Anmeldelse: The Mandalorian, sesong 2

Det har nå gått litt over to år siden sesongfinalen av The Mandalorian, sesong 2, men i kjent Disney-praksis så fikk dessverre ikke pressen tilgang til serien innen premieren. Ei så heller med sesong 3.

Den etterlengtede tredjesesongen får global Disney+-premiere i morgen (1. mars), og denne gangen får pressen i det minste se første episode samme dag som «den gemene hop»; i den anledning fant vi behov for å oppfriske oss på serien – noe vi er veldig glad for at vi gjorde!

 

Flaggskip

The Mandalorian var den første spin-off-serien fra Star Wars-universet, og ble frontet som selveste flaggskipet i det Walt Disney Company lanserte sin egen strømmetjeneste, Disney+, høsten 2019.

Handlingen i The Mandalorian er satt til tiden mellom Return of the Jedi og The Force Awakens, nærmere bestemt seks år etter at Luke, Leia og Han Solo beseiret Darth Vader og Keiseren. Imperiet er gått i oppløsning og lovløshet og anarki, med diffuse mafiabander, råder i galaksen.

Det er gullalder for dusørjegere, og den fremste av dem alle er «The Mandalorian» (Pedro Pascal). Pascal briljerer for tiden i den enigmatiske zombie-drama-serien The Last of Us på HBO Max – der han til og med får vise ansiktet. Men om karakterskuespillerens ansikt konstant (?) er skjult bak en gylden hjelm av beskar-stål i en galakse langt, langt borte, så imponerer han storveis som desillusjonert Star Wars-protagonist.

Kort fortalt gikk fremtidsplanene til Mando litt til helvete, i det han (noget motvillig) påtok seg å frakte den dyrebare «Baby Yoda» til en jediridder. Og når Mando først har lovet noe, så holder han sitt dyrbare løfte.

Vintage Star Wars

Andresesongen har beholdt den særegne, karakteristiske stilen, som definitivt hensetter oss til de klassiske Star Wars-filmene (1977-1983), med en distinkt smak av spaghettiwestern, ispedd en dash av mørk middelalder.

Serien ser både moderne og samtidig nostalgisk gammelmodig ut; et helt bevisst, og meget vellykket, valg fra serieskaper Jon Favreau.

I det vi møter Mando og Grogu (Yoda) på nytt treffer de, snedig nok, på den lokale «sheriffen» i en bortgjemt småby, Cobb Vanth (Timothy Olyphant). At Favreau & Co har latt seg kraftig inspirere av vintage western, med renskårne karakterer, klart skille mellom de gode og de onde, forblåste småbyer, prærielandskap og en ensom manns kamp mot overkreftene, kommer eklatant til syne i den fortreffelige førsteepisoden.

Dramaturgien sitter som et skudd, scenografien er en miks av gamle westerns, vintage Star Wars og Mad Max. Spesialeffektene er perfekt tilpasset den litt rufsete stilen, og einstøingen, «mannen-med-et-oppdrag», suger oss inn i den lekne handlingen.

Foredlet – og videreutviklet

I sin utrettelige søken etter en passende jediridder som kan ta ansvar for «guttungen», allierer Mando seg med en rekke fargerike og særegne karakterer; samt oppsøker lugubre byer og livsfarlige planeter. Det hele presentert som små spillefilmer i seg selv, med episoder som har svært varierende lengde.

Jon Favreau er både serieskaper og manusforfatter. Multitalentet er selv en stor fan av den originale trilogien, og har tatt vare på, og videreutviklet, den eventyrlige og eksotiske stemningen fra gamle dager, samt dryppvis serverer oss mange nostalgiske referanser fra originalhistorien til George Lucas & Co.

Favreau har åpenbart kunnet plukke fra øverste hylle i Hollywood, og signert en rekke stjernenavn til små roller, for eksempel får vi en infam Titus Welliver (Bosch) som en av tidenes beste nazi-generaler (vi mener: Imperiet). Og apropos nazismen, i kjent stil har Stormtroppene, akkurat som Putins fortapte menn på de gjørmete slagmarkene i Ukraina, kun én oppgave: Kanonføde!

Det sagt, det blir mange fornøyelige actionsekvenser ut av all den hodeløse skytingen, og virkelig gøy blir det når vi (endelig!) får et gjensyn med Boba Fett (Temuera Morrison i storform).

Så til de grader gjennomført!

Spesialeffektene er i stor grad av samme teknikk som de tre originale filmene, med miniatyrer i stedet for massiv bruk av dataanimasjon. Det gir serien en gammeldags look, som kler det skitne og ukonvensjonelle universet. Langt mer Star Wars-aktig og humoristisk, men mindre moderne, enn Andor, men like brutalt troverdig.

Litt for ofte skal vi på død og liv absolutt eksponeres for typisk Disneyfisisme, der søte bilder av en gurglende, gulpende, smilende, lekende grønn liten dott av en storøret dverg-alv står i fokus. Den egentlige hovedkarakteren, en ung Yoda med økende superkrefter, er faktisk seriens svakeste ledd. Vi klarer ikke helt å leve oss inn i Mandos brennende tilknytning og engasjement for denne, smått irriterende, karakteren. På den annen side, så kan Disney sikkert selge noen hundretusener kosebamser…

Heftige actionsscener gjennomsyrer sesongen, både kamper i selve verdensrommet, mot sorte «demon»-roboter og fabeldyr, samt fyrrige jediriddere – personifisert av selveste Rosario Dawson (Dopesick) som den kaldeste og mest beinharde av dem alle: Ahsoka.

Teknisk glitrer serien som noe av det beste vi har sett fra sci-fi-verdenen, med uklanderlig håndverk fra A-Å. Det hele ser rålekkert ut, er heftig klippet, byr på et utrolig detaljnivå og oser av stort budsjett.

Når The Mandalorian i tillegg er forbannet underholdende er det bare å ta av seg hatten – og vente på sesong 3. Vi sier mer enn gjerne ja takk til nok en runde med «Den ensomme rytter»! 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på hele sesongen.