TEST: Hegel H200

Egentlig er ikke Hegel H200 en ny utgave av den gamle H200, den er erstatteren til H190V, men oppdatert der det betyr mest. 

Hvilket ikke betyr utenpå. Hegel er som vanlig ikke så opptatt av design, og selv om Hegel H200 er helt fersk, ser den temmelig utdatert ut ved siden av en Arcam SA35, som har en fancy fargeskjerm og stilige designdetaljer. 

Hos Hegel himler man bare med øynene over den slags kosmetikk, for de vet at H200 kan banke det meste av forsterkere der ute. Det har de helt rett i.

Hegel H200

Den nye Hegel H200 er en formidabel forsterker, som tross at man ikke ser forskjell på den og en H190V, virkelig soper gulvet med konkurrentene. Vi slutter nemlig ikke med å bli forbløffet over hva Bent Holter og teamet hans kommer opp med, sånn cirka én gang i året.

Denne gangen har de tatt en H190V, som H200 er basert på, og raffinert det tekniske til det ytterste. Det hører man lett. Selv om de er likere enn man tror, og da tenker jeg ikke igjen på utseendet, men det tekniske.

DAC-loop, USB-Drive og MM-inngang

For akkurat som på en H190V, har H200 kun kablet nettverkstrømming til Ethernet-inngangen på baksiden. Den støtter Spotify Connect, Tidal Connect, Qobuz Connect, AirPlay 2, Google Cast, airable Radio/Podcast – og den er Roon Ready. Her er det også en DAC-loop (inn og ut via koaksial), USB-A til ekstern harddisk med musikk på, og USB-B for kablet strømming fra datamaskinen.

Siden H200 støtter AirPlay og Google Cast, kan den legges til i Apple Home eller Google Home, og så velger man forsterkeren på mobilskjermen når man vil spille musikk.

Under panseret har den AKMs 32-bits Velvet Sound DAC, som Hegel har implementert i deres egen kretsløpdesign, hvor ruting, filtrering, klokking og skjerming er Hegel alt sammen. En av de viktigste oppgraderingene akkurat her, er skjerming av det digitale signalet,  slik at det ikke påvirker det analoge signalet. Hegel har flyttet potensielle støykilder, og rutet om kretsløpet for å senke støyen, og de mener at de at man faktisk kan høre.

Strømforsyningen til det hele er også mer stabil, og med til sammen 60.000 μF kondensatorkapasitet, en dempefaktor på 4000 og 2 x 150 W effekt, er Hegel H200 et kraftsenter i et hvert anlegg. 

Den er også temmelig godt utstyrt. Her får man det samme glimrende phonotrinnet for moving magnet-pickuper, som vi kjenner fra H190V, to ubalanserte analoge innganger, en balansert inngang, to optiske (H190V har tre), og som nevnt, en koaksial inn- og utgang. Det er også to analoge utganger her. En med fast utgangspenning, og en variabel som styres av volumkontrollen på fronten.

TV-tilkobling og appstyring

En TV kan kobles til den ene av de to optiske inngangene, som automatisk tenner forsterkeren når man slår på TV-en, og da kan også styre volumet med nyere TV-ers fjernkontroll.  I Hegel-appen kan man også styre volum, velge strømmetjeneste og inngang, blant annet. Der finner man også fastvareoppdateringer.

Hegel A200 – en H200 uten DAC

Hvis man ikke trenger hverken streaming eller DAC i forsterkeren, tilbyr Hegel A200 som et alternativ til Hegel H200. Den er teknisk sett en ren analog utgave av H200 uten noen digitale kretsløp. Phonotrinnet er beholdt, og Hegel har dermed et rimeligere alternativ til alle som allerede har en DAC og streaming. Strømforsyningen er tweaket for ren analog drift, og støygulvet er ytterligere senket på A200.

Prisen på A200 er oppgitt til 36.998 kroner

Raffinert og potent

Hvis man allerede sitter med en H190V og lurer på om man skal bytte til H200, kan jeg si at det trolig ikke er verdt det. Har man derimot en eldre forsterker, for eksempel H90, H120 eller Röst, for å holde oss til Hegel, er forskjellen enorm. Eldre Rotel, Marantz, og stort sett det meste annet, får juling av H200s kraftfulle dynamikk og transparens. 

En sammenligning med Audio Research I/70 til tre ganger prisen derimot, viste at det fremdeles finnes argumenter for å kjøpe (dyrere) rørforsterkere. Hegel-forsterkeren har ikke I/70s varme og bokstavelig talt glødende klanggjengivelse, men den er strammere, mer dynamisk, og luftigere aller øverst i diskanten.

På et par Sonus faber Olympica III G3 hadde H200 også bedre kontroll på bassen. Slagverket til Joe Morello på Dave Brubeck kvartetts klassiske Take Five, lyder mer taktfast med H200, som rekker litt dypere i bassen også.

H200 er også enormt god på dynamisk kontrast. Skunk Anansies Hedonism fikk hårene til å reise seg i nakken, og måten forsterkeren bare tok kontroll i bassen på, viste at her er det en potent konstruksjon som tar styringen over høyttalerne. 

Én ting som forbløffet meg var hvor tett opptil den dobbelt så dyre Hegel H400 forsterkeren lød. H400 er selvsagt merkbart kraftigere og hadde bedre kontroll på høyttalerne, spesielt i bassen og på høyt volum. Men H200 lød like balansert, åpen og ikke minst hadde den en sjeldent fokusert detaljgjengivelse. Noe jeg mener Hegel har vært ok på, men ikke fantastisk på tidligere. 

Salige Willy DeVilles Spanish Harlem lyder befriende nært og et øyeblikk oppleves det som surroundlyd fyller rommet. Vokalen er tett på og lyder fokusert, vektløs og nøytral. Samtidig merker jeg at diskanten lyder uvanlig distinkt og åpen, mer enn fra H400 faktisk, og det er som sagt hørbart mer luft og gjennomsiktighet aller øverst, enn det er fra I/70. 

Sammenligningen med den utgående H190V er uunngåelig. Phonotrinnet er 99,99 prosent likt, det er i hvert fall ikke mulig å høre noen forskjell, men det er noen andre forskjeller som er verdt å nevne. 

På våre referansemonitorer fra Dynaudio, Contour 20 Black Edition, avsløres selv subtile forskjeller, og det er det også her. Med lydkilder koblet til forsterkerens analoge innganger og også phonoinngangen, er det ikke store forskjeller. H200 har litt bedre kontroll i bassen, og sånn sett bedre styr på dynamikken når man spiller høyt, men med streaming og digitale lydkilder, er forskjellen mer merkbar.

Klangen og rommet på opptaket av pianosonaten til Scarlatti – K 406 i C dur – lyder mer åpen og det er samtidig litt mer dybde i lydbildet. Ikke mye, men man merker det på så gode høyttalere som Contour 20 Black Edition. Bassen på Kari Bremnes Spor er strammere og gjengis med en autoritet som overbeviser. Så konklusjonen må være at Hegel H200 lyder litt bedre enn en H190V, men først og fremst på streaming og med digitale lydkilder. 

Tøff konkurranse

Den utgående H190V eksisterer fremdeles, og vil være i salg til lageret er tomt. Men de to kanskje mest interessante alternativene til H200, er nevnte Arcam SA35 og Cyrus 40 Amp. Begge har DAC, streaming og phonotrinn, men ingen av dem er like kraftig som Hegel H200. De har dog éninngang som H200 ikke har: HDMI. Arcam-forsterkeren har også Dirac Live Room-korreksjon, og en stor fargeskjerm som viser album og metadata.

Vårt råd er å forsøke å få hørt hvert fall en av dem, før man bestemmer seg om Hegel H200, SA35 eller 40 Amp er den rette forsterkeren for deg.

Konklusjon

Hegel H200 er en kraftfull forsterker med forbedret teknikk sammenlignet med H190V, spesielt innen digital signalbehandling og strømforsyning. Den har et bredt spekter av tilkoblingsmuligheter, inkludert streaming, DAC, USB og analoge innganger. Hegel H200 leverer imponerende dynamikk, kontroll og detaljgjengivelse, og kan konkurrere med langt dyrere modeller. Den toucher en H400 på ren spilleglede, om enn ikke kraft, og den stiller i en helt annen liga enn Hegels første H200 fra 2010.