Anmeldelse: Atlas

For tiden topper Jennifer Lopez’ seneste «mesterverk» de globale Netflix-listene – det er det overhodet ingen (fornuftig) grunn til.

Det er få filmanmeldere som vil sette J.Los navn øverst på listen over vår tids fremste karakterskuespillere, det sagt, så har da sangerinnen så absolutt levert noen solide tolkninger på det hvite lerretet. I blant annet Hustlers og Out of Sight viste Lopez hvilke kvaliteter hun faktisk har som skuespillerinne. Også flere av hennes romantisk komedier har da vært severdige – om enn lett forglemmelige.

Med den enfoldige testosteron-mannen Brad Peyton (San Andreas, Rampage) i registolen, og Lopez som produsent, har de kokt sammen en salig, smakløs og uinteressant KI-suppe, «krydret» med tanketom dialog og generisk CGI-action.

 

Ca. tretti år inn i fremtiden står verden overfor en altoverskyggende katastrofe. Mennesketro KI-roboter har blitt så intelligente, og egenrådige, at de har tatt fremtiden i sin egen hånd. Med troen på at menneskeheten vil ødelegge seg selv og kloden, har roboten Harlan (Simu Liu) overstyrt sin egen kode, og besluttet at robotene må ta over Jorden.

Da hadde han nok ikke tatt med den handlekraftige KI-eksperten, Atlas Shepherd (Lopez), i beregningene. La action-fadesen begynne!

Atlas er på nesten to timer, men allerede etter et kvarters tid begynner vi å strekke oss etter mobilen, se på klokken og sjekke om det ikke er en klesvask som burde settes på – for dette er rett og slett uutholdelig kjedelig.

Filmen stjeler skamløst ideer, handlingstråder og actionsekvenser fra en rekke sci-fi-/action-klassikere, men aspirerer aldri til originalitet og engasjement; og byr da heller ikke på én eneste ny idé.

Bortsett fra den forferdelige krigen i Ukraina, rentegalopp og økte priser, har folk flest knapt nok snakket om annet en KI når de har møttes det siste halvannet året. Med amerikanske, halvgærne milliardærer i førersetet, fremstår det som om maskiner langt smartere enn menneskeheten snart er klare for å ta over hele showet.

Og om de ikke tar over, så eksisterer det en fascinerende diskurs om hvor autonome de kan bli, og om ekte følelser og «sjel» er noe som kan tilegnes en kalkulerende, algoritmestyrt maskin.

Atlas hopper elegant over alt som er fascinerende med KI, og insisterer på å servere oss en fullstendig generisk, komplett flat actionbonaza der store maskiner skal slå hverandre i hjel, mens eksplosjonene gjaller rundt ørene på dem.

Det hele akkompagnert av eklatant uinteressante karakterer, banal dialog og platt skuespill. En gullfisk vill fått oss mer engasjert enn det Harlan og den naive, godhjertede Atlas makter. Når så det desperate forsøket med å puste liv i karakterene, ved å introdusere en «emosjonell» forhistorie så til gangs feiler, sier vi takk for oss.

Legg så til en flat spenningskurve samt en flat dramaturgi – og vipps, så serverer Netflix oss årets første, emne kalkun. 1 stjerne til denne stusselige, kalde sci-fi-suppen.

Atlas hadde sin globale Netflix-premiere den 24. mai – spar deg selv for to timers lidelse, og styr langt unna!