TEST: Audio-Technica AT33xMLB

Vinylinteressen er fortsatt på topp, og det samlede plate- og platespillersalget fortsetter å øke, i alle prisklasser, skal det også nevnes. Fra ganske enkle inngangsspillere, ofte også utstyrt med Bluetooth-sendere, opp til spillere, armer og pickuper som koster mer enn svært fine biler.

Japanske Audio-Technica har vært med siden starten av 60-tallet, og målsettingen var allerede fra begynnelsen å gjøre hifi-lyttingen overkommelig for så mange som mulig – noe de beviste da grunnleggeren Hideo Matsushita i 1962 lanserte den første, virkelig overkommelige pickupen AT-1. Og videre har de holdt seg til samme visjon, og hvem har vel ikke mekket med og lyttet til selskapets klassiske MM-pickup AT-95, som feier gulvet med det meste i inngangsklassen, det til tross for den svært beskjedne prislappen.

Dagens sortiment er både mer variert med så vel spillere som hodetelefoner, men også vertikalt utstrakt, der man helt nylig introduserte cost-no-limit MC-pickupen AT-MCD1 med en prislapp på, hold deg fast… 11 000 euro! Spesielt med denne er at diamantnålen er laget i samme stykke som nålerøret, helt og holdent i diamant med andre ord, uten skjøt.

Den også helt nylig introduserte MC-serien AT33x er mye mer beskjeden, men likevel interessant, da man selv mener at det er den første, virkelig store oppgraderingen siden 2014.

Ulike teknikker

Men vi begynner med de ulike teknikkene og prinsippene når vi snakker pickuper for platespilleren. Den ovennevnte AT-95 er en MM-pickup, som står for Moving Magnet, det vil si bevegelige magneter. Dette er på mange måter en enklere og mer lettvint teknikk, da utgangsnivået er høyt og dermed passer alle ulike forforsterkere, såkalte RIAA-trinn. Disse finnes typisk sett ofte innebygd i forsterkeren din, men nå for tiden også i aktive høyttalere, så vel kablede som trådløse. Enkelheten forsterkes av den utskiftbare nålen, hvilket gjør vinyllivet lettere og billigere. Ulempen er den høyere bevegelige massen som systemet drar med.

Det andre hovedalternativet, som vi ser på her, er MC-pickuper – Moving Coil – det vil si bevegelig spole. Spolene er lettere enn magnetene, og gjør at den bevegelige massen blir mindre samtidig som nivået også blir lavere, og disse pickupene krever dermed ytterligere forsterkning, men også impedansetilpasning, ofte via en separat forsterker eller en såkalt MC-trafo. Som et ekstra skår i gleden er heller ikke nålen utskiftbar. Jo, det går an å bytte ut nålen, men da må pickupen sendes inn til produsenten, og prisen på operasjonen er mange ganger det bare å kjøpe en helt ny pickup.

Nå lurer selvsagt den ordenssansede på hvorfor man skal utsette seg for alle disse ulempene? Jo, for hvis man vil ha bedre lyd, finnes det i prinsippet ingen alternativer. Klart, finnes det riktig gode MM-pickuper og også den gylne middelveien Moving Iron (MI, som også kan spille med vanlig MM-forsterkning), men helt opp til MC-pickupene når de sjelden, eller rettere sagt aldri.

Middelveien

Men et sted på veien opp til vinylnirvana, finnes selvsagt en gråsone der det finnes pickuper av alle de ulike slag, og den gråsonen dekkes i prinsippet inn av Audio-Technicas nye AT33x-serie, med tre modeller og to dedikerte monopickuper. I dette prisspennet finnes det med andre ord gode så vel MM- som MC-alternativer.

Seriens vanlige stereopickuper går fra trioens billigste AT33xEN (elliptisk sliping, nude/naken montering av nålen, 7 400 kr), AT33xMLD (Micro Linear-sliping, nålerør i duraluminium, 8 645 kr) samt på toppen AT33xMLB (Micro Linear-sliping av nålen og nålerør i bor,  9 870 kr). Det bør legges til at også inngangsmodellen EN har nålerør i duraluminium, som altså er stivere enn vanlig aluminium, samt at nålene selvsagt er «nakent» direktemontert i nålerøret også på de to finere modellene, selv om det ikke nevnes i betegnelsen.

Audio-Technica selv gjør et stort nummer av de doble spolene som i selve verket er det normale for en MC-stereopickup, derimot er materialet litt annerledes, der man bruker PCOCC-kobber – Pure Copper by Ohno Continuous Casting – i spolene, sammen med neodymmagneter. Husene har også ganske mye nytenkning, da man bruker tre ulike materialer: for første gang noensinne formstøpt sink sammen med aluminium og rigid (plast)polymer for å på best mulig måte eliminere resonanser for en i sluttenden så balansert og naturlig lydgjengivelse som mulig. Selve opphenget av nålerøret er også helt nyutviklet, med lavere dynamisk komplians enn tidligere, for å gjøre pickupene mer kompatible med flertallet av moderne tonearmer. Husene har gjenger (det takker vi for!) hvilket forenkler montering, og i eskene følger det med en børste, en meisel og tre sett skruer og et par små plastskiver.

I prinsippet er alt det ovenfor beskrevne identisk på de tre ulike pickupene, det som skiller er sliping og nålerørmateriale, der de to første har duraluminium i nålerørene; de to siste har Micro Linear-sliping. Prisforskjellen mellom de ulike modellene er også beskjeden og ligger på cirka 15 % ekstra per steg oppover i hierarkiet. Vi har lyttet like mye til alle tre og også sammenlignet med noen andre pickuper. Testen er utført på to ulike steder, med et litt enklere oppsett og et litt mer avansert: Technics SL-1500CS med Pro-Ject S2 RIAA-trinn i det første tilfellet; Technics SL-1200G sammen med Gold Note HP-10 RIAA-trinn i det andre.

Første lytting

Vi begynner med den første lyttingen, og jeg vil for enkelhetens skyld referere til pickupene som A-T1, A-T2 og A-T3, der 1 er den enkleste vinrøde, 2 den svarte mellommodellen og 3 til slutt den fineste, gullfargede (og dyreste!) AT33xMLB.

Det er bra trøkk og kontroll på de massive trommene i Elvis Costellos Lovers Walk med A-T1, også med tydelig gjengivelse av de høye, sveipende lydene på slutten. Clubland (begge fra LP-en «Trust») gjengis med kraftfull, tydelig elbass, små detaljer kommer frem, og pianoet har bra kropp og klang.

Det blir litt det samme med A-T2, men (enda) mer samlet og stringent gjengitt, med enda bedre kontroll på den massive gjengivelsen og enda tydeligere små detaljer, ikke minst det høyfrekvente «skrapet» på Lovers Walk… Clubland gjengis enda strammere med tydelig elbass og enda større detaljmylder, som kommer frem enda tydeligere samt minst like bra gjengivelse av pianoet. A-T2 føles overlag strammere, mer samlet og tydeligere i gjengivelsen.

Og til slutt, A-T3 evner å gjengi Lovers Walk større, og jeg synes jeg finner mer avgjørende forskjeller ved dette byttet, med mer dynamikk, kraft, men også kontroll på det massive trommespillet samtidig som detaljer kommer frem enda tydeligere og skarpere. Et veldig stort løft, på alle plan, ikke minst i dynamikk og kraft med bevart størrelse og kontroll. Clubland får mer kraft og omfang på elbassen med A-T3, tydeligere detaljer og skarphet i «skrapelyden» i høyre høyttaler; tydeligere og mer naturlig piano. Men fremfor alt blir det mer driv og engasjement her, det flyter bedre og mer pådrivende entusiastisk, mye takket være detaljmylderet og håndteringen.

Vi fortsetter med klassisk

Jeg hopper over 1-eren når jeg spiller «Also Spracht Zarathustra» med Herbert Karajan, utgitt av Pro-Ject, der A-T2 gir en fullt godkjent gjengivelse med bra kontroll, men fremfor alt rundhet og størrelse, men mangler litt kraft og dynamikk og 100 % kontroll på paukelslagene, kan jeg synes. Med A-T3 blir det en betydelig strammere og mer kontrollert gjengivelse av de harde paukelslagene, og den gir et mer dynamisk nyansert bilde av det vanskelig gjengitte stykket. Jeg fortsetter med Sophie Zelmanis fine My fra hifi-grøsseren «Time to Kill»: Det blir tunge anslag på den langsomme elbassen med A-T1, og godt med kraft, men også fin stemme og gitar.

A-T2 leverer en mer kontrollert og nyansert gjengivelse av basstonene, strammere og med mer detaljer, men også et mer ryddig lydbilde og tydeligere gitarspill. Med A-T3 og nålerøret i bor, blir det nesten noe helt annet: Musikken tar et steg fremover og gjengis med mer driv og fremdrift. Enda tightere og tydeligere basspill, men også mer tyngde og dynamikk, og samtidig mer konsentrert og stramt. Musikken blir mer detaljert, men fremfor alt mer punktlig og eksakt fremført samtidig som sammenheng og homogenitet også forbedres. Et betydelig større steg enn mellom 1-eren og 2-eren, igjen, kan jeg synes.

In Trans As Mission

Overskriften er låttittelen på Simple Minds-låten fra klassiske «Sons and Fascination», som gir veldig stor forskjell, kanskje tydeligst hittil mellom A-T3 og A-T2, der 2-eren liksom mister kontur og kontroll på bass og trommer i den jevnt pådrivende, lett synth-aktige musikken. Trommene flyter ut og mister kraft med 2-eren. 3-eren på sin side, har kraft, kontur og driv i bass, trommer og musikken overlag. Mellommodellen låter litt udefinert i bassen, uten skikkelig kontroll på tone og tempo, føles det kanskje litt overdrevet. Dårligere fokus også på Jim Kerrs stemme, kan jeg synes. A-T1-eren er enda litt slappere sammenlignet med mellommodellen, med mindre detaljer og informasjon og nivå i de høyere frekvensene, føles litt tam og innestengt, men ligger karakteristisk likevel ganske nær mellommodellen.

Jeg fortsetter den iherdige sammenligningen med svingende Los Lobos Come on Let’s Go fra «How will the Wolf Survive?»: 1-eren spiller stabilt og musikalsk korrekt medrivende, som musikken må og fortjener, men i og med at mellommodellen presenterer musikken (enda) strammere og mer detaljert, føles Los Lobos plutselig også morsomme å lytte til, ja et stort løft faktisk, der bandets så tighte musikalitet kommer frem på en  mye bedre måte. Toppmodellen legger ytterligere rytmisk bravur til musikken som formidles enda tightere og rytmisk korrekt, men også penere og mer samlet. Ja, med Los Lobos på platespilleren vet jeg søren om ikke forskjellen er større mellom inngangs- og mellommodellen, sammenlignet med forskjellene mellom topp- og mellommodellen, for første gang hittil. I en siste kontrolllytting med det første anlegget, stiller jeg den fineste AT33xMLB mot Ortofons integrerte jubileumsmodell Concorde Century, en fin MM-pickup som kostet omtrent like mye eller til og med litt mer da det var aktuelt, og den holder seg faktisk svært godt, med bra futt og trøkk i gjengivelsen, men mangler MC-pickupens utsøkte artikulasjon og presisjon.

Anlegg nr. 2

Denne lytterunden blir betydelig mer oversiktlig, men byr på den annen side på noen flere sammenligninger med andre pickuper, enn de tre testede her, skal det legges til, men alle tre fra Audio-Technica. Dels den betydelig dyrere MC-pickupen ART9XA (18 639 kr), men også den fineste av de nye MM-modellene fra VM-serien: VMX760SL (7 770 kr), som Lasse Svendsen allerede har testet. Med bedre platespiller og ikke minst RIAA-trinn blir forskjellene mellom modellene enda tydeligere, skal det sies med en gang. Ved denne lyttingen ble det enda mer musikk med husguden Costello, men også Sam Cooke (Good News) og et liveopptak av Babylon Sisters med Steely Dan fra 1995.

Den første sammenligningen blir en vanskelig match, da AT33xMLB tar seg an ART9XA, og førstnevnte spiller musikken homogent og trygt uten å svulme ut i overdrivelser med vel avveid høyere register og det meste i bassveien. Ukomplisert, kan man si. ART9XA spiller mer bass med mer trøkk og energi, ikke minst oppover i frekvens. Javisst hører man at dette er en betydelig mer kostbar MC-pickup, men testens AT33xMLB gjør slett ikke dårlig heller, den spiller fyldig homogent, rolig, trygt og med en trivelig, lun varme i gjengivelsen.

Når vi har byttet fra Costello til Sam Cooke, blir forskjellene større, til ART9XAs fordel, med mer bass og sving i musikken samtidig som det skjer mer og musikken føles morsommere å lytte til. At sammenligningen i det hele tatt lar seg gjøre, gir likevel AT33xMLB all ære. Vi fortsetter med Steely Dan, der AT33xMLB fortsetter å vise fremtredende egenskaper, med bra sving og engasjement, selv om ART-pickupen spiller mer bass, men også artikulerer bedre.

En siste sammenligning

En siste sammenligning til slutt, der denne testede trioens enkleste modell AT33xEN tar seg an VM-seriens fineste, også noe dyrere modell VMX760SL, fortsatt med Steely Dan på spilleren: 760SL spiller tonalt ganske likt, men litt tristere og nedtonet også sammenlignet med 33x-seriens enkleste pickup, som i mine ører spiller ganske mye bedre, med mer bass og engasjement, den enklere slipingen til tross. En «no-brainer»! Ja, med bedre tilleggsutstyr ble det helt klart tydeligere forskjeller mellom pickupene, og jeg tør vedde på at ikke minst det mer høykvalitative RIAA-trinnet spiller en avgjørende rolle og lar MC-modellene synge ut på en betydelig mer sammensatt og raffinert måte.

Konklusjon

Dette er tre meget fine og ukompliserte MC-pickuper, som alle tre spiller musikken med en lun ro og viss varme i gjengivelsen, som aldri skaper problemer eller låter «ille». Det merkes tydelige forskjeller når man går oppover i hierarkiet, ikke minst med bedre tilleggsutstyr, men jeg vil likevel påstå at det er større forskjell mellom mellommodellen AT33xMLD og toppmodellen AT33xMLB, der altså bare nålerøret i bor skiller dem, sammenlignet med forskjellen mellom inngangsmodellen AT33xEN og mellommodellen AT33xMLD, der slipingen skiller de to pickupene. Jeg synes også rent generelt at det skiller altfor lite i pris mellom modellene, og jeg ville ikke nølt med å satse på den fineste MLB-pickupen, som også er den jeg har valgt å vurdere og presentere faktaboksen for. Har man et enklere anlegg, er seriens billigste EN-modell et sikkert valg, selv med litt enklere tilleggsutstyr.