TEST: DALI Vega

I mer enn fire tiår har danske DALI bygget høyttalere for den delen av befolkningen som gjerne trekker tykke kabler på tvers av stuegulvet og plasserer to trekasser en meter fra bakveggen. DALI Vega er laget for det langt større segmentet, der praktiske hensyn og husfred også må tas med i vurderingen.

Dette er DALIs første reelle alt-i-ett-system, og den store åpenbaringen er ikke en eksotisk høyttalerenhet eller en spesiell forsterker. Det er erkjennelsen av at en høyttaler faktisk må kunne henge på en kjøkkenvegg.

Vega skal nemlig ikke konkurrere med stueanlegget, men om plassen i de sekundære rommene – for eksempel kjøkkenallrommet – der plassmangel eller estetiske hensyn blankt forbyr et tradisjonelt anlegg.

Prislappen på 32 998 kroner er selvsagt en anselig sum for én enkelt høyttaler. Men for et komplett anlegg – eller et regelrett møbel – er det straks mer spiselig. Og det er med akkurat de brillene Vega skal vurderes.

Ti enheter og åtte forsterkere

Kabinettet til DALI Vega er støpt i plast og kledd med ekte trefiner i mørk eik eller naturfarget ditto, omkranset av sort eller sølvfarget aluminium og trukket med spesialvevd stoff. Det som ser ut som solide endeplater, er membranene på slavebassenhetene. Det oppdager man først når musikken spiller – eller når man prøver å løfte høyttaleren ved å gripe i endene. Sistnevnte kan ikke anbefales!

Bak den spesialvevde stoffronten og -baksiden skjuler det seg et velorganisert overflødighetshorn. Her finner du fire 4½-tommers bass/mellomtoneenheter med DALIs karakteristiske papir- og trefibermembraner, pent flankert av fire 25 mm domediskanter. Enhetene er montert to og to, rygg mot rygg, slik at de spiller både fremover og bakover. Eller i begge retninger, hvis enheten plasseres loddrett. Delefrekvensen er 2 400 Hz, og delingen skjer aktivt i DSP-en.

I hver ende av det trange kabinettet sitter en rektangulær slavebass. DALI har valgt dem fremfor en klassisk bassrefleksport, som rett og slett ville blitt lengre enn fysikken i kabinettet tillater. Slavebassene er tunet til 32 Hz.

Maskinrommet består av åtte klasse D-forsterkere på 50 watt hver, som gir en samlet effekt på 400 watt – noe DALI heller ikke forsømmer å nevne.

Volumknapp på kulelager

På fronten troner et volumhjul som DALI har brukt regelrett urimelige mengder krutt på: Glass, akryl og aluminium snurrer på et 80 mm kulelager med innebygd touchfunksjon, som samtidig fungerer som navigasjonsverktøy for den lille OLED-skjermen. Alt kunne enkelt vært løst med et par enkle touchfelt, men dette er ekte over-engineering – akkurat slik det hører hjemme i et kompromissløst luksusprodukt som dette.

Fem plasseringer, én enhet

DALI Vega kan plasseres nesten hvor som helst: Fritt i rommet, tett mot veggen, klemt opp i et hjørne eller hengende enten vannrett eller loddrett. En intelligent orienteringssensor skjønner selv monteringsmåten, justerer stereofordelingen og roterer displayet deretter.

Veggavstanden kan i menyen velges som Short, Medium eller Free, tilsvarende under 10 cm, opptil 50 cm eller mer enn 50 cm fra bakveggen. Funksjonen slås automatisk av ved veggmontering, der avstanden er gitt på forhånd.

Alt monteringsutstyr – inkludert fester, unbrakonøkkel og maler – følger for øvrig med i esken.

Begge plasseringene fungerer, men stereoperspektivet blir – nokså morsomt – bredest når den står fritt på en skjenk. Det er for øvrig akkurat her de fleste konkurrenter som Naim, Sonus faber, Cambridge og Ruark faller fra, siden de krever plass på et møbel.

DSP-en bruker en patentsøkt stereoekspander kalt Adaptive Stereo Enhancement, som i sanntid oppmikser signalet til fem kanaler og lystig fordeler romklangen basert på materialets opprinnelige tørrhet. Og det fungerer urovekkende godt. Faktisk bevarer Vega stereofølelsen langt bedre enn et vanlig anlegg når du sitter håpløst feil i forhold til den hellige stereotrekanten – noe som strengt tatt verken burde være mulig eller lovlig.

Lyden av DALI Vega

Perspektivet er overraskende bredt, dypt og høyt. Og det er ikke den store, diffuse lydskyen uten retning som du får fra de fleste høyttalere som skryter av 360-graders spredning. På orkesterversjonen av Hans Zimmers Oogway Ascends brer perspektivet seg utover bakveggen i en grad som gjør at du uvilkårlig leter etter den tapte underkjeven på gulvet. På Roger Waters’ massivt 3D-manipulerte Three Wishes kryper effektene kanskje ikke fullt så langt ut langs veggene som på et ekte anlegg, men det er absolutt godkjent. Bassen er også uhyggelig muskuløs; orgelet i Philip Glass’ Koyaanisqatsi leveres med en kraft og fylde som er vanskelig å forene med tanken på 4½-tommers enheter i et 14 centimeter dypt kabinett.

Grensen for hva en DSP kan

Men det finnes naturlige grenser for magien i stresstesten. I Disturbeds coverversjon av The Sound of Silence mister Vega oversikten og lar det sprø akustiske fingerspillet forsvinne fullstendig i det tyngste orkestercrescendoet.

På Leonard Cohens First We Take Manhattan blir DSP-en dessuten litt forvirret og lar romklangen på vokalen leve sitt helt eget liv ute i perspektivet. Det hører likevel til unntakene, og skulle det skje, kan stereoforbedringen slås av.

Som oftest er stereoforbedringen en massiv fordel, som på Opus 3-klassikeren Tiden bara går, der følelsen av gymsalen, hvor låten ble spilt inn med to mikrofoner, låter helt autentisk.

Rettidig digital aktsomhet og manglende RIAA

Tilkoblingene inkluderer HDMI ARC (men ikke eARC), og de digitale inngangene tar kun imot PCM i stereo, siden det ikke finnes innebygd Dolby-dekoding. Ettersom TV-produsenter har for vane å tolke ARC-standarden med betydelig kunstnerisk frihet, er DALIs tillegg av en optisk digitalinngang med auto-på, som kan brukes parallelt med HDMI, et uttrykk for særdeles rettidig omhu.

Til gjengjeld er den analoge inngangen kun line-level. DALI tegner i materialet sitt muntert inn en ekstern RIAA-forsterker i ligningen, men å la være å bygge phonotrinnet inn i selve apparatet virker unødvendig gnient. Vinylplaten er i høy grad et moderne livsstilsobjekt, som typisk snurrer i nettopp de velinnredede hjemmene Vega beiler til. Selv den rimelige Argon Audio Forte A5 Mk2 (som koster en fjerdedel av DALI Vega) har phonotrinn innebygd.

Strømmingen går problemfritt via BluOS, som gir tilgang til multirum og de vanlige musikktjenestene. De fem fysiske preset-knappene (som lynraskt gir tilgang til 10 presets via dobbelttrykk og opptil 40 i menyen) er en genial detalj. Displayet fungerer fint på nært hold, men fra sofaen må fjernkontrollen eller mobilappen ta over.

Konkurrenter

DALI Vega rydder bordet i et ellers smalt felt av veggvennlige alt-i-ett-systemer. Konkurrenter som Sonus faber Omnia, Ruark R410/R810, Naim Mu-so 2 og Cambridge Evo One krever alle plass på et møbel. Bare B&O Beosound A9 kan henge på veggen, men til en markant høyere pris – og med festet som dyrt ekstrautstyr. Muligheten til å veggmontere i to retninger gjør i praksis DALI Vega til den ubestridte kongen av wall-fi.

Konklusjon

DALI Vega gjør noe som egentlig ikke burde være mulig: Den skaper en bred, dyp og retningsbestemt akustisk scene fra et kabinett der det er 20 centimeter mellom kanalene. Bassen har muskler, og den kan plasseres der hjemme hvor et anlegg enten ikke får plass eller ikke får lov til å være.

Men det finnes grenser. I de tyngste orkestercrescendoene mister den oversikten, og stereoekspanderen kan i sjeldne tilfeller ta feil av en romklang. Det er prisen for å få stereo ut av én kasse – og den er lavere enn man kunne frykte.

Det er lett å avfeie én enkelt høyttaler til 32 998 kroner som et dyrt kompromiss. Men kompromisset står ikke mellom Vega og et skikkelig anlegg. Det står mellom Vega og ingen musikk i rommet.