TEST: Soulnote A-2 VER2

Japanske Soulnote ble startet i 2004 av Norinaga Nakazawa, med fortid hos Marantz. Målsetningen var å utvikle og produsere verdens beste hi-fi-elektronikk. Som konstruktør sto Norinaga blant mye annet bak Marantz’ klassiske CD-spiller CD63, men for å ta Soulnote hele veien frem engasjerte han Hideki Kato som hovedkonstruktør, også han med fortid hos Marantz, men også Philips.

Den japanske tankegangen gjenkjennes i at man ikke blander ulike funksjoner med hverandre, men at alle ulike oppgaver utføres av ulike bokser, ikke minst det digitale. Ja, mest sammenblanding skjer faktisk med de integrerte forsterkerne, som heter A fulgt av seriens siffer: den relativt nye 0-serien samt 1-, 2- og den fineste 3-serien. I hver serie finnes det deretter ulike apparater. I den nylig oppgraderte 2-serien, som vi har testet, finner man RIAA-trinnet E-2 VER2 (med inngang også for optiske pickuper) samt D/A-omformeren D-2 VER2, med oppgraderinger som er hentet fra utviklingen av den fineste 3-serien.

Navnet Soulnote sier en hel del om hvordan man tenker rundt utviklingen, der lyttingen alltid er avgjørende. Selvsagt måler man, men det er alltid det menneskelige øret som har siste ord i alle konstruksjonsbeslutninger.

Soulnote A-2 VER2

Soulnote har som mål å bremse musikken så lite som mulig, en målsetning man så klart deler med mange andre, men som gjennomføres svært kompromissløst hos selskapet. Det viser seg blant annet i at man helt avstår fra (global) negativ tilbakekobling – Non-NFB. Signalbehandlingen er balansert rett igjennom, og konstruksjonen er i prinsippet helt dual mono-oppbygd for minst mulig overhøring (crosstalk) og best mulig stereoskarphet. For å unngå kompresjon inni boksen, men fremfor alt minimere materialspenning og dermed også redusere resonanser, sitter «topplokket» ganske løst montert med bare tre festepunkter – en tankegang som er forfinet i hele 2-serien i og med VER2. At toppen føles litt vinglete er altså akkurat slik det skal være, og enda litt mer så på VER2-modellene. Den åpenbart reléstyrte resistor-volumkontrollen er den samme som tidligere.

En av de mest åpenbare forskjellene mellom gamle A-2 og nye A-2 VER2 er at effekten er senket fra 2×100 til 2×80 watt i 8 ohm (som hos begge modellene dobles ved 4 ohm: henholdsvis 200 og 160 watt). Tanken her er at man bruker bare to parallellkoblede transistorpar per kanal, sammenlignet med fire på den forrige modellen. Færre transistorer gir bedre matching og dermed bedre lyd, med mindre tonal utsmøring (smearing) av musikken, som Soulnote uttrykker det.

Man har også byttet utgangstransistorer, som nå er av samme TO3P-type som i A-3 og fortsatt bipolare. En stor del av oppgraderingen består dessuten i at man bruker identiske TO3P-transistorer i drivtrinnet, med høy drivkapasitet og minimale hFE-variasjoner som følge. Samtidig er spenningen fra transformatoren senket for å prioritere en lineær oppførsel i lave impedanser fremfor høyest mulig effekt i 8 ohm. Ifølge Soulnote gir det en overordnet mer dynamisk og responsiv oppførsel.

Følelse og håndtering

Soulnotes 2-serie består av velbygde apparater, der testens A-2 VER2 på ingen måte utgjør et unntak, snarere tvert imot, med tykt aluminiumsgods og herlig følelse i både volumratt og inngangsvelger. Apparatene finnes i både svart og sølvfarget utførelse, der jeg personlig helt klart foretrekker det sistnevnte, som også var testeksemplarets finish.

På baksiden finnes tre par RCA-, men også tre par XLR-innganger, noe som slett ikke er vanlig hos integrerte forsterkere, og spesielt ikke i denne prisklassen. Det finnes ett sett fine høyttalerkontakter, men litt spesielle er vippebryterne, som man kan bruke for å stille forsterkeren i en mengde ulike moduser: som kun forforsterker eller effektforsterker, monokoblet, bi-amp og brokoblet BTL. Dette vil nok ikke så mange bruke, men det går altså, fremfor alt, an å bygge ut forsterkeren med flere effekttrinn eller enda en A-2 VER2.

Fjernkontrollen er av systemtype og kan dermed også styre andre Soulnote-produkter. Den er lang og smal med herlig tyngde, noe som gir den en aura av kvalitet.

Vi lytter

A-2 VER2 spiller med et svært stort lydbilde, med massevis av tydelig gjengitte detaljer og en svært fokusert sanger, men også fyldig og føyelig… Musikalsk, rett og slett!

Hukommelsen for lyd er som kjent kort, men jeg vil si at den nye modellen spiller med betydelig mer pondus, for ikke å si kraft, sammenlignet med forgjengeren. Bassen gjengis mer besluttsomt nå, med en nesten røraktig frasering og artikulasjon. Dette er veldig bra, på ordentlig. Voksent. Stabilt. Og med lydbilde, skarphet og detaljer i tillegg.

Den gjengir en perfekt sentrert stemme, fyldige panoreringer og tydelig triangel på det mektige favorittsporet James Joyce Soles med Deacon Blue, men det er den luftvibrerende, dype og veldefinerte bassen som virkelig skiller seg ut. Jeg vet ikke om jeg noensinne har hørt denne velspilte sangen låte bedre? Tror knapt det.

Samme sak med de tre innledende, lett 80-tallsdaterte, men akk så herlige sporene på Roxy Musics «Avalon», ikke minst tittelsporet, med orden og rede på den omfattende produksjonen og som en 1000-kilos slegge i bassen! Men hva skjer om tempoet, rytmen og bassintensiteten heves noen solide hakk? Ingen problemer – A-2 VER2 leverer bass og rytme i overflod på Baxter Durys Allbarone. Duojazz håndteres lite overraskende med glans, med full kontroll på Ron Carters fingernemme kontrabasspill og så klart Houston Persons finstemte sax. I motsetning til den opprinnelige A-2 fokuserer A-2 VER2 mer på det jeg vil kalle det vesentlige, det vil si PRaT-parametrene, og gir for eksempel Jocke Bergs siste album fint driv, men også fundament og skarphet.

Mer hjerte og hjerne blir det med Paul Simon, først You Can Call Me Al og deretter 50 Ways to Leave Your Lover, med perfekt taktfølelse, tung og veldefinert bass og alle små produksjonstekniske finesser tydelig gjengitt, på nøyaktig rett tid og sted i lydbildet. Det samlede bildet av dynamisk spenst, tyngde og både detaljmylder og skarphet er faktisk overveldende, og jeg tenker: koster dette virkelig ikke mer? Jovisst, det er en anstendig sum, og her finnes i prinsippet ingen ekstra funksjoner utover de grunnleggende – å styre volum og inngangsvalg – men det er jo også det aller viktigste. Alt annet kan ordnes og fikses andre steder.

Sluttprøven

Den siste, vanskelige prøven: Totos i mine ører musikalsk klart overlegne plate «Turn Back», som derimot er horribelt innspilt og mikset. A-2 VER2 kan jo ikke trylle, men gir likevel den tynt og komprimert innspilte musikken en fylde som faktisk gjør den lyttbar. Den gjør også det beste ut av en lett datert produksjon som Stan Ridgways stolteste øyeblikk, platen «The Big Heat». Den formidler også den tungt bassrike og overlastede Wrecking Ball på beste måte, med Emmylou Harris’ følsomme stemme fint gjengitt presis i midten. Trenger jeg engang å si at elbassens løse A-streng får luften til å vibrere på Donald Fagens Morph the Cat?

Det føles nesten som om stereoanlegget har fått en turbo, men forsterkeren håndterer fortsatt de mer finstilte delene av gjengivelsen minst like bra. Tenk snarere stor Porsche enn 90-talls-Saab!

Det går an å spille ganske lavt med den hørbart reléstyrte, klikkende volumkontrollen – fullt tilstrekkelig for meg og med bevart, perfekt balanse, noe som så klart er viktigst.

Det meste av lyttingen har skjedd med Rauna Oden, et par bastante gulvhøyttalere med lav nedre grensefrekvens. Ved testperiodens slutt har jeg også koblet opp et kommende testobjekt, nemlig Spendors diminutivt små gulvhøyttalere med det passende navnet A2.2, som også ligger i en lavere prisklasse, men… Jeg vil si at Soulnote A-2 VER2 tonalt og karakteristisk passer (enda) bedre sammen med de engelske musikantene, med stor homogenitet og spilleglede som resultat. Soulnote A-2 VER2 er en forsterker som konsentrerer seg om det mest grunnleggende, å forsterke signalet, og gjør det med bravur og herlig følelse.

Konklusjon

Er du ute etter massevis av funksjoner og finesser trenger du ikke sjekke ut Soulnote A-2 VER2, som er rake motsetningen: en integrert forsterker med adekvat effekt, av/på-knapp, inngangsvelger og volumratt – that’s it! Men om det er det som kreves, er jeg definitivt beredt til å betale prisen i form av noen ytterligere, separate enheter i hifi-racket, ettersom A-2 VER2 gjør (grunn)jobben så fantastisk bra. Jeg har i prinsippet ikke mer å ønske av gjengivelsen med de tilkoblede høyttalerne. Bassen føles nesten turboladet og gjengis med nødvendig skarphet og kraft, sammen med skarpskårne, finstilte detaljer høyere opp i frekvens i det vel tilmålte lydbildet.