Anmeldelse: The Lowdown, sesong 1

Ethan Hawke har hatt en lang om allsidig karriere, der han stort sett har styrt unna de største blockbusterne fra Drømmebyen.

Personlig har han gjort størst inntrykk gjennom de unike soloppgang/-nedgang filmene (1995/2013) og Great Expectations (1998). Men den subtile karakterskuespilleren har imponert i filmer som The Magnificent Seven, Gattaca, Reality Bites, Dead Poets Society og Before the Devil Knows You’re Dead. Heftige Training Day viste at texaneren også behersket mer kommersielle actionroller.

Nå har han blitt en middelaldrende mann, med grått skjegg og et furet ansikt (som en av livvaktene i The Lowdown kaller ham: «Fugleskremsel») – men skuespillerferdighetene er på høye med ungdommen.

 

 

Leken krimfarse

Denne romjulen byr Disney+ opp til absurd krimfarse frontet av et håpløst rotehue av en (for så vidt) målbevisst bokhandler/skribent fra rurale Tulsa, Lee (Hawke), som også jobber som frilans gravejournalist i sin utrettelige jakt på korrupsjon, svindel og bedrag i byens politisk bedervede miljø. Selv liker Lee Raybon best å pompøst titulere seg som «truth-historian».

Serieskaper er Sterlin Harjo, som stod bak den fortreffelige Reservation Dogs (2021-’23). Nå har han skamløst latt seg inspirere av det absurde miljøet og karakterene til filmskapere som blant annet Coen-brødrene, Wes Anderson og David Lynch.

Resultatet er en fornøyelig krimfarseserie dandert med herlige karakterer i et lekent og outrert miljø – med en protagonist som vi veksler mellom å heie på, føle medynk med og bli flau over.

For Lee lever så visst ikke et A4-liv, eller har styrt unna motgang. Hver dag er et nytt slag i trynet, der alle rundt ham vil ham vondt. Det være seg korrumperte politikere, redneck nynazister, leiemordere eller trøblete familieforhold.

Uansett hva han foretar seg så synes livet å gå imot den driftige, smått selvhøytidelige, narsissistisk skribenten, som hardnakket hevder han er fullstendig uavhengig og nøytral i møte med maktens menn og USAs historie. Men blar du opp sjekkheftet er nok den standhaftige bokhandleren Lee villig til å skrive for deg…

Korrumperte politikere

Det kompliserte livet til Lee når nye høyder i det broren til den aspirerende guvernøren i Oklahoma begår selvmord. Mange påpeker det åpenbare, at det var den avslørende graveartikkelen til Lee som fikk Dale Washberg (Tim Blake Nelson) til å rette pistolløpet mot tinningen. Eller, tok han egentlig sitt eget liv??

I en rekke artikler har Lee gravd opp grums fra fortiden til familien Washberg, og anklaget dem for å stjele indianernes land, lyssky eiendomsavtaler, nedrig rasisme og åpenbar korrupsjon. Noe den kyniske guvernør-kandidaten Donald Washberg (Kyle MacLachlan, Twin Peaks), selvsagt avviser på det mest bestemte.

Donald hyrer sågar inn privatetterforskeren Marty (Keith David) for å sørge for at snushanen Lee holdes på armlengdes avstand til ham og familien.

På gjentatte formiddagsbesøk trøster så Donald sin alkoholiserte svigerinne, Betty Jo (Jeanne Tripplehorn, The Firm), med påfølgende obligatorisk sengehygge (noe som kan ha pågått over en tid…) Familieidyllen falmer dog noget etter at han vil kaste Betty Jo ut av herskapshuset, og hun kaster seg over Lee – hvorpå hun kan avsløre at «Donald gråter når han kommer!»

Med halve Oklahoma på nakken må Lee avsløre sannheten, samtidig som han beskytter sitt eget ve og vel, samt datter, Francis og ekskone.

Jakten på sannheten

Lee er utrettelig i sin jakt på sannheten, eller i det minste hvordan han definerer/ser sannheten.

Om han må infiltrere forstedenes trailerparker, nynazistmiljø eller sågar minnestunden til Washberg, så skygger han ikke banen. Han roter rundt i byens bakgater, søppelkasser og arkiver, og ender opp med mer uflaks og juling enn Bruce Willies fikk i Die Hard.

Og Hawke er virkelig perfekt i rollen som den forsofne, ukoordinerte og vimsete sannhetssøkende journalisten. Om han våker opp fra den skitne sengen i sitt usmakelige ungkarsrede, må kjempe seg ut av et istykkerskutt bagasjerom eller flykte fra triggerhappy rednecks, så har skuespilleren en mimikk, kroppsspråk og flakkende øyne som uklanderlig respons på møkkasituasjonen han befinner seg i.

Når han så søker trøst og forståelse hos sin ekskone, så trekker han veksler på dådyrøynene – uten at det hjelper nevneverdig.

Kaoset styrer

Tulsa-verdenen han omgir seg med er ofte absurd outrert, med godt timet komikk akkompagnert av en skarp dialog og fremragende skuespillere. Men dessverre tenderer Harjo til en dramaturgi og fremdrift som tidvis er like ukoordinert og kaotisk som livet til Lee.

Historien hopper ofte vimsete av gårde, og gir ikke scenene rom for å utfolde seg. I tillegg burde Harjo vært adskillig hardere på klipperommet – for her er det mye som burde blitt liggende igjen på gulvet.

Det sagt så løfter serien seg flere hakk i det uforlignelige Peter Dinklage trer inn i manesjen. Her får historien ny giv og vitalitet. Gutta blir en hysterisk underholdende duo preget av infam sarkasme og spydig ironi. Og de mange monologene til en fantastisk Blake Nelson er til å ta av seg hatten for.

Alt i alt en meget severdig og leken neo-noir-serie, med en kompleks hovedperson preget av en mengde selvmotsigelser og menneskelige svakheter. Men The Lowdown burde vært strammet hakket mer opp enn sin frynsete protagonist. 4 sterke stjerner.

Anmeldelsen er basert på de fem første, av åtte, episodene. Disney+-premieren er den 26. desember.