ECD 2 benytter som sine konkurrenter asynkron USB digitalkonvertering, og støtter opptil 24-bit/192 kHz oppløsning. Electrocompaniet har angivelig jobbet mye med å redusere jitter, og samtidig bevare den velkjente varme lyden de er kjent for.

Foruten USB-inngang har ECD 2 doble koaksiale og optiske digitalinnganger, samt både balanserte XLR og ubalanserte RCA analoge stereoutganger.

ECD 2 har innebygd volumkontroll og inngangsvelger, og kan dermed kobles direkte inn i en effektforsterker eller aktive høyttalere om man skulle ønske.

Brukervennlighet
Volum og kildevalg styres enkelt fra den medfølgende fjernkontrollen, eller ECs universalkontroll som er ekstrautstyr. Oppløsning og lydnivåtrinn vises i tegnruten idet man foretar endringer, ellers er det kun inngangen vi blir informert om. Tilkobling til Mac skjer problemfritt uansett oppløsning helt opp til 192 kHz, mens Windows-PC trenger driver.

Lydkvalitet
ECD 2 graver frem gullet helt nede i dypbassen og klemmer det ut gjennom høyttalerne (selvsagt med god drahjelp fra et heftig forsterkerpar). Den relativt høye spenningen på den balanserte XLR-utgangen resulterer i høyere lydnivå, noe som kan lure en til å tro at det låter kraftigere og fetere. Men selv når man skrur ned til samme lydnivå som de øvrige, har Electrocompaniet et særegent godt grep om rytmene.

Bare hør på Daft Punks ”Game of Love” i høyoppløst studiokvalitet. Basstromma låter stort og saftig som med Asus Essence III. Men lydbildet er bredere her, og skarptromma smeller hardere. Oppløsningen i trommesettets cymbaler er vesentlig bedre, og vokoderstemmen låter mer som den faktisk henger i lufta og fyller rommet.

Electrocompaniet graver dypere i bassen enn Line Magnetic og Naim, samtidig som den er langt mer oppløst enn Asus.

Jazz nyter også godt av det store lydbildet. Det er fullt trøkk i trompeten, uten at det går på bekostning av luft og oppløsning. Arild Andersens kontrabass på ”Stille, stille kommer vi” fra Hoff Ensembles ”Quiet Winter Night” (24-bit/192 kHz) ruver fyldig og stort i bunnen, og stemmen til Unni Wilhelmsen står luftig i midten. Pianoet til Jan Gunnar Hoff gjengis med lett dansende tangenter.

Tori Amos ”Jackie’s Strength” i orkesterversjon er ikke så lettbeint som Line Magnetic, her er det trøkk hele veien. Det låter nesten som om det er flere strykere, på grunn av de mange klangnyansene i lydbildet.

I motsetning til med Asus og rørutgangen på Line Magnetic blir ikke R.E.M.’s ”Drive” pyntet på. Sangen låter litt spisst i toppen, med temmelig harske cymbaler. Dette er ikke Electrocompaniets feil, og understreker at når du vil ha det ærlig, så får du det ærlig på godt og vondt.

Konklusjon
Electrocompaniet ECD 2 låter steintøft, og klemmer ut det som finnes av juice i bassen. Det hele balanseres med en dynamisk og nyansert mellomtone, viktig for gjengivelsen av alle instrumenter, og overtonene er luftige nok til å strekke lydbildet ut i alle tre dimensjoner.

DAC-en blomstrer med all musikk, men imponerer kanskje aller mest med rytmiske saker. Den har oppløsningen hele veien, og er tett på komplett. Den er ikke like mikronyansert som Bryston og Auralic, men den som er ute etter noe som virkelig sparker, trenger ikke lete lenger.

Også i denne testen: