Anmeldelse: Stay Close

 

En av nåtidens mestselgende forfattere er faktisk den amerikanske New Jersey-baserte krimkongen Harlan Coben. Med sine 33 romaner og over 75 millioner solgte bøker er det få som matcher hans suksess.

Selvsagt kunne ikke den største strømmetjenesten av dem alle, Netflix, la en mulighet til kommersielt samarbeide med Coben gå fra seg – så har de da også bundet mannen ettertrykkelig til masten, med hele 14 (!) planlagte titler de kommende årene; hvorav Stay Close allerede er den femte lanserte serien.

 

Kanskje det mest særegne ved Netflix-avtalen er at samtlige av Cobens bøker foregår primært i hans hjemlige univers, rundt forstedene i New Jersey, men i Netflix-universet er det per dags dato ikke en eneste av serien med handlingen satt til USA.

Den første (The Stranger, 2020) er satt til England, deretter kom The Woods (Polen), The Innocent (Spania), Gone For Good (Frankrike) og nå Stay Close (igjen England).

Cobens enkle krimhistorier er åpenbart så versatile at de kan foregå i ethvert (vestlig) land. Den franske adapsjonen er (så langt) den svakeste, mens polakkene fikk det til på en utmerket måte, med en serie som faktisk er langt bedre enn krimromanen den er basert på.

I Stay Close avdekkes alle Cobens åpenbare litterære svakheter, hang til forenklinger og overdrivelser, seg for alle og enhver. Serien har en umiskjennelig eim av britisk TV-krim fra 1990-tallet. Litt traust og satt, og lettere (irriterende) parodisk. Det sagt, så reddes den, sånn delvis, inn av et relativt sjarmerende persongalleri.

Hovedkarakteren, som hele mysteriet spinnes rundt, er den fullstendig gjennomsnittlige, og fullstendig ordinære, familiemoren Megan (Cush Jumbo). Hun er selvstendig næringsdrivende, bor i forstaden til en britisk kystby, kjører stor BMW, har to tenåringsbarn og er samboer (på syttende året) med stødige (trauste?) Dave. Livet går på skinner inntil hun, etter en fuktig aften, kommer hjem og finner en konvolutt på trammen, adressert til «Cassie». Dermed faller livsløgnen sammen som et vaklevorent korthus, og hennes dulgte fortid avdekkes lag for lag – med på lasset følger det horder av lik.

Politiet kommer først i kontakt med henne i det en lokal, ung mann, Carlton Flynn, forsvinner etter karnevalsfest (og klåing på jenter) på byens strippeklubb. Den forsvunnedes far er styrtrik, og høyst vulgær, med kontakter på høyeste nivå hos politiet. Lokalpolitiets mest erfarne etterforsker, Broome (James Nesbitt, Kalde føtter), settes på saken – interessant nok forsvant en annen ung mann, på samme dato og sted for eksakt 17 år siden; Stewart Green-forsvinningen er den eneste saken Broome aldri har løst.

Coben spinner en spinnvill krimthriller ut av det tynne premisset, der Megan/Cassies hemmelige fortid er den røde tråden. Hun jobbet som stripper, men kuttet brått alle bånd til fortiden i det Green forsvant. Siden har hun aldri sett seg tilbake, før strippemammaen Lorraine (Sarah Parrish) oppsøker henne og advarer om at Green er tilbake!

Glemte vi å nevne at partneren til Broome er hans ekskone, samt at han over en periode bedekket moren til Stewart Green, og nå ligger med Lorraine? Og, i kulissen lurer den forsofne paparazzifotografen Ray (Richard Armitage, The Stranger), som etter 17 år ennå ikke har kommet over det brutale bruddet med Cassie, mens han stadig plages av blodige flashbacks fra en tåkete fortid. Og hva faen er det egentlig Dave driver med?!

Alt henger samen med alt, og det kastes et, særdeles lite subtilt, mistenksomhetens lys over alle de karikerte aktørene. Etterforskerne snubler tilfeldigvis over åpenbare tråder, og det kommer som et sjokk for dem at det faktisk har forsvunnet én mann rundt karnevalstid hvert eneste år siden Green tok kvelden. Her skal seerne lures, høk over høk, på lite elegant vis.

Serien er «krydret» met et fullstendig insisterende musikkspor, som trøkkes inn i øregangene dine hver gang vi «tvinges» til å føle spenningen stige. Tro meg, du vil alltid vite når det er tid for et spenningsmoment! Så lite subtilt at det får Trump til å fremstå som dempet og behersket.

I tillegg tværes den tynne historien unødvendig ut. Her ligger det faktisk ikke nok spenningsstoff, i alle de sveitserostaktige plotthullene, til nærmere fem og en halv times krim.

Men er så Stay Close en fullstendig misære? Nei, da! Som kjennere av Coben vet, så har mannen en egen evne til å skrive morsomt og ofte bitende ironisk; noe som redder serien. Flere av karakterene er særs sjarmerende og fargerike, ikke minst underholdes vi kostelig av det outrerte «Ken & Barbie»-paret, samt Eddie Izzard som shabby advokat. Da får vi heller bære over med de aller verste, søkte krimtvistene og «kreative» avledningsmanøvrer.

Nesbitt er definitivt seriens sterkeste kort, i tillegg gjør Cush Jumbo en tilforlatelig rolle som eksstripper og hengiven familiemor. Richard Armitage virker like forvirret, og usikker, som sin rollekarakter – men det kan jo være tilsiktet.

Om du er ute etter intelligent krim som får deg til å sitre av spenning, så skal du styre unna Stay Close (se da heller, for eksempel, den intense Kastanjemannen); men om du kun er ute etter å slenge bena på bordet, sprette en sixpack øl etter en strevsom uke på hjemmekontoret, med hjernen i hvilemodus og du ikke vil bli «plaget» av et komplisert plott, så kan du bli relativt ok underholdt av Cobens fantasifull ensemble-thriller. 3 stjerner.