Anmeldelse: Sky Rojo, sesong 3

Den energisk, spanske, serieskaperen Álex Pina vender tilbake med sitt avsluttende kapittel om skyggesidene i det spanske samfunnet, et samfunn der 40 % av mennene innrømmer at de har kjøpt seksuelle tjenester av prostituerte.

Nok en gang sparer han ikke på kruttet når det gjelder effekter, kryssklipping, eksplisitt vold, nakenhet og trafficking – det hele dandert med frekk dialog og en heftig dose beksvart humor.

De sammensveisede venninnene Coral (Verónica Sánchez), Wendy (Lali Espósito) og Gina (Yany Prado) bærer alle på hver sin tragiske forhistorie, med dysfunksjonell familiebakgrunn, som har ledet dem til prostitusjon. Under de sorte vingene til hallik, bordell- og mafiabaron Romeo (Asier Etxeandia) har de gjennom to sesonger forsøkt å komme seg unna hans helvete – og det har vært litt av en reise.

 

I det vi forlot gjengen i forrige sesong, hadde de akkurat, med nød og neppe, sluppet unna sine psykopatiske og brutale forfølgere. Ikke bare hadde de kommet seg unna, men under flukten skutt broren til Romeos personlige livvakt, Moisés (Miguel Ángel Silvestre), og stappet kofferten full med ca. 45 millioner kroner.

Jentene har nå funnet et skjulested i en liten landsby på Almeria-kysten. Her har de startet opp et lite bakeri (hvor de hvitvasker bordell-pengene), og bosatt seg vegg-i-vegg med byens lokale politistasjon.

Om den kyniske, tvers igjennom psykopatiske og empatiløse, bordelleieren Romeo tidligere var fokusert på å knerte jentene, så er han nå fullstendig besatt – og bruker brorparten av sin tid, og ressurser, på å spore dem opp.

I den avsluttende jakten på horene, og de stjålne pengene, hyrer pimpen inn en ny psykopat-leiemorder: Darwin (Tiago Correa). Han foretrekker å ta livet av sine ofre på en «kunstnerisk» måte, med mest mulig «ekstravaganse» og smerte påført.

Likte du de forrige heseblesende, outrerte sesongene av Sky Rojo, så kan du ta det helt med ro. I den tredje, og avsluttende, sesongen får du mer av det samme, med voldsskruen strammet til noen hakk.

 

Pina leverer nok en gang en heidundrende actionopplevelse, dog med et høyst alvorlig og særs dystert bakteppe: Trafficking og kynisk utnyttelse av hjelpeløse, unge piker. Det hele (tidvis outrert) dandert med snertne replikker, tøffe jenter, leken action og et gulbrunt filter.

Det sagt så evner ikke serien akkurat å fornye seg, det går i samme tralten, og tematikken og karakterene gjentar seg fra de to foregående sesongene. Nykommerne, i form av en godslig kjæreste til Gina, en lesbisk beiler til Wendy, samt den rabiate leiemorderen Darwin, tilfører serien litt sårt tiltrengt nytt blod – men løfter den ikke til nye høyder; de blir mest som staffasje.

Nerven i Sky Rojo er jentene, samholdet dem imellom, og den iboende trangen til å overleve samt komme seg videre, til tross for noen fullstendig bedritne år i fornedrende fangenskap. En periode med konstant voldelige, pissende og sjåvinistiske kunder, som nå gir dem endeløse våkenetter. Et problem som Coral «løser» med piller og rus…

Vi får en intense actionscener på sjøen og noen absurde dialoger mellom Romeo og hans brogete gjeng av håndlangere. Enkelte av voldsscenene blir unødvendig eksplisitte denne runden (ja, vi vet at det ikke er lurt å koke et «egg» i en mikrobølgeovn), der vi aner behovet for å toppe forrige sesong. Action til tross, det mest fascinerende er fortsatt det totalt dysfunksjonelle «forholdet» mellom Coral og Moisés – et forhold psykiatere kan skrive en bokserie om!

Alt i alt en verdig avslutning på en smått ekstraordinær serie, som vi definitivt vil anbefale; ikke minst toppet av fremragende skuespillerinner. Og du verden hvor befriende det er å ikke alltid se en engelskspråklig serie. 4 sterke stjerner.

Anmeldelsen er basert på hele sesongen, som hadde Netflix-premiere den 13. januar.