I 1996 revitaliserte den visuelle mesterregissøren Brian De Palma (The Untouchables), og superstjernen Tom Cruise, actionthrillergenren, med en rebooting av den klassiske TV-spionserien (1966-1973).

Mission: Impossible ble en braksuksess blant så vel kritikere som publikum – og en ny filmfranchise var født.

27 år har gått, og millioner av kubikkmeter vann har siden rent under Ponte di Rialto, men filmserien, og Tom Cruise, er faktisk stadig usedvanlig imponerende potent!

Etter å ha hatt det som et mantra å bytte regissør fra film til film (De Palma, Woo, Abrams og Bird), har Cruise siden femtefilmen i serien (Rogue Nation, 2015) holdt seg til samme mann: Christopher McQuarrie. Det skulle vise seg å inte være et dumt valg, for den forrykende actionfesten har siden holdt en usedvanlig høy, og stabil, kvalitet.

Noget forsinket er endelig Dead Reckoning (del I) her, og det hører med til sjeldenhetene at vi blir så fornøyelig underholdt på kino. Her er det bare å fylle opp popcornbøttene, og spenne fast setebeltet.

 

Korona-hiatus

Den syvende filmen i serien startet faktisk filminnspillingen, i Norge, allerede våren 2020; med planlagt premiere i løpet av 2021 – men så kom en «liten» pandemi i veien…

Dermed måtte sirkus Cruise legges midlertidig på is (med mulighet for å spille inn ytterligere scener). Det så være, for koronapausen har faktisk tjent filmen godt, med et plott som er utrolig høyaktuelt i dagens nyhetsbilde: Hvordan kunstig intelligens (KI) brer om seg, og trer inn i hele vårt samfunns- og sikkerhetssystem.

Og apropos innspilling i Norge, så er faktisk store deler av den endelige filmen skutt i pittoresk fjellandskap (herunder inkludert det spektakulære (!) motorsykkelhoppet) i Romsdalen; MEN, nok en gang snyter Cruise & Co Norge for turistreklamen, ved at filmen hevder vi befinner oss i de østerrikske alper. Vi krysser fingrene for at handlingen i Del II av filmen faktisk foregår på Svalbard.

En usynlig fiende

Denne runden står Ethan Hunt (Cruise) & Co overfor en mektigere, overveldende og vanskeligere fiende enn noensinne. De sloss mot en usynlig fiende; et altomfattende dataprogram der KI tar over datamaskiner, nettverk, kommunikasjon og militære installasjoner.

Hele spionverdenen er rystet – men samtidig trigget, for den som kan kontrollere KI-monsteret vil sikre seg verdensherredømme. Vi snakker her om en ChatGPT på kokain, speed, Red bull og Viagra, i n-te potens.

Stormaktene, og også byråene internt i enkeltland, slåss seg imellom om å sikre seg kontroll over KI-programmet, og IMF mener å tro at en supernøkkel kan låse opp programmet og styre denne «Pandoras eske». Utfordringen ligger (selvsagt) i at nøkkelen er splittet i to deler, der Ilsa Faust (Rebecca Ferguson) har den ene i hende, mens alle andre sloss om å finne den andre halvdelen.

Midt i syklonenes sentrum befinner en gammel kjenning seg. Selveste The White Widow (Vanessa Kirby) opptrer som supermegler, og tilbyr sine lugubre tjenester til den høyeste budgiver, uten snev av moralske skrupler.

Ethan derimot, går nok en gang eklatant imot sin egen arbeidsgiver, og setter seg fore å finne nøkkelen, for deretter å destruere faenskapen. Klokken tikker, og jakten er i gang.

En globetrottende superspion

Syvendefilmen har nesten kostet vanvittige 3 milliarder kroner ($ 291 mill.), og det vises.

Gullgutten Cruise har åpenbart fått carte blanche hos toppene hos Paramount Studios, men pengene er da også brukt godt. Hunt & Co får reise rundt fra Langley, ørkenen i De forente arabiske emirater, den enorme flyplassen i Abu Dhabi, der veien videre går via Roma, Venezia og ender opp i de østerrikske (norske!) alper. Vi glemte i farten nesten å nevne at filmen åpner i Barentshavet, om bord i en russisk super-ubåt.

Den sammensveisede gjengen, med sin IMF-æreskodeks, er igjen samlet. Og Hunt hviler tungt på assistanse fra Ilsa, Luther (Ving Rhames) og Benji (Simon Pegg). Inn på banen kommer nykommeren, i form av den yppige mestertyven Grace (Hayley Atwell, Agent Carter).

Grace tilfører filmen befriende normalitet, og ser på spionsirkuset med friske øyne. Hun kommer fra utsiden og kastes inn i jakten på KI-nøkkelen, fullstendig uvitende om hva hun er i ferd med å vikle seg inn i. Nok an gang gjør Atwell en formidabel rolleprestasjon, og er blant filmens sterkeste kort.

Frykten i øynene hennes er troverdig, og vi føler virkelig med henne når «spion-nerdene» snakker sitt språk, og forsøker å rekruttere den fingerferdige, og rappkjeftede, tjuvradden som har tatt seg vann over hodet.

Hennes jordnærhet er en prefekt match mot den særs komplekse historien, som manusforfatter McQuarrie tenderer til å overforklare. Ferguson derimot, blir (dessverre) denne runden overraskende anonym og tilbaketrukket.

Som god, gammel vin

Cruise selv gjør nok en gang brorparten av rollekarakterens stunt, og sine 61 år til tross er han fortsatt som skapt for å være en non-stop Duracell-kanin, som løper, slåss, skyter og kaster seg ut av tog, biler og fjellskrenter som det var den mest dagligdagse foreteelse. Og, minst like viktig, alltid med det sjarmerende gutteaktige smilet i øynene og munnviken.

Actionhelten har faktisk eldet som en god, gammel årgangsvin, og blir bedre og bedre med årene. Bare se hvor forbilledlig han lekte seg med ungfolene i Top Gun: Maverick. Miksen mellom «gammeldags» teknologi (lateksmasker) og moderne KI-manipulasjon er forbilledlig gjennomført, og når det gjelder actionscenene, så tar M:I 7 dem til et nytt nivå.

Mange av dere minnes nok den intense thrillerscenen i The Lost World: Jurassic Park, der bobilen til Julianne Moore og Jeff Goldblum skyves, og deretter henger, over klippen. I 1997 gav den et skikkelig sug i magen. McQuarrie og Cruise har perfeksjonert en tilsvarende scene – og tatt den helt ut! I det Orientekspressen henger over den sønderbombede broen, og vogn etter vogn står i fare for å styrte ned i avgrunnen serverer action-duoen en av filmhistoriens mest nervepirrende thrillerscener.

Og det er faktisk etter at han har kjørt motorsykkelen utfor fjellet, med fallskjerm på ryggen!

 

Noe skurrer

Det har gått fem år siden vi klinket til med 6 stjerner, og kalte Mission: Impossible – Fallout for en «optimalisert actionfest!». Selv om M:I 7 er enda mer visuelt imponerende, og byr på actionstunt som filmhistorien ikke har sett maken til, så er det noe rusk i maskineriet.

Sedvanlig er historien krydret med forløsende, ironiserende humorharselas. En rolle som tidligere var øremerket Benji, men som denne runden overdrives noget, og ikke står helt i stil med filmens mer «seriøse» stil og alvorlige plott. Jo visst er det gøy med en bitteliten Fiat 500 rasende gjennom Romas smale brosteinsbelagte gater, og ned Spansketrappen, men her tar den scenen, og tilsvarende komiske forløsninger (og ironiserende kommentarer), litt for mye plass.

Filmen er, til tross for sitt vedvarende heseblesende tempo, faktisk i overkant lang. Men sånn blir det vel fort når man ikke har noen budsjettrammer, og har en «uendelig» pengebinge å leke seg med? Enkelte av de overveldende scenene føler vi at blir litt som en Misson: Impossible-reprise av «greatest hits».

Bevares, dette er for pirk å regne, men vi ser med letthet at filmen kunne vært kuttet med 20-25 minutter.

Den største svakheten ligger nok på det emosjonelle plan. McQuarrie tar oss med på en fascinerende reise tilbake til Hunts ungdom, der en traumatiserende opplevelse kaster ham i armene på IMF. Nå jaktes han plutselig av spøkelser fra fortiden, i form av den gjennomkyniske psykopat-terroristen Gabriel (Esai Morales, Ozark). Her pirrer McQuarrie vår nysgjerrighet, med et grep som fungerer godt, og vi vil vite mer.

Derimot sliter vi veldig med å tro på at Hunt blir så utrolig emosjonelt knyttet til Grace, når de tross alt kun har hatt et flyktig møte på flyplassen i Abu Dhabi.

For all del, Atwell er guddommelig vakker, øyne som man kan drukne i, sjarm så det holder og et lynskarpt intellekt – men at Hunt plutselig (!) legger hele sin sjel, arbeidsetikk, prestisje og (ikke minst) emosjonelle dybde i å redde henne skurrer noe veldig.

Mer i vente

Film 7 og 8 i Mission: Impossible-franchisen er filmet simultant, og er da også egentlig én historie fordelt over to filmer. Så slutter da også M:I 7 relativt brått i en cliffhanger.

Du kan mene hva du vil om enkelte snarveier i manuset, noen smått corny dialoger og for mye fokus på «kommers» underholdning; men, er det reinspikket popcornunderholdning du er ute etter, så kommer det ikke bedre enn nettopp i form av Tom Cruise og Mission: Impossible.

I tillegg til at filmene leverer actionscener som vil holde deg fjetret, neglebitende ytterst på stolkanten, så beviser de nok en gang at actionbonanza ikke må være av den hjernedøde, meningsløse sorten.

5 bunnsolide stjerner til Cruise & Cos syvende eventyr – for det er nettopp det M:I står for, en herlig, mektig underholdende, virkelighetsflukt. Med et slik kvalitetsnivå må gjerne McQuarrie og Cruise komme med ørten nye Mission: Impossible-filmer.

 

Slik som med en annen aldrende, amerikansk superstjerne (Bruce Springsteen) virker det som om Cruise er en udødelig evighetsmaskin, som er skapt for å løpe, og «keep on running». Fr vår egen del stiller vi oss allerede i billettkø for Mission: Impossible – Dead Reckoning Part Two (premiere: 28. juni 2024).

M:I 7 hadde kinopremiere den 12. juli, og kan ikke ventes for strømming (SkyShowtime) før oppunder juletider – men, denne filmen er så stor (på alle måter) at du skal se den på kino!