Jeg vil påstå at mine favorittørepropper fremdeles er Sennheiser Momentum True Wireless 2. De låter fantastisk, sitter fint i ørene, er delvis vanntette og har både støydemping og omgivelseslyd.

Men de er ikke gratis, med en veiledende prislapp på 3200 kroner. Derfor lanserte Sennheiser i fjor lillebror CX 400BT, med mye av den samme lyden men uten støydemping eller vanntetthet.

Det var ikke lenge de fikk være på markedet, for de er allerede skiftet ut nå, til CX True Wireless. Enda litt rimeligere enn CX 400BT, og nå med delvis vanntetthet (IPX4) – som gjør at man i større grad kan trene med dem. Oppgitt batteritid har også økt fra 7 til 9 timer i proppene, med to ekstra ladinger fra etuiet.

Det følger med silikonputer i fire størrelser fra XS til L, som bør gjøre det mulig å finne noen som passer.

Sennheiser CX True Wireless i praksis

Det som overrasker meg med Sennheiser-proppene, er at de øreputene som passer mine ører best (M) ikke passer godt nok. Det vil si, de tetter fint til å begynne med, men så sklir de sakte men sikkert ut slik at det ikke tetter. Det gjør at bassgjengivelsen lider, og lyden låter slank og skarp. De største putene ble for store igjen, og skled faktisk enda lettere ut. De mindre putene tettet aldri skikkelig.

Jeg ble nødt til å jukse litt, og bytte til noen av mine personlige øreputer for å gjennomføre testen. Comply minneskum funker brillefint, så hvis du har samme problem som jeg, kan jeg anbefale å kjøpe et par slike.

Når proppene sitter skikkelig i ørene, kvitterer de med en lydkvalitet som få andre i klassen kan matche. Der hvor lyden er god men diskanten smått grovkornet på både Supra Nero-TX Pro og JBL Live Pro+, så er diskanten i Sennheiser-proppene mer naturlig.

Billie Eilish kommer ut med en naturlig og fyldig nok bass, og et meget godt balansert lydbilde. Kvinnevokaler låter fint, uten skarpe sibilanter.

Klassisk musikk låter også nydelig, med et naturtro piano, og med instrumentene rundt som fyller et stort lydbilde.

Det eneste jeg savner med Sennheiser, er muligheten for å spille høyere. Maksimalt lydnivå er litt lavt, som gjør at man ikke kommer over «hyggenivå». Vanlig pop og rock som er hardt komprimert låter høyt nok, men akustiske innspillinger – og da spesielt klassisk musikk – som er spilt inn med stort dynamikkområde og dermed et lavere generelt lydnivå, blir aldri helt høyt nok i mine ører.

Det betyr også at disse øreproppene vil bli problematiske på flyreise, fordi støyen fra kupeen i høy grad er lavfrekvent som derfor slipper gjennom den mekaniske støydempingen til proppene. Uten aktiv støykansellering som tar seg av dette, må man kunne kompensere ved å spille høyere enn her.

Talekvaliteten på mobile samtaler er helt grei, litt skarp i mellomtonen men tydelig nok. Det jeg liker, er at man kan stille sidetone i appen, slik at man hører sin egen stemme i øreproppene.

Konklusjon

Under optimale forhold er det få som slår Sennheiser CX True Wireless på lydkvalitet. Lyden er naturlig, balansert, med flotte overtoner og en avbalansert bass. Rett og slett musikalsk.

Ulempen er at det kan være vanskelig å finne riktig passform. Putene skled rett som det var ut av en tett posisjon i anmelders ører, som gjorde at det ble nødvendig å finne frem egne, personlige puter. Det kan derfor bli nødvendig å kjøpe ekstra puter.

Et annet ankepunkt er at maksimal lydstyrke er litt lavere enn hos andre, som gjør at musikk med stort dynamikkområde – som klassisk, jazz og viser, rett og slett ikke spiller høyt nok. Spesielt ikke siden øreproppene også mangler aktiv støydemping.

Også i denne testen:

5 helt trådløse ørepropper