Alle vet vi at fire kaprede fly styrtet inn i World Trade Center, Pentagon og på et jorde i Pennsylvania den 11. september 2001. Alle vet vi også (med mindre vi sitter med en hatt av aluminiumsfolie på hodet og bruker enhver kveld til å grave oss ned i latterlige konspirasjonsteorier) at fundamentalistiske muslimer, ledet an av den saudiarabiske erketerroristen Osama bin Laden, stod bak terrorangrepene.
Mindre kjent er det hvordan amerikanerne håndterte (deler) av rettsoppgjøret mot terroristene og deres ledsagere.
Som Bruce Springsteen synger om i Devils & Dust, i stemmen til en desillusjonert amerikansk soldat som kjemper en endeløs kamp i Irak, i etterkant av 9/11, der amerikanerne i kampens hete er i ferd med å miste seg selv og nettopp de verdiene de kjemper for:
What if what you do to survive kills the things you love, fear’s a powerful thing, it can turn your heart black you can trust. It’ll take your God filled soul and fill it with devils and dust
Annonse
Manuset til The Mauritanian er basert på selvbiografien Guantánamo Diary til Mohamedou O. Slahi, som utkom i 2015, mens han fortsatt satt i fangenskap på Guantánamo-basen, Cuba.
Slahi (Tahar Rahim) er fra Mauritania, hvor han som tenåring fikk et stipend for å studere i Tyskland. Her kom han etter hvert i kontakt med et smått radikalt miljø som ønsket å kjempe mot russerne i Afghanistan. Slahi kjempet sammen med mujahideen fra 1990-1992.
Etter amerikanernes, ledet an av den fundamentalistiske forsvarsministeren Donald Rumsfeld og visepresident Cheney, intense klappjakt på 9/11-teoristene og deres medsammensvorne, dukket Slahi opp på radaren. I Afghanistan trente han i en periode i en al Qaeda-leir, og hans fetter hadde en gang ringt ham – direkte fra bin Ladens private satellittelefon…
Med andre ord, det var ikke det minste merkelig at amerikansk etterretning og militæret vill «slå av en prat» med Slahi.
Slahi ble anholdt i Mauritania i 2002 og deretter, via et opphold i Jordan og Afghanistan, fraktet til den beryktede Guantánamo-basen på Cuba. En base der USA bevisst innbragte 9/11-mistenkte for å holde dem utenfor ordinære rettsinstanser og «plagsomme» juridiske borgerrettigheter.
På Gitmo-basen ble han stemplet som «Fange 760», fratatt alle sine sivile rettigheter, anholdt uten bevis og dom og til slutt torturert frem en tilståelse. The Mauritanian tar for seg hans ekstraordinære liv fra han i 2005 fikk sin borgerettsadvokat, Nancy Hollander (Jodie Foster), inntil han ble frikjent (2010) og til slutt sluppet fri i 2016.
Dessverre makter ikke regissør Kevin Macdonald (State of Play) og manusforfatterne å få formidlet denne usedvanlig spennende historien på en engasjerende og/eller nyansert måte.
Filmen veksler mellom den juridiske kampen og tilbakeblikk fra oppvekst og fangenskap på Cuba, men vi kommer aldri «under huden» på Slahi, hans beveggrunner eller ideologi og verdisett.
Tilnærmet samtlige av filmens hovedkarakterer er ensidig endimensjonale gode mennesker, som kun ser saken fra ett ståsted, og ikke problematiserer den. Det blir for enkelt når en karikert engasjert Zachary Levi slenger ut at «noen» blir nødt til å betale/straffes for drapet på 3.000 amerikanere; herunder inkludert en god venn av aktor Couch.
Selv aktor, en Cumberbatch med dyp sørstatsaksent, får etiske kvaler med sin Gud når han blir klar over at saken han skal prosedere på er basert på tilståelse under tvang/tortur. Og hva i all verden den merkelig naive do-gooder’en Teri Duncans (Shaileen Woodley) rolle i filmen er, er utenfor vår fatteevne. Hun tilfører så visst ikke nerve eller sårt tiltrengt dramaturgi.
Bevares, intensjonene bak filmen er åpenbart gode, og det er særdeles viktig å belyse eklatante brudd på menneskerettighetene begått av stater som er satt til å forsvare dem; men vi skulle ønske det kunne gjøres mer subtilt. Her forsvinner dramaet i meningsløse bihistorier og manglende momentum. Vi føler sjeldent at det står noe essensielt på spill.
Det blir for enkelt og klisjéaktig når så viktige spørsmål blir løst drøftet rundt en godslig øl, eller via en i overkant cheesy monolog om amerikanske rettsstatsverdier.
Med unntak av noen i overkant eksplisitte torturscener, er filmen dessverre en treig materie, der Foster og Woodley går igjennom eske etter eske med endeløse sensurerte dokumenter.
Filmens mest engasjerende, og medmenneskelige aspekt, er de få samtalene «Fange 760» får ha med «Fange 241» i den innstengte luftegården. Her slår dialogen gnistrer, menneskelige følelser kommer til overflaten og The Mauritanian puster av liv.
3 lunkne stjerner til en film som omhandler et av de viktigste rettsopprørene i vår nære historie, men som kun skraper i overflaten, og det på en ensidig og relativt traurig måte.
Fakta:
- Prime Video
- Release: 28. mai 2021
- Regi: Kevin Macdonald
- Med: Tahar Rahim, Jodie Foster, Benedict Cumberbatch, Shailene Woodley, Zachary Levi, Michelle Allen
- Genre: Drama
- Land: USA
- År: 2021
- Tid: 2:09 t.
- Karakter: 3
1 hendelser på “The Mauritanian”
Legg igjen en kommentar
Glanset kiosklitteratur!
Musikk til begjær!
Kommer Pingvinen frem fra mørket?
Det holder nå!
Laks til rikmannsbesvær
Nå avsluttes Napoli-dramaet
Et voldsomt drama!
En litt mer ujevn sesong
En unik skildring av barndomsvenninner
Et resultat av algoritmestyrt helvete
Fortsatt verdt sin vekt i gull?
du er den dummeste jeg har møtt på 20år. alle som har sett på fakta vet USA selv stod bak «terrorangrepet»