Anmeldelse: Barracuda Queens, sesong 1

Netflix har hatt stor suksess med sine lokalproduserte nordiske serier – i særdeleshet produksjoner rettet mot ungdomssegmentet; som Quicksand – Störst av allt, Young Royals, The Rain, Ragnarok og Royalteen.

I dag lanserer strømmegiganten en ny svensk ungdomsserie, basert på virkelige (helt utrolige) hendelser fra Sverige anno 1995.

I rikmannsforstaden Djursholm har de velstående tenåringsjentene Klara (Tindra Monsen) og Frida Rapp (Sandra S. Zuboviz), samt Lollo (Alva Bratt) og (den litt mindre bemidlede) Mia (Tea Stjärne) sin egen jentegjeng, som går under den smått hissige navnet «Barracuda».

De har hengt sammen gjennom hele ungdomstiden, og tilbringer helgene på foreldrenes luksuriøse sommerhus eller poshe partysteder som Båstad.

Etter en helg som gikk en anelse over styr, sitter jentene fortvilet tilbake med en American Express-regning på voksne 175.000,- Gode råd blir dyre, og etter at en overberuset Klare stjeler med seg en luksusklokke på fest, leder det ene tjuveriet til det andre; og problemene baller på seg.

 

Etter at de treffer på nyinnflyttede Amina (Sarah Gustafsson) går jentene nærmeste berserk, mindre alle hemninger og raner seg igjennom den ene luksusvillaen etter den andre. Dyre klokker, smykker, malerier og sågar vin (og stålamper!) havner i jentenes hender. Det handler ikke lenger om å dekke kredittkortgjelden, men jakten etter kicket de får av å rundstjele familienes omgangskrets (der mennene ligger på omgang med naboens koner, mens jentene lusker rundt i nattens mulm og mørke).

Det er en smått fascinerende historie serieskaper Camilla Ahlgren har dramatisert seg frem til ut av virkelighetens «Lidingöligan». Dessverre har man falt på det enkle valget med å gjøre persongalleriet i overkant karikerte og stereotype. De er alle bortskjemte, virkelighetsfjerne, mangler bakkekontakt og sosiale antenner.

Nihilismen råder og empatien er fraværende (eksemplifisert ved Aminas nedverdigende behandling av familiens filippinske hushjelp). Sønnene kjører Porsche, klasker tennis og er gjennomgående ufyselige. Alt selvsagt bevisste valg fra crewet bak, for å dramatisere og «sprite opp» historien.

Det sagt så leverer jentene troverdige rolletolkninger av disse lett usympatiske og selvforherligende tenåringene. Vi blir ikke klokere på dem underveis, men vi ler med dem, og lar oss stadig vekk overraske over dere eklatante dumskap og uvørenhet. Her ofres ikke morgendagen, og/eller eventuelle konsekvenser, én eneste tanke!

En slankepille-knaskende mor, med store skylapper, som er mest opptatt av å opprettholde fasaden, er blant seriene sterkeste kort. Bond-piken Izabella Scorupco spiller henne med fynd, bravur og leken spissfindighet.

I fjor serverte Netflix oss en annen svensk serie, også den basert på en erkekriminell sann historie. Clark fortalte livsløgnene til den uforlignelige bankraneren Clark Olofsson, som nærmest ble en folkehelt etter alle sine gentlemansran. Bill Skarsgård var superb i fortellingen om mannen bak Stockholmssyndromet, i en elegant røverhistoriestil. Kraftig overdrevet og ofte hysterisk morsomt.

Barracuda Queens derimot, faller litt mellom to stoler, der den ikke helt klarer å bestemme seg for om den skal være crazy-komikk, eller et mer seriøst krimdrama. Manuset forsøker å være frekt, feelgood, komisk og problematiserende oppvekstdrama på en og samme gang – og det fungere ikke så godt hele tiden.

I tillegg er serien (tross sine tre timer) for lang. Midtpartiet går nærmest i sirkel og repeterer seg selv, mens karakterene står stille. Historien vill tjent på å bli produsert som en knapp to timers spillefilm, i stedet for å tvære ut det narrative over tre timer pluss. 3 helt ok stjerner til en severdig, men lett forglemmelig og smått overfladisk, røverhistorie.

Barracuda Queens har global Netflix-premiere i dag (5. juni), og anmeldelsen er basert på hele sesongen.