: San Andreas

Vi har mistet tellingen over hvor mange ganger vi har bevitnet Golden Gate bli knust til pinneved av jordskjelv, flodbølger eller monstre. Også denne gangen er det spektakulært å se på, men det er som med det meste du opplever «daglig», nærmest ren rutine. Når historien i tillegg ikke tilfører de enorme effektene noe som helst, blir det lite tilbake av en stor filmopplevelse.

San Andreas inneholder samtlige tenkelige klisjeer innenfor katastrofefilmgenren: Skilt familie, ny stefar (som viser seg å være en drittsekk), familien bærer på en tragisk fortid, barnet deres settes i fare (noe som bringer dem nærmere hverandre), de «onde» får som fortjent» og massedød og ødeleggelse avsluttes med hårete oneliners som «Now we rebulid!». Og,

Redningsarbeideren (Dwayne Johson) får en helvetes dag på jobben i det århundrets jordskjelv er i ferd med å ødelegge mesteparten av kystripen i California. Deretter blir vi vitne til nærmere to timer med utrolige spesialeffekter i det bygninger faller ned som korthus rundt The Rock og helikopteret, mens han hele tiden kommer seg (og familien) unna i siste sekund. Problemet er bare at effektene ikke lenger kan bære en film alene, og i San Andreas blir vi kjent med så uinteressante, irriterende og hule personer at vi faktisk ikke bryr oss et sekund om de overlever eller ei. To stjerner.

Om du har investert i en hjemmekino til 150.000,- kroner skal du selvsagt kjøpe denne filmen, dog kun for det utrolige lydsporet i Dolby Atmos – her får subwooferen virkelig kjørt seg. Billedkvaliteten er direkte skuffende, med blasse farger og mye piksler og støy. Bonusmaterialet gir oss kommentarspor, utelatte scener samt 5 forskjellige minidokumentarer.