TEST: Primare I35 Prisma DM36

Det finnes mange hifi-selskaper som ikke lar seg stresse av nye trender og designidealer, men på litt ulike måter. Man kan være konservativ ved å bruke gammel, velprøvd teknologi, som for eksempel rør og klasse A-drift. Eller så følger man med i den tekniske utviklingen, men lar designet være mer eller mindre nøyaktig som det (nesten…) alltid har vært. Altså selve innpakningen.

Skandinaviske Primare tilhører uten tvil denne andre kategorien, men vi tar det fra begynnelsen og starten på midten av 80-tallet, da Bo Christensen startet selskapet og snart knyttet elektronikdesigneren Bent Nielsen til seg. I disse tidlige årene lanserte selskapet noen av sine mest ikoniske produkter: 928-serien allerede i 1985 og sju år senere den futuristiske 200-serien. Ikke minst designet på 200-serien var alt annet enn minimalistisk, men likevel skandinavisk funksjonell.

Men før Bo forlot selskapet, utviklet han i 1994 300-serien, som skulle sette standarden for all fremtidig Primare-design, for mer enn 30 år siden! Jovisst, den klassiske designen med de doble frontene, ikke minst for å beskytte de følsomme signalkretsene fra forstyrrende styresignaler og fremtidige displayer, ble ytterligere forfinet med 30-serien i 1998 og som de facto lever videre den dag i dag gjennom denne testens integrerte I35 Prisma DM36, men også CD-spillere, forforsterkere og effektforsterkere i 35-serien – den mest klassiske av alle Primares serier. Og det mest klassiske produktet av dem alle er, om du spør meg, den integrerte I35 som har sitt opphav i I30, den gang med mer konvensjonell klasse AB-forsterkning.

Før i tiden

Fra begynnelsen jobbet Primare med tradisjonelle, analoge strømforsyninger og klasse AB-konstruksjoner, men et stykke inn på 2000-tallet begynte man å se på ulike klasse D-løsninger og til slutt i 2008 utviklet man sin egen UFPD-løsning – Ultra Fast Power Device – som først havnet i 5-kanalsreceiveren SPA22.

I motsetning til mange andre produsenter valgte man både klasse D og switch-modus strømforsyning, der mange andre audiofirmaer valgte å kombinere klasse D-driften med en lineær strømforsyning. Eller akkurat motsatt, som engelske Chord Electronics.

Mange, for ikke å si nesten alle av datidens andre klasse D-løsninger, jobbet med lavere switch-frekvenser som sammen med tilhørende, obligatoriske filtre, gjorde at de fikk problemer med ulike høyttalerlaster. Primares UFPD jobbet med høyere switch-frekvens og dermed enklere filtrering etter utgangstrinnet. Lavere impedans, også i diskantområdet, gjør UFPD-kretsen betydelig mindre følsom for ulike typer høyttalerlaster. Cirka 10 år senere lanserte Primare den ytterligere forbedrede UFPD2-kretsen.

Den switchende strømforsyningen kalles på Primare-språk APFC – Active Power-Factor Correction. Som hos alle selskapets integrerte forsterkere brukes den egenutviklede, switch-modus strømforsyningen for å kunne gi tilstrekkelig, momentan strøm til forsterkerkretsene, men samtidig strømforsyne forforsterkerdelen, DAC, nettverksspilleren og kontrollfunksjoner. Gjennom APFC-teknologien og den generelle bruken av 4-lags kretskort, sørger man samtidig for at ingen forstyrrelser forflyttes mellom de ulike delene.

Nye digitale takter

Det er på den digitale Prisma- men fremfor alt DAC-siden det har skjedd ting de siste årene, og det er der vi velger å legge det meste av kruttet denne gangen. Den nye DAC-modulen heter DM36 og den store oppgraderingen er at man har gått over til et nytt, 8-kanals DAC-chip fra ESS: ES9068A, med de ESS-patenterte teknikkene HyperStream II-arkitektur, QUAD DAC-teknologi, Time Domain Jitter Eliminator samt avansert Sabre Hifi-teknologi, som samlet gir det nye DM36-kortet betydelige forbedringer sammenlignet med Primares eldre DM35-kort.

To distinkte og svært konkrete forskjeller merkes også rent funksjonsmessig. Dels at DM36 håndterer MQA-filer fullt ut, inkludert den fullstendige oppbretting til 384 kHz og full håndtering av MQA Studio (den blå indikeringen). Men kanskje viktigere: separat oppsampling av «vanlige» 16/44,1-filer til 24 biter/88 kHz samt 24-bits/48-kilohertzfiler til 24/96 kHz. Uansett hvilken innstilling som velges, skjer ingenting med opprinnelige 24/96- eller 24/192-filer. Kortet har de fleste kontakter man kan ønske seg, inkludert USB-B opp til 384 kilohertz oppløsning men også en elektrisk digitalutgang.

Prisma-kortet er separat og sitter til venstre for DAC-kortet på forsterkerens bakside og har nå samme tekniske spesifikasjoner som den separate lille nettverksbroen NP5 mk 2, med Roon Ready-støtte, multirumskobling, internettradio, Qobuz og Tidal Connect, Chromecast, AirPlay 2, UPnP og Spotify Connect og tilhørende styreapp. På Prisma-kortet finner vi foruten doble RJ-45-kontakter og antenner også en USB-A-port for direkteavspilling.

Samme forsterkning

Som tidligere påpekt er selve forsterkeren I35 helt lik, det er på den digitale innstikkskort-siden det har skjedd ting, og da ikke minst DAC-kortet DM36. Håndtering og muligheter er dermed de samme, men fortsatt svært fullverdige med muligheter til å stille om innganger til fast nivå for hjemmekinokobling og/eller styre volumet via separate spillere og bytte navn og mye mer enn det.

Den medfølgende fjernkontrollen er god å håndtere og funksjonell sammen med frontens to solide vridere: inngangsvalg til venstre og volum til høyre. Vel verdt å påpeke er også de doble, balanserte XLR-inngangene, noe som ikke tilhører vanlighetene på integrerte forsterkere.

Det skal også legges til at eldre I35-forsterkere kan oppgraderes med de nye kortene, som kan kjøpes separat. Den forsterkeren vi testet hadde begge kortene montert fra start, og i bunn og grunn er den tilgjengelig i tre forskjellige utførelser: I35 uten noe innstikkskort; I35 DAC DM36 med innebygd DAC men uten streaming, samt sist men ikke minst: I35 Prisma DM36 med både DAC og svært velfungerende Prisma-streaming. Påslaget for å gå fra en helt «renskåret» I35 hele veien opp til testens mest utbygde I35 Prisma DM36 er cirka 30 %.

Noen velvalgte eksempler

Forsterkeren har vært tilkoblet og spilt over lengre tid, og her nedenfor gjengis kun noen få eksempler av alt jeg har opplevd sammen med den. En del av den aktive lyttingen skjedde via tredjepartsappen MConnect og nettverkslagret, høyoppløst musikk som for eksempel Paul Simons vakre Diamonds on the Soles of Her Shoes.

Primare føles kanskje litt mindre kraftig sammenlignet med den solide klasse AB-forsterkeren RAS-5000 fra Rotel, som har drøyd seg i testriggen, men det er ikke det første man tenker på, om i det hele tatt, og rent tonalt ligger de ikke så langt fra hverandre, men…

Og det er et stort men. Primare-forsterkeren er så mye raskere og tydeligere i svingene, rent bokstavelig talt. Den er strammere, kvikkere og betydelig mer følsom i de musikalske vendingene, og da ikke minst Paul Simons så taktfast pådrivende innspillinger på «Graceland» i 24/96-utførelse.

Det er vanskelig å sitte stille og det er vanskelig å ikke bli påvirket når Primare spiller. Om vi likevel skal si noe om tonaliteten, lener den i så fall en liten, liten aning mot det noe varmere og mer omfavnende, men for å sitere en tidligere medarbeider: bare en knivsodd…

Det blir betydelig større forskjeller når jeg sammenligner Primare med Denon-forsterkeren PMA-3000NE (kommende testobjekt, omtrent samme pris som Rotel), både tonalt men fremfor alt i holdning og fart. Primare setter nemlig høyest mulig fart på Kjell Öhmans (og Arne Domnérus) versjoner av Crazy Rhythm og Swing House på Opus 3-vinyl, som nå renner av gårde som en fullt fossende vårflom!

Jovisst, Denon-forsterkeren er litt mørkere og varmere; Primare på motsatt måte litt lysere og strammere i klangen, men det er farten, holdningen og engasjementet som virkelig skiller dem fra hverandre, der Primare virkelig er virvelvinden av de to. Full fart og futt på så vel hammondorgel som saksofon, gitar og trommer, men også kontroll og kontur som neppe står tilbake for noen i prisklassen.

Flere sammenligninger

Det er litt morsomt hvordan ulike klasse D-løsninger kan skille seg fra hverandre, der Primares UFPD2-kretser virkelig «spiller» raskt, pådrivende og konturskarpt, i motsetning til for eksempel en Purifi Eigentakt-utstyrt M23-forsterker fra NAD (periferiutstyr til forforsterkerspilleren M66), som på motsatt måte ble oppfattet som mer laidback og betraktende i karakteren. Og dette til tross for at de begge skal tilhøre blant det beste som er å få tak i, rent teknisk sett.

En sammenligning med Primares egen lille nettverkstransport NP5 mk 2, med samme streamingkort men enklere, ekstern strømforsyning, viser at den innebygde spilleren, med betydelig mer avansert strømforsyning, er ganske mye strammere og tydeligere, med mer kontur rundt instrumenter og stemme, og ikke minst el-bassen som gjengis med et betydelig fastere grep når avspillingen skjer helt internt av King Hannahs fine Big Swimmer. Ja, det er mesteparten kontroll og kontur som skiller de to, men samme åndens barn er de helt klart, og den separate broen er et fortsatt sterkt kort, som selvsagt også kan oppgraderes med en mer avansert, kanskje lineær strømforsyning.

Komplett enhet

Størstedelen av tiden I35 Prisma DM36 har vært tilkoblet, har den også spilt som en komplett enhet, inkludert streaming og D/A-omvandling, og det nye DAC-kortet har virkelig medført at lyden ligger på et ekstremt høyt nivå, også på den digitale siden. Og ja, forsterkeren i seg selv holder seg veldig, veldig bra til tross for at den begynner å få noen år på baken.

Hvorvidt man spiller helt digitalt eller analogt tilkoblet er helt likegyldig, så lenge den analoge kilden holder god kvalitet, vel å merke. Har du andre digitale enheter, som for eksempel en CD-spiller, så skal dennes innebygde DAC holde en veldig høy kvalitet for at du ikke skal koble den digitalt. Ja, kanskje ikke hele veien opp til den Rockna Wavelight-DAC jeg til slutt koblet inn via elektrisk digitalsignal, som viser at det går an å få frem enda mer tyngde og kropp fra den nettverkslagrede, høyoppløste musikken (Babylon Sister med Steely Dan), men da koster kun D/A-omvandleren mer enn en komplett Primare I35 Prisma DM36…

Den må se ganske uanselig ut, men det skjer fantastiske ting med musikken du spiller sammen med Primare I35, enten du kobler analogt eller digitalt, samtidig som den virker ganske ubekymret over hvilke slags høyttalere du bruker. Det meste som kobles til låter rett og slett raskere, tightere og morsommere!

På skyggesiden av det hele har prisene på alle de tre forskjellige inkarnasjonene av I35 gått opp ganske betydelig siden sist vi testet den, men det gjelder på den annen side veldig mye annet og ikke bare hifi-utstyr i etterdønningene av pandemi, komponentmangel, krig og inflasjon. Men man kan også med fordel holde utkikk etter en bedre brukt I35-er og eventuelt kjøpe til det eller de kortene man ønsker…

Konklusjon

Primare I35 er fortsatt en svært god, allsidig og pålitelig forsterker som sjelden eller aldri gjør seg bort, verken med tanke på musikk- eller høyttalervalg. Et trygt kjøp, med andre ord. Primares Prisma-plattform er også et sterkt streamingkort, samtidig som den nye DAC-modulen helt klart har hevet den digitale avspillingen betraktelig. Et trygt valg, uansett hvilken utførelse du velger.