Med varm og fyldig lyd, er Pro-Ject-spilleren et godt valg. Den leverer et stort og klangrikt lydbilde, men mangler litt av åpenheten og oppløsningen til de beste.

 

I likhet med Argon-spilleren som kommer fra samme fabrikk, er den enkel å sette opp og justeringen av stifttrykk og antiskating, er gjort på få minutter. Hvis man følger den lett forståelige bruksanvisningen. Spilleren, som finnes i flere farger – vår var solgul – er den mest kompakte av spillerne i testen, og selv om den er enkel, er den godt bygget med en lekker arm trukket i karbonfiber. Hastighetsavviket er marginalt med + 0,25 prosent raskere omdreiningshastighet, og minimale variasjoner.

 

Til daglig bruk trenger man bare å starte motoren med en lite bryter under på fremsiden av spilleren, og senke den enkle Ortofon-pickupen ned i rillen. Da spiller den svært pent og engasjerende.

 

Klavermusikk lyder fjellstøtt og det er til og med dybde i de laveste oktavene. 2L-innspillingen med Jan Gunnar Hoff får overbevisende bredde og dybde, og stereoperspektivet er solid med stor bredde og skala. Lydbildet er i det hele tatt både behagelig og engasjerende, Ola Gjellos pianoimprovisasjoner gjengis med innlevelse og god dynamisk kontrast.

 

Større besetninger som Neil Cowley Trio, klarer seg prikkfritt uten at spilleren roter til lydbildet for mye, når musiseringen drar seg til med større kompleksitet. Jeg kunne ønsket mer driv og dybde i bassen, for selv om balansen er bra i lydbildet, er det ikke fritt for at det hele kan lyde litt for slankt.

 

Det er imidlertid ikke noe stort problem, for strykerklangen til Marianne Thorsen og Trondheimssolistene, lyder aldri så slankt at klangen blir spiss, eller ubehagelig.

 

Pro-Ject-spilleren er et godt kjøp på alle måter. Den er lekende lett å bruke og spiller svært godt, også fra USB-utgangen. Lyden er ikke av det aller mest gjennomsiktige slaget, men som startspiller for nybegynnere, er den et meget godt kjøp.

Også i denne testen: