Anmeldelse: The Odyssey

At den kompromissløse regissøren Christopher Nolan (Oppenheimer, Dunkirk) nærmest har gjort det til sitt kjennemerke å servere storslagne, visuelt slående, episke filmer er noe vi etter hvert har tatt for gitt. Men med sin versjon av Homers Odysseen løfter han konseptet «episk film» til et nytt nivå.

Odysseen er hans mest ambisiøse film hittil, der Nolan tar for seg Homers sagnomsuste dikt, skrevet en gang på 700-tallet fvt., og gjør den greske krigshistorien/-tragedien høyst så dagsaktuell for vår egen kaotisk samtid.

I front for det hele finner vi Nolan-veteranen Matt Damon (The Martian), som i sin tredje film med Nolan i registolen leverer en av sine aller ypperste rolleprestasjoner. Som den høyst barmhjertige og familiekjære kong Odyssevs av greske Ithaka, tvinges han av plikt og lojalitet til å forlate sin vakre kone Penelope (Anne Hathaway) og smårollingen Telemakhos (Tom Holland) for å bli med på kong Agamemnons krigseventyr mot Troja.

 

Krigen blir både langvarig, utmattende, blodig og livsomveltende for Odyseevs, og som en av Agamemnons fremste strateger og rådgivere var han hjernen bak den smått geniale trojanske hest, der grekerne presenterte en stor trehest som en offergave til gudinnen Athene (en subtil og enigmatisk Zendaya). I god tro frakter trojanerne hesten så inn bak byens beleirede murer – og slipper dermed helvete løs.

En horde blodtørstige soldater strømmer ut av buken på hesten, slakter for fote og åpner byporten for sine medsoldater. Det hele ender i et forferdelig blodbad, og tilbake står en forvirret, fortvilet og desillusjonert Odyssevs, som føler han både har forrådt gudene og sin egen moral. Så til grader en militær seier med kraftig bismak.

På vei tilbake til Ithaka, etter over ti års krig, er han fylt av hybris og velger den billedskjønne skipsruten hjem – både for å slå Agamemnon, men også for å se mer av verden. Og mer av verden får han og hans hardt prøvede mannskap se!

Poseidon lager krøll på ferden ved først å frata dem vinden, for deretter å bombardere dem med kraftige stormer. Den utmattede gjengen kommer fullstendig ut av kurs og blir utsatt for den ene prøvelsen etter den andre. De møter på en gigantisk kyklop som knasker mannskapet som stangselleri til frokost, den bitre trollkvinnen Kirke (Samantha Morton) som på bestialsk vis forvandler dem til gryntende griser, en livsfarlig malstrøm, de sverdsvingende Laistrygonerne og den forlokkende sangen fra de vakre Sirenene.

Etter år fortapt på havet og i villmarken ender Odyseevs opp hos den forførende havnymfen Kalypso (Charlize Theron) – alene og forvirret. Det er gjennom hans «terapi»-samtaler med henne at historien utfolder seg i retrospekt.

Med ektemannen in absentia er hoffet i Ithaka beleiret av frimodige friere som kjemper om dronningens gunst. Fremst av dem alle er den sleske Antinous (gestaltet en fortreffelig klysete Robert Pattinson), som nører opp under ryktene om at Odyseevs er død. Men sønnen nekter å innse at sin far er død, og legger ut på en seilas til kong Menelaos (Jon Bernthal, The Bear).

Fra ende til annen et The Odyssey filmkunst på et usedvanlig høyt nivå, og sine tre timer til tross så flyr tiden av gårde, med forbilledlig klipp og fotografi. Jovisst har Nolan benyttet seg av dataanimerte effekter, men de står aldri i front av, eller «forstyrrer» historiefortellingen. De er der ene og alene for å utfylle det sterkt menneskelige dramaet som utspiller seg.

Nolan serverer flere skrekkinngytende scener fra dette myteomspunne sagnet, fra de blodigste krigsslag, voldsomme stormer på havet der det norske vikingskipet «Draken Harald Hårfagre» kastes om kull, til det morbide Dødsriket og regelrett slakt og lemlestelse av mennesker – der Odyseevs og hans stadig mer fortvilte menn må flykte hals over hode.

Scener akkompagnert av det intense musikksporet til Ludwig Göransson. Men like fullt er det de mer stillferdige scenene som griper oss mest. Scener der fotograf Hoyte van Hoytema tar oss helt nært innpå karakterene av kjøtt og blod. Som når Odyseevs forteller sin fortvilte kone at han må ut i krigen og at den vil vare i mange år, eller når han resignert nærmest skrifter om alle vederstyggelighetene han har vært med på og vitne til, og når mannskapet hans, ledet an av heroiske Sinon (Elliot Page) utbroderer sviket og hatet mot sin hærfører.

Sin hang til svulstighet til tross, så treffer Nolans manus blink paret med Homers episke verk. Sammen skaper de et helhetlig univers som trekker klare paralleller til krigens lidelser, menneskelig forgjengelighet og vår uvørne fremferd (eller mangel på sådan) overfor fremmede, som bærer klangbunn direkte frem til vår egen tid med krig, svik og utilslørt maktkamp på den internasjonale scene.

Nolans forrige film tok for seg de dyktige vitenskapsmennene bak utviklingen av atombomben, som i etterpåklokskapens skinnende lys innså hvilket monstrøst våpen de hadde skapt. I The Odyssey er det Odyseevs selv som innser at han egentlig ikke har ønsket å komme hjem, men helst vil flykte fra all krigens meningsløshet han har vært medskyldig i, og – som han sier – har lagt «den største sivilisasjonen verden noen gang har sett» i grus.

På veien til den bitre erkjennelsen tar Nolan oss med på en storslagen, tettpakket reise gjennom menneskesinnet, akkompagnert av svik, bedrag, dårskap og maktbegjær – og de dundrende basunene til Göransson. Innimellom gir han historien rom til å puste og tilfører liv og dybde til karakterene, men selv om tempoet dras ned oppleves aldri denne fascinerende reisen kjedelig eller langtekkelig.

Det hele toppes med et skuespillerensemble i særklasse som alle leverer gåsehudaktige rolleprestasjoner – og Damon er den som skinner aller sterkest. Han ser akkurat passe «ordinær» ut til å ikke være en overjordisk gudommelig helt, men bærer med seg levet liv og besluttsomhet i det stadig mer furet og værbitte ansiktet. En utslitt soldat tynget av lederansvarets vekt og sine gordiske dilemmaer. Mens Holland på sin side storspiller som det aspirerende kongsemne som søker etter en mening og retning i livet.

Midt i kjernefamiliens kamp for sin egen tilværelse tas vi med på den eventyrlige og strabasiøse reisen, fra den ene scenen mer måpende enn den andre. Ikke da overhodet merkelig at kinoene verden over opplever et billettsalg de sjelden har sett maken til – for The Odyssey er vitterlig en av årets beste filmer. Seks gnistrende stjerner til Nolas monumentalt medrivende epos! Et i sannhet forbløffende verk fra en av vår tids mest vågale filmskapere.