Anmeldelse: The Madison, sesong 1

Den ekstremt produktive Yellowstone-serieskaperen, Taylor Sheridan, er ikke kjent for å vær subtil, elegant eller tilbakeholden. Hverken i sine kraftig dramatiserte plott eller fargerike persongallerier.

Med den neowesternaktige såpeserien Yellowstone tok han dog strømmeverdenen med storm, og har siden produsert en imponerende rekke suksessrike serier; som blant annet Tulsa King, Landman, 1883, 1923, Lioness og Mayor of Kingstown.

Etter Kevin Costners exit fra modershowet og stadige nye annonseringer av spin offs, prequels og oppfølgere til cowboysåpen begynt vi å ane ugler i mosen – noe som ble bekreftet ved lanseringen av action-misæren Marshals: A Yellowstone Story for noen uker siden.

Dette showet var så venstrehåndsarbeide, og dårlig, at Sheridan ikke engang tok seg bryet med å hverken regisser eller skrive manus – det fremstår nå helt åpenbart at Paramount forsøker å skvise hver sitrondråpe de kan ut av Sheridans mangslungne serieunivers. Og i det vi besøkte SXSW-konferansen i Austin for halvannen uke side, var posters for The Madison klistret over hele byen (og SXSW-appen).

Men denne svulstige dramaserien vil dessverre ikke løfte Sheridan tilbake til gamle seriehøyder.

 

I motsetning til hva som opprinnelig var annonsert så er ikke The Madison en oppfølger til Yellowstone. Serien er dog satt til nåtiden og samme miljø som Yellowstone, men med helt nye karakterer som ei heller har en familiær relasjon til Dutton-klanen. Muligens får vi noen crossover-karakterer i løpet av seriens gang…

Vi blir kjent med den steinrike familien Clyburn, med far, Preston (Kurt Russell) som har gjort stor suksess på Wall Street. Men egentlig forakter han tilværelsen på blaserte Manhattan og kan ikke vente med å komme tilbake til sitt fristed, der sjelen finner ro – nemlig Madison-dalen i pittoreske Montana.

Så ofte som mulig tar han et avbrekk fra den hektiske finans-hverdagen i New York og besøker sin bror på en liten rural ranch i ødemarken (ikke langt fra Yellowstone-ranchen), der Paul Clyburn (Matthew Fox, Lost) bor i all sin tilforlatelige ensomhet – uten hverken innlagt strøm, vann eller kloakk.

Og uansett hvor mye hans kone gjennom 40 år, Stacy (Michelle Pfeiffer), elsker ham, så har hun aldri satt sin fot på den «gudsforlatt plassen uten vann og avløp». Ei heller har hans to bortskjemte, blaserte woke-døtre noensinne besøkt farens paradis. Så tvinger brått en tragedie familie til en radikal reorientering av hele livet, valg av bosted og fremtidsplaner.

Men i stedet for forsoning, at familien finner sammen og får bearbeidet sorgen, så eskalerer det ufrivillige Montana-oppholdet til å avdekke splittelse innad i familien, blottlegger sprikende verdisett og hva som egentlig betyr noe i livet. Stacy bli revet mellom bunnløs sorg og eitrende forbannelse – både overfor sine avkom, men også sine egne feilvalg i livet.

Alt ligger til rette for en dypt dramatisk og mellommenneskelig serie, som utforsker ulikheter, divergerende verdisyn og selve oppfattelsen av livet – dessverre velger Sheridan å skusle bort muligheten ved å velge eklatant simplistiske sort-hvitt konflikter, fordummende stereotypier mellom by og land og endeløse klisjeer.

Hele familien ankommer det rustikke rancher-miljøet kledd i sine designdrakter og Gucci-vesker/-sko, mens de aldri later til å ha sett et levende dyr, urtehage eller solnedgang – for solen går vel ikke ned på Manhattan? Vi kan kjøpe at de aldri har benyttet seg av en utedo, men det er langt derifra til å ikke fatte konseptet.

Vi innprentes at storbyen er kald, kynisk og forferdelig, mens livet på landet er det reneste paradis, og det eneste som er «ekte» liv. Tidvis tipper det over i ufrivillig komedie; og når man nærmeste nekter å spise en søt hjort eller ta ordet «Indianer-taco» i sin munn, så har du dessverre mistet oss, Sheridan.

Vi forstår hvor du vil hen, men at det skal males med så bred pensel kan vi virkelig ikke begripe! Her er det sånn at vi nesten blir fornærmet over hvordan serieskaperen fordummer sitt eget publikum.

 

At dette manuskriptet kommer fra samme mannen som i sin tid skrev Wind River er faktisk smått sjokkerende – for i The Madison lar Sheridan seg henfalle til overtydelige, enkle stereotypier og flaue klisjeer som perler på en klissete snor. Vi får la det gå på tabbekvoten for overarbeid, og håper at Sheridan fremover fokuserer mer på kvalitet fremfor kvantitet.

Synd for The Madison inneholder en rekke ektefølte og emosjonelle scener – som både er velskrevet og medrivende. Samtlige av disse er dog øyeblikk der briljerende Pfeiffer og Russell får skinne alene. Dialogen, og det varme samspillet stjernene imellom sitter som det skal, og oppleves både ekte og genuin. Men totalt sett holder ikke dette til mer en 3 sterke stjerner – til en serie som kunne vært så mye bedre.

Strømmepremieren blir på SkyShowtime i morgen (den 27. mars), med ukentlige episodeslipp. Anmeldelsen er basert på de to første (av seks) episodene – og ja, det kommer en andresesong.