Anmeldelse: Indiana Jones and the Dial of Destiny

Med Star Wars ble Harrison Ford verdenskjent, men det er og blir som professoren med en særegen interesse for arkeologi og fantastiske eventyr, Dr. Henry Walton «Indiana» Jones, Jr., at mannen fant sin eklatante signaturrolle.

Duoen Steven Spielberg (regi) og George Lucas (produsent, manus) skapte en utrolig eventyrserie som evnet å underholde, og fascinere, så vel den yngre som den eldre garde. Og Ford, med sin gutteaktige sjarm og tørrvittige replikker, var et funn i hovedrollen.

Første Indy-film, smått ikoniske Raiders of the Lost Ark, hadde premiere tilbake i 1981, mens fjerdefilmen, Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike, kom ut for hele femten år siden

Den etterlengtende, lenge koronautsatte, femte Indiana Jones-filmen har nå endelig fått sin kinopremiere. Og franchisen, om enn ikke nyskapende, går da vitterlig ut med et smell.

 

Indys svanesang

I Indiana Jones and the Dial of Destiny får vi nok en gang se legendariske Harrison Ford ikle seg fedorahatten, skinnjakken og pisken, i det han med arkeologisk akrobatikk svinger seg igjennom historien. Og det er virkelig et episk tidsspenn i avslutningsfilmen.

Spielberg har denne runden overlatt registolen til James Mangold (Walk the Line, Logan: The Wolverine), men som utøvende produsent har han fortsatt en distinkt finger med i spillet.

Plottet i Dial of Destiny er i overkant eventyrlig, det sagt så er ikke overnaturlige elementer fremmed for filmfranchisen; ei heller er gjentatte (ufrivillige) møter med Det Tredje rikets militære arm ukjent for Indiana.

Nok en gang må Indy konfrontere nazistene, på jakt etter historiske, uerstattelige, skatter – og det er da også her filmen starter. Vi hensettes til 1944, med en intens togjakt gjennom de østerrikske alper, der nazimakten forsøker å stikke av med alle tenkelige historiske skatte og artefakter. Om bord på toget befinner Indiana seg, det samme er hans mangeårige venn, Basil Shaw (Toby Jones).

Målet er å hindre nazistene fra å stikke av med den sagnomsuste Longinus lanse – men den viser seg å være en billig kopi. På toget kommer så Indy og Shaw over selveste Arkimedes’ Antikythera. En innretning som visstnok kan fremprovosere «sprekker» i tiden.

Men Hitlers lydige løpegutter, anført av en meget iherdig Jürgen Voller (danske Mads Mikkelsen, Casino Royale og Rogue One: A Star Wars Story), har så visst ikke tenkt å la Indy & Co vinne dagen, og æren. Jakten er i gang!

Men så, så går artefakten tapt i en elv i alpene – tilsynelatende…

Klassisk Indy

I motsetning til den litt mer eksperimentelle Krystallhodeskallens rike, tar trioen Spielberg, Lucas og Mangold oss her mer tilbake til røttene.

I åpningsscenene ser vi en digitalt forynget Harrison Ford, 25 år yngre enn hans egentlige alder. Teknikken er den samme som Martin Scorsese benyttet seg av i The Irishman, men betydelig forbedret. Imponerende teknikk til tross, ansiktet til Indy ser noget «plastikkaktig» ut.

Men tiden, viser det seg, innhenter oss alle – selv unike eventyrhelter som Jones. I det vi møter ham igjen en han en mann i begynnelsen av åttiårene, i en forsoffen New York-leilighet, som konstant klager på naboens høye musikk. Indy fremstår bitter og ensom etter sønnens død i Vietnam, og den påfølgende skilsmissen fra Marion (Karen Allen).

Alderen til tross tar han fortsatt noen timer på universitetet (til en gjeng totalt uinteresserte studenter), og her støter han på den fyrrige og enigmatiske, tungt historieinteressert, Helena (Phoebe Waller-Bridge, Fleabag).

Indy kjenner ikke umiddelbart den unge kvinnen igjen, men hun er hans fadderbarn, datter av Shaw. Hun vekker den gamle arkeologens interesse, og gir sirkushesten Indy igjen ferten av sagmugg. Selvsagt har han tatt vare på Antikythera, men det en fortsatt en (stor) utfordring.

Arkimedes fryktet den potensielt enorme kraften i Antikythera, i så stor grad at han delte den i to. Dermed blir vi med på en heseblesende jakt verden rundt. Det hele mens historien krydres med små hint og homager til Indys mangslungne historie. Selv ærverdige Sallah (John Rhys-Davis) trekkes frem fra glemselens lys.

Mangold har en misjon, der tid er det helt essensielle elementet i femtefilmen. Trådene skal samles, og historien skal få en aktverdig slutt.

I overkant innfløkt

Det hersker ingen tvil om at filmskaperne med avslutningsfilmen tilnærmet har fått frie økonomiske tøyler fra studioet – og det vises da også i den ene scenen mer detaljert, soektakulær og iøynefallende enn den andre.

På den annen side, når man ikke lenger har noen som helst økonomiske incentiver til å «kill-your-darlings», så blir fort resultatet fort overlesset og, som i dette tilfellet, unødvendig langt.

Med godt over to og en halv time er dette den lengste Indy-filmen, og det er det faktisk ingen grunn til. Mangold & Co burde gått hardere til verks på klipperommet, og i det minste kortet ned filmen med 20 minutter. Her blir det for mange lange scener, og tidvis et smått repeterende handlingsforløp.

Plottet er intrikat og ikke hele tiden enkelt å følge med på, men skuespillerne storkoser seg i eventyret med stor «E», og Ford i særdeleshet imponerer i rollen som aldrende actionhelt.

Heldigvis har man ikke forsøkt å la åttiåringen være like atletisk og heroisk som han var som 40-åring, men heller tatt aldrene, og livsvisdommen, på alvor. Den mest heroiske i Dial of Destiny blir dermed handlekraftige Helena, smått politisk korrekt og i overkant på «speed», men Waller-Bridge, med sin skarpe tunge og kyniske livsinnstilling, fungerer godt som sparringspartner mot Ford.

Som i Sheridan Taylors 1923, får vi se en Indiana Jones tilpasset Fords distingverte alder, og det kler virkelig karakteren. Vi får en mer reflektert og emosjonell dypere Indiana, uten at han blir en plaprende bestefar i gyngestolen – bevares Indy kan fortsatt slå fra seg, svinge pisken og spytte ut småfrekke replikker.

Vår egen Mikkelsen derimot strever med et manuskript som gjør ham i meste laget til en stereotyp nazi-skurk. Karakteren får for lite spillerom, og er langt fra en like interessant, og kompleks skurk, som vi så ham i for eksempel Casino Royale.

En verdig avslutning

Valget om å kle filmen i et litt dust, nærmest digitalt, slør, gjør at den gjennomgående ser ut som en studioproduksjon. Unødvendig spør du oss, og lett forstyrrende.

Vi får uansett en særdeles spektakulær, og i overkant kreativ, sluttsekvens på filmen, som vi ikke føler oss sikker på at alle vil «svelge»; men alt i alt har The Dial of Destiny blitt en verdig svanesang på en av filmhistoriens mest unike franchiser.

Det hele avrundes dog på en måte som trekker oss nærmere karakterene, og som tilfører dem sårt tiltrengt emosjonell dybde. Ikke en liten bragd i seg selv, av en film som hviler så tungt på eventyr, fantasi og spektakulære actionscener

Flere år forsinket kan du nå se Harrison Ford i sin svanesang som en av filmhistoriens mest ikoniske karakterer. Vi er ikke overbevist om at Indy 5 vil trekke mange nye fans til serien, til det hviler den nok litt for tungt på sin egen (nostalgiske) historie, men for dem av oss som vokste opp på 1980-tallet med den tørrvittige arkeologen i skinnjakke, hatten på snei og den snertne pisken aldri langt unna, er Dial of Destiny er verdig avslutning, og en film du bare må se. 4 stjerner.