Anmeldelse: The Bear, sesong 5

Det er ikke ofte at en TV-serie velger å la hele sin avsluttende sesong utspille seg på én enkelt, regnvåt og katastrofetung dag, men det er nettopp denne dramaturgiske varianten, Christopher Storer og co. satser alt på i 5. og siste sesong av The Bear. Resultatet er en fortelling hvor temperaturen aldri synker; som en gryte som aldri får putre, men som koker over igjen og igjen.

Der sesong 4, til tross for sine svakheter, klarte å finne små pusterom mellom slagene, finnes det ingen nåde i avslutningssesongen. Stressnivået er skrudd opp enda flere hakk, på grensen til det absurde, mens restauranten, og dermed hele seriens raison d’être, henger i en tynn, skjebnesvanger tråd.

Reservasjonssystemet kollapser, kortterminalen streiker, og kloakksystemet, utfordret av det vedvarende regnværet, sender vann inn i kjøkkenets rørledninger med en symbolikk som nesten er for tydelig. Det er en (forretnings)apokalypse i kompaktformat, og man merker tydelig at Storer denne gangen prioriterer det akutte adrenalinkicket over den litt mer stillferdige karakterfordypningen vi har blitt vant til.

Trailere på steroider

Allerede i åpningsepisoden etableres det kaotiske tempoet som skal definere brorparten av sesongen. De første episodene er korte, hektiske og oppbygd som en rekke uavbrutte hindringer som velter inn over personalet med en intensitet som til tider føles mer som trailere på steroider enn fullkomne fortellinger.

Det er et bevisst grep, og man kan ikke klandre Storer for å ville gi avslutningen en pulserende, nesten fysisk følbar uro – men det skjer også på bekostning av fordypningen som tidligere sesonger har gjort seg fortjent til. Dette bygger trolig på en antakelse om at vi allerede kjenner karakterene godt nok til at denne sesongen nå kan tillate seg å sette dem under maksimalt press.

Onkel Jimmy (Oliver Platt) og hans uunnværlige makker, Computer, bidrar rikelig til den galopperende undergangsstemningen. Onkel har gått tom for penger, og da er gode råd dyre. Vil restauranten overleve det som kan bli dens siste dag? Platts figur har en tendens til å ty til et i overkant grovkornet språk som etter hvert virker mer utmattende enn karakterbyggende, som om manuset har mistet tålmodigheten til å finne nyanser i en figur som ellers har hatt en viss tragikomisk sjarm.

Anstrengt humor

De komiske innslagene man kan forvente fra en sesong under slikt press, leveres hovedsakelig av Teddy og Neil Faks vedvarende forsøk på å «hjelpe» – en innsats som snarere truer med å forverre situasjonen enn å løse den, og som av og til blir ganske irriterende. Men det er et velkjent komisk grep fra seriens repertoar; fortellingen trenger sårt kontrasten mellom det desperate alvoret og den slapstickaktige inkompetansen.

Og her dukker det også opp et lite, men besynderlig mysterium: skjeer begynner å forsvinne fra kjøkkenet på uforklarlig vis. Et lite narrativt krydder som kanskje antyder noe større, eller kanskje bare er enda et symptom på en restaurant som nærmer seg bristepunktet.

En interessant vending kommer når Carmy (Jeremy Allen White) avslører at han har planer om å slutte – en nyhet som sender sjokkbølger gjennom resten av staben, mens bare Sydney (Ayo Edebiri) allerede er kjent med hemmeligheten. Det er et grep som potensielt kunne åpnet for noen av seriens mest følelsesladede øyeblikk, men sesongens heseblesende tempo gir dessverre ikke alltid plass til å la konsekvensene av denne avsløringen manifestere seg skikkelig.

Episode 4 markerer et forsøk på å skape et øyeblikks ro i den konstante uroen – en følelsesmessig berg-og-dal-bane der rolige og hektiske situasjoner veksler med hverandre. Intensjonen er tydelig: å gi karakterene et menneskelig pusterom midt i kaoset.

Men resultatet føles dessverre som en håndfull kunstige karakterøyeblikk; som om Storer denne gangen overdriver det sentimentale, som i tidligere sesonger føltes mer organisk og troverdig.

Kunsten å roe seg ned

Til slutt ankommer gjestene til tross for en betydelig forsinkelse som følge av regnværet, og for første gang denne sesongen finner kjøkkenet sin vanlige og dramatiske rytme under høyt press. Det mest interessante – og litt overraskende – tematiske grepet i denne sesongen er imidlertid den gjennomgående nedtrappingen av konfliktene mellom karakterene. Mens konfliktene i tidligere sesonger ofte eskalerte til regelrette utbrudd, ser vi her at personalet blir opphisset, men også, mot alle odds, klarer å roe seg ned igjen før skaden blir permanent.

Det er et konstruktivt og sympatisk budskap å formidle i en serie som ellers har bygget sin dramatiske spenning på nettopp denne typen eksplosive sammenstøt, og det er prisverdig at Storer velger å la karakterene sine demonstrere en viss grad av menneskelig utvikling, selv i sine mest intense øyeblikk. Om det er fullt ut realistisk, får man selv bedømme, men det tilfører i hvert fall sesongen en uventet modenhet midt i det kulinariske helvetet.

Basert på de første syv (av åtte) episodene ser den siste sesongen av The Bear ut til å bli en intens, men noe vinglende opplevelse. Tempoet er nådeløst, oddsene er høyere enn noensinne, og seriens evne til å skape en nesten fysisk følelse av desperasjon i restaurantbransjen er fortsatt intakt. Men i jakten på det adrenalinpumpende kaoset glemmer sesongen til tider å gi karakterene den dybden som gjorde tidligere sesonger til mer enn bare velkomponerte stressøvelser. Det er fortsatt et måltid som smaker av noe, men denne gangen kanskje tilberedt med litt for mye hui og hast.

Vi gir den 5. sesongen 4 av 6 stjerner.