TEST: Philips Fidelio L5

Jeg synes ikke man skal overdrive spranget Philips har tatt med lanseringen av nye Fidelio L5. Jeg har hørt folk si at den er betydelig enklere enn forgjengeren L4, men sannheten er at nye L5 bare er bedre – på nær sagt alle punkter – og dessuten merkbart lettere med sine behagelige 250 gram. Det er mange funksjoner og fornuftige avveininger å trekke frem med disse hodetelefonene, men jeg velger å nevne de enkle byttene av øreputer og batteri først, fordi det er så viktig for lang levetid.

Nye L5 har fått en mer moderne form og grunnfunksjon, nesten likt Sonys nyeste M6-versjon av WH-1000X, med en relativt smal innerdel av bøylen i aluminium, leddet både horisontalt og vertikalt, og med den brede hodebøylen rundt, med minneskum på innsiden. Den doble leddingen gjør at hodetelefonene kan legges flatt for å passe i den harde, relativt lette oppbevaringsvesken, men også foldes mer «ballaktig». Ja, man har også forlatt den runde formen på øreklokkene, og nå er det ovalt som gjelder – også for Philips’ trådløse Fidelio-hodetelefoner.

Betjeningen er funksjonell, men ganske rudimentær på selve hodetelefonene, med en sveipeflate, to knapper og en skyvebryter for av/på og paring. Den ene knappen velger mellom ulike ANC-/medhøringsmoduser – ekstra pluss for at disse kan velges fritt i appen. Den andre er en multifunksjonsknapp, med hovedfunksjon som avspillingsknapp ved kort trykk, men den kaller også opp taleassistenten og kan med 4 eller 5 raske trykk sende eller ta imot Auracast-delt innhold. Touchkontrollen til slutt består av en riflet «streng» innenfor knappene: volum opp og ned, og via et langt trykk og deretter sveip opp eller ned: sporhopp frem og tilbake. Betjeningen er gjennomgående litt enklere enn hos dyrere konkurrenter, men likevel ganske ryddig og lett å få taket på – når man først har kikket i hodetelefonsappens manual.

Mindre elementer

Som enkelte andre merker – for eksempel Sony – går også Philips i retning mindre drivere: i deres tilfelle et par 36 mm keramikkbelagte domeelementer med silkeoppheng, med mål om å øke stivheten, men ikke vekten, og samtidig få rask respons og god intern demping.
Funksjonslisten imponerer virkelig, med både LDAC og Auracast, og den årvåkne støydempingen som tilpasser seg passformen – slik at det er likegyldig om du har briller på eller av: via innebygd lekkasjedeteksjon justerer ANC-funksjonen seg etter behov. Du kan også la hodetelefonene tilpasse EQ-en etter omgivelseslyd, skal det nevnes, og det er en funksjon man absolutt kan ha nytte av. Appen har mengder av innstillingsmuligheter og hører til blant markedets beste og mest oversiktlige, vil jeg si – inkludert, selvsagt, ulike justerbare lydmoduser.

Bluetooth-versjonen er høye 6.0, og det er støtte for SBC, AAC og LC3, med mulighet for å være tilkoblet to enheter samtidig – i tillegg til allerede nevnte LDAC og Auracast. En nyhet er også helt tapsfri avspilling via USB-C med opptil 24/96 kHz-oppløsning, der en 1,2 meters kabel følger med til formålet. Jeg kan allerede her og nå si at lyden blir vesentlig bedre med USB-C-kabel, også sammenlignet med den trådløse LDAC-overføringen.

Batteritiden oppgis til solide 60 timer uten og 50 timer med ANC aktivert, der fem minutters hurtiglading skal gi ytterligere åtte timers spilletid. Jeg har ikke tatt tiden, men jeg har brukt dem flittig og har bare trengt å lade én eneste gang, helt mot slutten av testen. De fem mikrofonene, hvorav to er retningsfølsomme, skal gi best mulig samtalekvalitet, men også vindreduksjon – valgbart i appen, sammen med sidetone og annet smått og godt.

Sammenlignet med L4

Gamle L4 er en god del tyngre, med metallbøyler rundt de runde klokkene – riktignok også med god passform. De to hodetelefonene har omtrent samme varme grunntone, men L4 er litt mer kantete, ikke minst i bassen, som oppleves betydelig mer smidig med nye L5, som gjennomgående spiller mer smidig, detaljert og tydelig – strammere, vil jeg si.

Gamle L4 begynner å få noen år på baken, så jeg henter også frem nyere konkurrenter, som Marshalls utenpå-øret-modell Milton A.N.C., som uten justeringer faktisk trykker mer i bassen, men der Philips’ nye L5 på nær sagt alle andre måter er overlegen når vi snakker skarphet, detaljer og ikke minst – igjen … smidighet!

Neste sammenligningsobjekt får dermed bli den betydelig dyrere Sennheiser Momentum 5 Wireless, som helt logisk spiller musikken langt mer fullverdig, med en større lydbilde, gjennomgående fyldigere med mer bass, men også flere – og mer skarpt gjengitte – detaljer. Ja, klart bedre, men samtidig skal man ikke ta fra Philips Fidelio L5 dens ubestridelige kvaliteter på de grunnleggende parameterne, og at den i praksis ikke gjør noe dårlig. Momentum 5 koster også rundt 70 % mer, så dette er langt fra en rettferdig sammenligning – men bare det at jeg følte den måtte gjøres, sier en hel del om Philips’ høye nivå, ikke minst med tanke på prislappen.

Støydempingen holder dessuten høy klasse, med flere ulike, valgbare moduser: fullt på, adaptiv, medhøring og helt av – og dessuten fritt valgbare til direktknappen. Jeg har faktisk rukket å teste ANC-funksjonen på både buss, fly og tog med godt resultat. Legg til god samtalelyd, fornuftige funksjoner og god brukervennlighet, så kan det knapt bli annet enn full pott i prisklassen.

Konklusjon

Med Fidelio L5 har Philips truffet blink med sine trådløse, støydempende hodetelefoner. Form og funksjon etterlater i praksis lite å ønske, og med utskiftbare både øreputer og batterier er levetiden forlenget betydelig. Legg til den smarte funksjonen som tilpasser ANC-filtreringen etter hvordan hodetelefonene sitter, at du kan lytte helt tapsfritt via USB-C-kabel – og mye mer – så har du en pakke som leverer. Nye L5 er på alle punkter bedre enn gamle L4 og føles som prisklassens nye, ukronede konger. At de ikke slår en lydfavoritt som Sennheiser Momentum 5 på ren lydkvalitet, er ikke så rart, all den tid den koster rundt 70 % mer.