TEST: Ortofon MC X50

Når man ikke trodde at Ortofon kunne toppe lyden fra MC X40, lanserer de en MC X50, som gjør nettopp det. Dog til en mye høyere pris.

Så spørsmålet blir, er forbedringene fra X40 til X50 verdt de ekstra pengene?

For det er ikke småpenger vi snakker om. 

En X50 koster 50 prosent mer, ser helt identisk ut, og er bygget på den samme grunnkonstruksjonen med Ortofons lettvekts chassis i sprøytestøpt lettmetall, i en lett og stiv bikubestruktur.

Metal Injection Moulding-teknikken, som den kalles (MIM), er belagt med en sort overflateteknikk som kalles Physical Vapor Deposition (PVD).

Ortofon MC X50

Det er ikke det eneste som er likt. Opphenget har det samme sylinderformede magnetsystemet som i X40, med de samme fire sølvspunnede spoler i et magnetsystem som er dempet med gummi for å eliminere mikrovibrasjoner. 

En X50 har også den tilsvarende superlett og stiv nålearm i Boron, og den samme totale massen på 8,6 gram som en X40.

Og her vi ved det eneste som skiller de to: X50s Micro Ridge diamant er montert direkte på nålearmen, og har en skarpere slipning for bedre sporing i rillene (r/R 2.5/75 µm). Ortofon har samtidig endret opphenget til nålearmen med et forbedret gummimateriale, som de mener demper vibrasjoner enda mer, og samtidig gir mer presis bevegelse av spolene under avspilling.

Til sammenligning har en X40 en Shibata-slipning (r/R 6/50 μm), i enden av Boron-armen.

Belastningsmotstanden skal fremdeles være >50 Ohm, utgangspenningen er 0,4 mV, opphengets ettergivenhet er stive 14 µm/mN, og Ortofon anbefaler også her 2 grams stifttrykk. 

Ortofon MC X50 eller Cadenza

Teknisk sett er ikke steget fra X40 til X50 tilsynelatende stort. Men siden prisen gjør et veritabelt hopp, er plutselig X50 faktisk dyrere enn en Cadenza MC Red. 

Den aldrende MC Red har for lengst bevist hva den er god for, men teknisk sett er den ikke like påkostet som X50. Nålearmen er i aluminium, og her er slipningen en såkalt nude fine-line diamant, men også MC Red bruker spoler med rene sølvtråder.

Hvis det virkelig skal monne å ta steget fra en X50 til Cadenza-serien, anbefaler jeg Cadenza MC Bronze. Som bruker Ortofons Nude Replicant 100 slipning, på en konisk aluminium nålearm. Den koster nesten det dobbelte av en X50, men det er først her man virkelig kan høre forskjeller av betydning.

Skarpere fokus og bedre oppløsning

For den billigere X50 lyder faktisk så godt, at den nesten gjør de to rimeligste MC-pickupene i Cadenza-serien overflødige. 

MC X50 er også lettere å matche med flere tonearmer, siden massen er lavere, og opphenget er ikke fullt så stivt.

Da vi testet MC X40 ble jeg slått av hvor tett på den langt dyrere Ortofon Windfeld Ti pickupen kom på lydkvalitet. Vel, det gapet er enda mindre med MC X50, som viser seg å være vel verdt de ekstra pengene. Hvert fall hvis man ønsker seg enda en endring i fokus og oppløsning, som er to av de områdene hvor en MC X50 virkelig drar fra X40-en. Men også om man er ute etter bedre mikrodynamikk, og et åpnere lydbilde med tydeligere klangfarger.

Det er nesten rart å tenke på de tilsynelatende små tekniske forskjellene som skal utgjøre så stor hørbar forskjell. 

Den nye X50 åpner opp lydbildet på Jan Gunnar Hoffs Polarity som en boksåpner skreller lokket av boksen, og strekker bassen enda litt dypere, sånn at man høer de dypere tonnene i bassen endre seg. Det gjør også klaveret bedre definert, fordi instrumentets laveste oktav er mer med i lydbildet, og så hører man utrolig godt hvor mye klang det faktisk finnes i rommet der opptaket er gjort.

Man hører kontrasten i Audun Kleives trommestikker bedre enn på X40, og det er mer luft oppover i frekvens, som gir både klaverets øverste oktav, og skarptrommen mer tilstedeværelse i rommet. 

Det er ikke bare dybden som er tydeligere her. Stereoperspektivet er stødig og lydbildet er enormt godt fokusert. Det er også mer varme i klangen her enn fra en Rega Apheta, og en Audio-Technicas AT-ART-pickup. 

Vokalen til Dominique Fils-Aimés Constructive Interference er et eksempel på akkurat dét. På det påfølgende kuttet Where There Is Smoke er det rikelig med luft mellom perkusjonen og vokalharmoniene på opptaket. 

Det samme merket jeg meg på Ezra Collectives No Ones Watching Me. Vokalen til Olivia Dean ligger fint midt i lydbildet, mens rytmen legger seg pent bak og ut til sidene, ekte 3D for ørene, rett og slett.

Det kan nesten høres ut som Ortofon-pickupen ikke har noen konkurranse, men da har man glemt Audio-Technicas AT-ART9-serie, Rega Apheta 3, og Pro-Ject Pick it MC9. Fremragende MC-pickuper alle sammen, men MC X50 ligner kanskje mest på en ART9, som også har lynraske transienter og et sylskarpt fokus. MC X50 har i tillegg bedre dynamikk, enda mer innsikt og oppløsning, og mer vekt i bassen. 

Konklusjon

Ortofon MC X50 er en liten, men høyst hørbar oppgradering fra X40 med en skarpere Micro Ridge diamant og forbedret gummioppheng, noe som gir bedre sporing og vibrasjonsdemping. X50 har et skarpere fokus, bedre oppløsning og dypere bass enn X40, og konkurrerer med dyrere modeller som Cadenza MC Bronze og Audio-Technica AT-ART9. Den er lettere å matche med tonearmer og gir et åpent lydbilde med tydeligere klangfarger. Hvis man ikke synes prisforskjellen mellom MC X40 og X50 er avskrekkende, er det ingen tvil om at X50 er den beste av de to. En X40 gir deg oppsiktsvekkende kvaliteter for pengene. En X50 løfter de samme kvalitetene opp en divisjon. Mer av det samme, bare enda bedre.