Anmeldelse: Marshals: A Yellowstone Story, sesong 1

Det er nå seksten måneder siden serieskaper Taylor Sheridan, på patetisk vis, tok livet av John Dutton (Kevin Costner) i Yellowstone, sesong 5, del II.

Dermed anså vi lenge denne delen av Dutton-klanen som død og begravet.

Men allerede i forfjor annonserte Sheridan og Paramount Studios at Yellowstone-universet ville leve videre, i en ny oppfølgerserie med hans fyrrige og uregjerlige datter, Beth Dutton (Kelly Reilly) John Duttons altmuligmann, og svigersønn, Rip Wheeler (Cole Hauser) i hovedrollene. Men innen The Dutton Ranch får SkyShowtime-premiere senere i år, byr Sheridan & Co opp til nok en Yellowstone-serie.

Marshals: A Yellowstone Story var lenge annonsert som en prequel-serie fra selveste moderserien, med sønnen til Kevin Costners karakter, Kacey Dutton (Luke Grimes) i hovedrollen. Men endte forunderlig opp med å bli satt til nåtiden.

I dag (den 2. mars) er det strømmepremiere – men det er dessverre ingen grunn til å finne frem cowboyhatten, øve på linedance eller fylle opp kjøleskapet med Bud Light; for denne Yellowstone kvasiserien er blitt litt av en begredelig affære!

 

Farvel til det enkle cowboyliv

I det vi forlot John, Beth og Kayce Dutton ble Yellowstone-ranchen tilbakeført til indianerne, ved Thomas Rainwater og the Broken Rock Indian Reservation. Samtidig trakk Kayce, hans yndige kone Monica (Kelsey Asbille) og tenåringssønnen Tate (Brecken Merrill) seg tilbake på en liten jordlapp i utkanten av den enorme ranchen, der de kunne leve i fred og fordragelighet, og fortsette sin tradisjonelle cowboy-livsstil.

Men i det vi møter Kayce igjen har en tragedie rammet den lille familien, og han strever nå med livet som ensom alenefar for en tverr tenåring. I tillegg er han usikker på om Tate virkelig ønsker å videreføre farens enkle levemåte og harde rancharbeid. Så i det han treffer på en gammel krigskompis, Pete Calvin (Logan Marshall-Green), ser han muligheten til en ny start.

Hardbarkede Calvin er US Marshal i Montana og ber om Kayces hjelp for å søke opp noen kriminelle rømlinger som gjemmer seg på Yellowstone-ranchen. Det ene leder til det andre, og før Kayce vet ordet av det bære han plutselig US Marshal-stjernen.

Han trer inn det det røffe, sleivete, øldrikkende, triggerhappy teamet til Calvin, og skal opprettholde lov og orden i Montana. Men fortiden innhenter ham raskt.

Generisk samlebåndssøppel-TV

Dette premisset kunne dannet grunnlaget for en heftig actionmettet serie med interessante karakterer og konflikter, med en elegant rød tråd til det fascinerende neowestern-universet skapt av Sheridan.

Men, den eneste forbindelse til Sheridans kreativitet og teft er at han her figurerer som utøvende produsent for en serie «basert på karakterer skapet av Taylor Sheridan». Det Paramount i stedet servere er et blodfattig, fullstendig generisk actionmanus ført i pennen av Tom Mularz, samt en retningsløs og uinspirerende regi av Christopher Chulack (SEAL Team).

Hele serien oser av lavbudsjetts hastverksarbeid, og skjemmes av billig produksjonsdesign, hastig klipp, hule karakterer, gapende plotthull og et tvers igjennom generisk, tannløst KI-generert actionkonsept á la NCIS og lignende tretten-på-dusinet serier fra moderselskapet CBS.

Sjablongmessige karakterer

Det skal sies at det ikke er alle av Sheridans mange serie-karakterer som er like dype, reflekterte og unike. Men, de bærer stort sett alle, fra Yellowstone, 1883 til 1923 og Landman, på noe fascinerende, et iboende driv og gjenkjennelig livskraft. Dette matchet med Sheridans skarpe penn og teft for underholdende konfliktlinjer har skaffet ham et enormt strømmepublikum.

Når det kommet til Marshals: A Yellowstone Story derimot, vet vi nesten ikke hvor vi skal begynne med å rive serien fra hverandre. Det er virkelig nok å ta av…

Kayce og lagkameratene hans – Calvin, Skinner (Arielle Kebbel), Cruz (Ash Santos) og Kittle (Tatanka Means) – løser komplekse kriminalsaker i løpet av hastige 40 minutter, det hele mens ledetrådene beleilig faller ned i fanget på dem, og de hopper fra scene til scene med maskingeværet hevet og magasinene ladet til randen. Slemmingene faller, selvsagt, som fluer, og på kvelden feires dagens «fangst» med øl på den lokale baren mens de deler sorgen over å ha for lite tid med sine respektive familier.

Det hele er så kjedelig, ordinært, lite troverdig og forutsigbart fortalt at vi gremmes over at Paramount skamløst forsøker å feste serien til Yellowstone-merkelappen. Karakterene er stereotype sjablonger som lirer av seg hårete og stakkato dialog, som:

I know that sometimes good men have to do bad things.

Logan Marshall-Green opptrer som en umoden ADHD-tenåring, med capsen bak frem og meningsløse peptalks. Hans karakter skal visstnok lide av PTSD, noe han roer ned ved å knaske piller.

Da Yellowstone traff tidsånden, var det med en fandenivoldsk blanding av cowboy-mytologi, familieintriger og blodig maktspill. Sheridans neo-western, noget karikerte karakterer og oppblåste konflikter til tross, var større, mørkere og mer kompromissløs enn det meste på lineær-TV. Dutton-familiens appell lå alltid i deres nesten gangsteraktige tro på at de sto over loven. Da føles det nesten som forkastelig gravrøveri at den første spin-offen ender opp som en fullstendig ordinær CBS-serie.

Vi kan hverken relatere oss til eller tro på de grunne karakterene med én egenskap hver. De er kun brikker i et spill der hensikten er ar Kayce skal oppnå sin lite subtile forløsning – gå fra voldsmannen Dutton til lovens beskytter.

Skape gnist ut av vått og muggent fyrtøy

I Yellowstone var muligens Kayce den minst «fargerike» av søsknene, og dermed den mest ordinære og folkelige, der han holdt to armlengders avstand fra de betente familiekonfliktene. Nå skal vi tro på at han brått går fra sindig cowboy, dog full av selvforakt og forbannet, til hardbarket action-politi i en håndvending – og kaster på båten alt han har brukt hele livet på å bygge opp.

I et ubehjelpelig forsøk på å gi serien litt mer tyngde og relevans trekkes indianerne, og den amerikanske statens og storsamfunnets urettmessigheter overfor urinnvånerne inn i bildet. Og bevares, både Gil Birmingham og Mo Brings Plenty er solide skuespillere, men selv de kan ikke skape gnist ut av vått og muggent fyrtøy.

Etter et klønete attentatforsøk mot Rainwater (Birmingham), og påfølgende protestaksjoner, kastes Kayce inn i jobben for alvor. Oppdraget blir både ytre konflikt og indre terapi, med hans brogete familefortid som bakteppe. Men snev av «dypsindige» samtaler Rainwater og Kayce imellom kan ikke reddet serien fra havari – de forblir nakne referanser om et mørke som serieskaperne kun skraper i overflaten av.

Ei heller de gjentatte, små drypp til Yellowstone-serien, som mysteriet rundt brorens endelikt og «togstasjonen», skaper seriemagi. De føles mer som kommersiell «produktplassering».

Marshals kunne ha utforsket den spennende friksjonen mellom Kayces hensynsløse familiearv og hans forpliktelser som ansvarlig US Marshal. I stedet får vi tomme fraser om indre demoner, ispedd symboltung ulvemytologi og hårete, svulstige oneliners.

Serien oppleves som generisk samlebånds-TV: Effektiv, glatt, kjedelig og eklatant forutsigbar – og fullstendig blottet for risiko, dybde og substans. 2 lusne stjerner til dette hånet mot Yellowstone-arven.

Marshals: A Yellowstone Story har strømmepremiere på SkyShowtime i dag, da slippes den første episoden. Anmeldelsen er basert på de tre første (av 13) episodene.

PS! Serien er en del av andre tidligere annonserte nye Yellowstone-titler fra Sheridan, blant annet The Madison med Michelle Pfeiffer og Kurt Russell i hovedrollene. Denne, som får premiere 27. mars, har vi adskillig større forhåpninger til.