fars synder, og oppdrar guttene som han selv ble oppdratt; der Aron er pappas øyensten mens Cal er familiens evige sorte får.

Timshel

Steinbeck tar et dypdykk ned i menneskets natur, han fråtser i mantraet om at «historien går i sirkler», at vi blir som vårt opphav, og utforsker hvor mye vi kan kjempe mot instinktene våre. Men romanen, og seriens, oppløftende røde tråd er at ethvert menneske er født selvstendig, og kan ta uavhengige valg uansett opprinnelse.

Jo visst er man påvirket og lagt føringer på som følge av sitt genetiske opphav og oppdragelse, men som bibelen (Mosebok 4:7) sier på hebraisk: «Timshel»; som best kan oversettes til moderne norsk som: «Du kan / du har valget».

Nettopp dette gjennomsyrer hele familien Trask gjennom generasjonene, alle mennene føler byrden av sin fortid og opphav, og kommer seg ikke ut av den sirkelen de opplever seg født/fanget inn i.

Her kommer den litt mer filosofisk anlagte Lee, med sin kinesiske kultur og familierelasjoner, inn i bildet, og forsøker å banke inn i hodet på både Cal og Adam at man faktisk har et valg.

Ytterpunktet til dette er hedonistiske, og på grensen til sosiopatiske Kate, som etter en trøblete oppvekst har bestemt seg for at alle mennesker (i særdeleshet menn!) er iboende onde, og kan brukes, herjes med og manipuleres etter eget forgodtbefinnende.

Imponerende skuespillertrio

Trioen Adam, Cal og Kate blir serien fokuspunkt, og det er konflikten og alt det bitre uforløste dem imellom som driver den fengslende historien fremover.

Her briljerer en fabelaktig Florence Pugh (Black Widow) med superbt underspill og en subtil, enigmatisk tilstedeværelse i samtlige scener. Det antydes om traumer som årsak til hennes irrasjonelle oppførsel, men serien tar ingen moralsk side eller forsøker å unnskylde henne.

Om det er i fri utfoldelse i sengehalmen på horehuset, med lidende ansiktsuttrykk overfor tusseladden Adam eller infam mot bordellmammaen, så eier Pugh enhver scene hun er med i. I jakten på rikdom og frihet (eller kanskje bare for moro skyld?) gjør hun akkurat som hun vil, uten om å bry seg om konsekvensene eller andres lidelse – noe som definitivt gjorde henne til en kontroversiell person i det romanen ble utgitt, for «slik kan da ikke kvinner opptre?!».

Som hennes fullstendig fortapte, sårbare og avviste sønn, Cal, imponerer unge Joseph Zada (We Were Liars); dog ikke med en like intens tilstedeværelse som James Dean, men jammen ikke langt unna.

Adam er personen som står for seriens største karakterutvikling eposet igjennom. Fra kuet, deretter trassig, tenåring, til naiv og hodestups blendet av forelskelse, til pasifisert og likegyldig dott, inntil Sam og Lee får banket vett inn i skallen hans og vekker livsgnisten tilbake. Abbott serverer et særs troverdig portrett av en plaget og tvilende mann, som hele livet forsøker å leve opp til sine høye idealer, men ikke makter å se dem som ligger ham aller nærmeste: Sine egne sønner.

En bekmørk historie

Det er slettes ikke alle filmer som nødvendigvis blir bedre som serie, men mektige East of Eden har definitivt tjent på å brettes ut over langt mer enn to timers spilletid. Her er det så mange karakterer, lange tidslinjer og evigvarende konflikter at syv timer føles langt mer tilfredsstillende. Kazans grep med å tidvis hoppe frem og tilbake i tid er et godt grep, som stadig avdekker nye sider ved det komplekse persongalleriet.

I tillegg til et engasjerende plott, evigvarige tematikk og superbe skuespillere, så gjennomsyres hele produksjonen av forbilledlig høy kvalitet. Fra kostymer til rekvisitter, musikk og tidskoloritten, men, ikke minst foto. Stuart Dryburgh og Sam Chiplin dvelende, sveipende og overdådige foto suger oss inn i historien, der det storslagne landskapet får en egen roll i dramaet som utfoldes.

En familiesaga med høy kvalitet i alle ledd, full av emosjonelle og gode rolleprestasjoner, som forteller en tidløs historie satt i en fascinerende historisk kontekst. Et fengslende drama som får oss til å fundere på hva som gjør oss til gode og onde mennesker og menneskets (mangel på?) frie vilje lenge etter rulleteksten er forbi. 6 stjerner til årets beste dramaserie!

Samtlige av de syv episodene er tilgjengelig for strømming, på Netflix, nå. Anmeldelsen er basert på hele serien.