Anmeldelse: House of the Dragon, sesong 3

Tidenes største seriesuksess, det episke fantasydramaet Game of Thrones (2011-2019), måtte det selvsagt spinnes videre på, og høsten 2022 kom så endelig prequelserien, House of the Dragon.

Serien er basert på forfatter George R.R. Martins bok Fire & Blood. Martin figurerer i tillegg som utøvende produsent, og har dermed en betydelig hånd på rattet; som han også har med (den overraskende fornøyelige) spin off-serien A Knight of the Seven Kingdoms.

I den langt mørkere House of the Dragon befinner vi oss ca. 200 år før hendelsene i Game of Thrones, men settingen, handlingen og intrigene er i samme sjatteringer. Blodig kamp, renkespill, intriger, evigvarende maktkamper, incest og familiefeider adelsfamiliene imellom krydres med voldsomme slagscener, heftig sex, brutalitet og fryktinngytende drager.

Serien kan ikke unngå sammenligningen med sin mer berømte «storesøster», for i praksis får vi her opprinnelseshistorien til Game of Thrones, satt til samme miljø, sted og intriger; sentrert rundt de outrerte familieklanene Targaryen, Hightower og Velaryon.

Der Game of Thrones tok for seg den utrolige reisen til maktens tinde for Daenerys Targaryen (Emilia Clarke), blir vi her vitne til hennes forfedres maktpeak og den brutale begynnelsen på slutten av Targaryen-familiens hegemoni.

 

Bitter familiefeide

Førstesesongen kulminerte med den gamle (og halvveis råtnede) kong Viserys død, hvorpå en blodig familiefeide utspant seg. Viserys største tragedie var dog at han aldri fikk en sønn – et faktum som rev familien i fillebiter og truet den særs delikate maktbalansen i Kings Landing. Konges tiltenkte etterfølger var hans datter Rhaenyra Targaryen (Emma D’Arcy), men etter kongens giftermål med den ærgjerrige (og meget yngre) Alicent Hightower (Olivia Cooke) – og påfølgende barn – brøt selvsagt helvete løs.

Alicents sønn, Aegon II (Tom Glynn-Carney) inntar aller hastigst tronen, til sin psykopatbrors, Aemond (Ewan Mitchell), store fornedrelse. Etter at klanene brukte brorparten av andresesongen til posisjonering og alliansebygging, kulminerte blodsutgytelsene med at Aegon ble kvestet – og dermed øynet Aemond håp om å kapre tronen.

Men også de «Svarte» kan bygge allianser, og ved hjelpe av Rhaenyras kløktige ektemann (og onkel!), Daemon (Matt Smith), brygger det opp til storkrig mot de «Grønne». Ekstra delikat blir det når Alicent rekker ut en hånd til Rhaenyra, og nærmest lover henne tronen mot fritt leide. I det tredje sesong tar til ligger alt til rette for dragenes brutale dans…

Kynismen rår i en brutal tidsalder

Serieskaper er fortsatt Ryan Condal, og nok en gang serverer han oss en litt mørkere, mer bestialsk versjon av det harde livet i Westeros – der et menneskeliv ikke er verdt mer enn en flues, og allianser er gyldige inntil man får et bedre tilbud.

Dronningmor Alicent er livredd for sin diabolske sønn, og søker desperat etter en vei ut, mens Rhaenyra er besatt av å innta Jerntronen. På slagmarken herjer Daemon og får perfeksjonert sine sverdferdigheter, mens han derpå (med sin skarpe tunge) må bygge nye allianser for å vippe Hightower-pakket av tronen.

Og klanene i Westeros er ikke akkurat kjent for å vende det andre kinnet til i det en konflikt oppstår. Allerede i første episode får vi et episk sjøslag i «The Battle of the Gullet», der Sea Snake (Steve Toussaint) leder Rhaenyras tropper mot en armada av røverpakk. Drager, både temmede og utemmede, bidrar til den storslagne, brutale kampen, der få lever til å se den neste dag.

Nå brygger det for alvor opp til blodhevn, renkespill, forræderi og en voldsom krig. Alicents fetter, Ormund Hightower (James Norton), er de «Grønnes» fremste, kyniske spydspiss i kampen om tronen; men i det maktbasen til Hightower forvitrer, familien splittes og blodsløfter brytes, ser Rhaenyra en mulighet for å innta den forjettede Jerntronen.

Frysninger på ryggen

For dem av dere som savnet storslagne kampscener med fryktinngytende drager i front fra både Game of Thrones og de første sesongene av House of the Dragon, er deres bønner (til gangs!) hørt i tredjesesongen. De ser mer livaktige og ekte ut enn noensinne, og det er mange av dem. Vi lar oss gledelig rive med, og får frysninger på ryggen i det vi hører dragens vingeslag i det fjerne, og sitter fjetret tilbake i det de med sine sprutende ildkuler, sprer død og fordervelse.

I tillegg er dragene til stede i svært mange scener, der de hver på sin side danner grunnlaget for maktbasen til de to ledende klanene, der de «Svarte» har den største flokken.

Visuelt er serien en nytelse å se på, og tredjesesongen oser da også av spektakulær produksjonsdesign og et stort budsjett, der de flotte kostymene er detaljerte, ekstravagante og påkostede, og scenografien kan ta pusten fra deg. Men kamper alene kan ikke bære en hel serie – det må karakteren gjøre. Og det skal dessverre sies, Rhaenyra er en langt mindre fascinerende hovedperson enn sin komplekse far.

Hun agerer litt for ofte som en forsmådd drittunge som føler seg urettferdig behandlet (frarøvet kronen hun har krav på), men som hverken vekker empati eller har en helhetlig plan for den enorme maktbasen hun møysommelig bygger opp. Hjernen i ekteskapet er utspekulerte Daemon, og nok en gang briljerer Smith i rollen som den selvsikre og selvgode prinsen. I kjent stil er det da også de litt mindre troskyldige som har blitt tildelt de saftigste replikkene.

Alicent derimot har blitt fanget i et maktvev som hun hverken så komme eller kommer seg ut av. Vevre Cooke fremstiller dronningmoren med empati og fortvilelse, en person som er villig til å fire på kravene og søker familiens beste. Men så innhenter fortiden, nok en gang, henne og hennes nærmeste – og i kulissene lurer en fortapt sønn.

Koste hva det koste vil!

Som med andresesongen er det også denne gangen mindre politisk renkespill og kløktig bedrag enn vi fikk i den saftige premieresesongen. Premisset denne runden er at hansken allerede er kastet, og nå må alle kluter settes til for å sikre sin egen maktbase og familiens fremtid – koste hva det koste vil.

Vi befinner oss i en tidsalder der et ordinært menneskeliv ikke er verdt en dritt, og man ikke går av veien for å kappe hodet av noen kun for å statuere et eksempel. Hele Westeros er preget av at de privilegerte kan gjøre som de ønsker, dekadanse og normoppløsning rir landet som en mare, og skattkammeret tømmes for likvider. Så stiller da også serien noen interessante spørsmål rundt hva personene til slutt skal bruke maktposisjonen til, foruten (som fascisten Trump) å berike sine egne lommer.

Fortsatt er House of the Dragon en meget verdig arvtager til Game of Thrones-universet, og samtidig en serie som står solid plantet på egne ben. Snerten dialog og skarpe personkarakteristikker løfter serien, mens den er større og heftigere enn noen gang.

Condal baler tidvis med å finne den skjøre balansen mellom komikk og mørk brutalisme, men lander heldigvis hovedsakelig på det sistnevnte. Enkelte irriterende bikarakterer vies dog for mye scenetid, og regien er ikke hele tiden stram nok; men alt-i-alt er dette fortsatt heidundrende god underholdning, der Matt Smith og CGI-drager (bokstavelig talt) løfter serien til store høyder. Fem svake stjerner.

Premieredatoen for tredjesesongen er mandag den 22. juni, med ukentlige episodeslipp. Anmeldelsen er basert på de fire første (av åtte) episodene.