Anmeldelse: Rivals, sesong 2, del II

Disney+-seriens skråblikk på britisk TV-krig på 1980-tallet fortsetter i samme herlig dekadente fotspor.

Etter at forrige delsesong kulminerte med det tragiske dødsfallet til Lord Baddinghams yndige frue, Monica, har Tony (David Tennant) nå ikke lenger noen å ta hensyn til eller noe som helst å miste – som et vilt monster fyrer han nå av på alle sylindre, fast bestemt på å knuse den brysomme myggen av en konkurrent, Venturer.

Samtidig har Monicas død gitt den hedonistiske Venturer-investoren Rupert Campbell-Black (Alex Hassell) et nytt syn på livet. Tør han endelig å respondere på de forsiktige tilnærmelsene fra Taggie (Bella Maclean), datteren til Venturer-kollegaen Declan O’Hara (Aidan Turner)?

Mens kamphanene ruster seg til det endelige oppgjøret, blomstrer problemene i det ene ekteskapet etter det andre blant fiffen i erkebritiske Rutshire. Det bedras og kopuleres over en lav sko – i Rivals går det ikke mange minuttene mellom sex i høyet, i trappeoppgangen, i boblebadet, på hotellrommet, i kottet på kontoret eller (hvorfor ikke?) i flykabinen.

 

Serien er basert på Jilly Coopers romanserie The Rutshire Chronicles, der de karikerte konfliktlinjene handler om penger, prestisje og kontroll over TV-lisenser – og, ikke minst, om hvem som ligger med hvem. Serien er en leken og tidvis hemningsløs miks av drama og komikk, der Bridgerton og Dynastiet møter Mad Men og Succession.

Bakteppet er frislippet av TV-tilbudet i Europa på midten av 1980-tallet. Politikerne åpnet markedet, og de statlige kringkasterne fikk konkurranse fra kommersielle aktører. Ikke minst blomstret TV-jungelen i Storbritannia under Jernkvinnen Margaret Thatchers styre.

Den outrerte historien sentreres rundt to livslange erkerivaler: en baron, Baddingham, full av hybris og maktbegjær, og en kåt, villstyrig og selvsentrert aristokrat fra gamle penger, Campbell-Black. I randsonen av virvelvindkaoset står den erfarne programlederen Declan, med sin notorisk utro, egosentriske og misfornøyde kone, Maud (Victoria Smurfit), og deres bedårende, men akk så naive datter, Taggie.

Rundt dem består ensemblet av nyrike investorer, forsmådde hjemmeværende fruer, karriereklatrere som er villige til å gå over lik, medarbeidere som ser gjennom fingrene, en i overkant kåt prest, håpløst nyforelskede og tilknappede mediebyråkrater. Det festet hemningsløst og overdådig mens folk bedras og lures, stakkarslige rever jaktes på for moroskyld og brorparten er virkelighetsfjerne narsissister; men på en litt ufarlig og morsom måte.

Nå handler alt om å sikre seg den forjettede TV-lisensen for Cotswolds-/Rutshire-regionen. Begge parter gjør sine hoser grønne for lisensmyndighetene, men Baddingham spiller et eklatant skittent spill og har øyne og ører plassert sentralt hos motparten. Mistroen gjennomsyrer grupperingene, og allianser brytes oftere enn man bytter sokker.

Høres ut som en medieverden-versjon av Dynastiet, sier du? Njaaaa. Det er mange likheter med 1980-tallets såpeserier her, men karakterene er langt mer helstøpte og herlig karikerte, replikkene kvassere – og det hele er pakket inn i en nærmest absurd og leken komikk.

Vi har det sjarmerende utenomekteskapelige forholdet mellom Lizzie og investoren Freddie, som har et Keeping Up Appearances-monster av en rosadandert kone, det umake homofile paret der den ene er parlamentsmedlem og risikerer karrieren om forholdet kommer pressen for øre, og en bortskjemt Campbell-Black som hele livet har trodd at han kan feste, drikke og ligge med hvem han vil – uten at det får konsekvenser. Nå later det til at han, sakte men sikkert, åpner øynene…

 

Dynamikken i den utagerende gjengen er svært fornøyelig og vanedannende, men det er en David Tennant på speed som stjeler showet denne runden. I stedet for å ta livsendrende valg etter tapet av sin kone slipper han nå alle hemninger løs – og Tennant storkoser seg i rollen som den erkesleipe TV-kongen og psykopaten. Til å ta av seg hatten for.

Det utrolig underholdende festfyrverkeriet toppes av superbe skuespillerprestasjoner, akkompagnert av fargerike kostymer, herlige 1980-tallsfrisyrer og et aldeles fengende popspor. Serien er både en hyllest til og et ironisk skråblikk på det utsvevende 1980-tallet – og vi deler uten betenkeligheter ut toppkarakteren til en serie som fortjener et mye større publikum. Dette vil vi ha mer av!

Del II av andresesongen får Disney+-premiere den 11. november. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.