Anmeldelse: Rivals, sesong 2

På midten av 1980-tallet eksploderte TV-tilbudet i Europa. Politikerne åpnet opp markedet og de statlige kringkasterne fikk konkurranse fra kommersielle aktører.

Ikke minst blomstret TV-jungelen i Storbritannia under Jernkvinnen, Margaret Thatchers, styre. Det er midt i denne heftige krigen vi befinner oss i Hulu-serien Rivals.

Og om du trodde at det var dekadente Bridgerton som bød på de fleste, og heftigste sex-scenene i dagens serieverden, så tro om – i Rivals går det ikke mange minuttene mellom sex i trappeoppgangen, badekaret, hotellrommet, kottet på hovedkontoret til TV-kanalen eller (hvorfor ikke?) midt på tennisbanen.

Den outrerte historien sentreres rundt de to erkerivalene den selvsentrerte baron Tony Baddingham (David Tennant) og den kåte, villstyrige aristokraten Rupert Campbell-Black (Alex Hassell).

 

Sex, skandaler og overflod

Den arrogante, konstant sigarrøykende og hevngjerrige Baddingham er eier av en av landets største TV-kanaler, Corinium. Mens Campbell-Black er født med en stor sølvskje i munnen, og aldri har måttet kjempe seg til noe som helst – hele hans dekadente liv har blitt servert på et sølvfat – til Baddinghams store forargelse.

Campbell-Black kopulerer med alt han kommer over av kvinneben, og (forfyllet) leker seg igjennom livet. Den tidligere olympiske sprangrytteren er en populær kjendis, og selveste Jernkvinnen ser velgerpotensialet i ham, og ber ham påta seg rollen som Idrettsminister.

I den hysterisk morsomme førstesesongen ble vi introdusert for karakterene, der Baddingham rekrutterte den populære revolverreporteren Declan O’Hara (Aidan Turner) fra BBC, og lanserte ham som programleder for et nytt talkshow på Corinium. Men de to store egoene kunne selvsagt ikke samarbeide, og så snart Baddingham blandet seg inn i det redaksjonelle tok Declan sin hatt og gikk.

Sammen med Campbell-Black og andre investorer forsøker de å stable på bena en kommersiell TV-konkurrent (Venturer Television) til Corinium. Nå er hansken kastet, og alle skitne grep er lov i kampen om TV-hegemoniet på den britiske øygruppen.

Mediekrig og nye allianser

Rivals er satt til det velstående og kaotiske miljøet i poshe Cotswolds på midten 1980-tallet. Rundt kvinnejegeren Campbell-Black og TV-mogulen Baddingham serveres vi et stort ensemble av ektefeller, elskere, journalister og TV-folk, der serien blander satire, romantikk, sex, klasse- og kvinnekamp og intriger.

Serien er basert på Jilly Coopers romanserie The Rutshire Chronicles, der de karikerte konfliktlinjene handler både om penger, prestisje og kontroll over TV-kanaler – og, ikke minst, hvem som ligger med hvem. Serien er blitt en leken, og tidvis hemningsløs, miks av drama og komikk, der Bridgerton og Dynastiet møter Mad Men og Succession.

I det vi møter den viltre gjengen på nytt er Baddingham på bedringens vei etter at hans fyrrige sjefprodusent, Cameron Cook (Nafessa Williams), forsøkte å ta livet av ham, mens Venturer-gjengen legger planer for å kapre lisensen til Corinium. Lojalitet og allianser er åpenbart til salgs, og hvem som støtter hvem skifter med været, samtidig går ektefellene på rundgang rundt den eksentriske gjengen – noe som eksploderer i mediene når skjulte opptak av en løsmunnet Campbell-Black brettes ut i beste prime time. Skandalen er et faktum, og valgdagen nærmer seg. Og kan Venture-gjengen være bekjent av en slik løs kanon av en kåt alfahann i flokken?

Dominic Treadwell-Collins er serieskaper, med et grovmasket manus ført i pennen av Laura Wade – og duoen har skapt et absurd, lekent og herlig dramaunivers, der de fargerike og sterkt karikerte karakterene står for stor underholdningsverdi.

Maktspill og menneskelige svakheter

Denne runden forsøker Campbell-Black å ta noen grep om sin egen dekadente, hemningsløse livsstil og etablere et mer varig, sunt forhold til Cook, samtidig er han fortsatt dypt betatt av den 17-årige (!) datteren til Declan, yndige og godtroende Taggie (Bella Maclean).

Hun har vokst opp med en notorisk utro mor, Maud (Victoria Smurfit), som har et besynderlig forhold til sin hissigpropp av en ektemann, som godtar de fleste sidesprang så lenge hun (forførende og i detalj) forteller ham om dem.

Medinvestor i Venture er den nyrike Freddie Jones (Danny Dyer), som er gått drittlei av sin klasseklatrende, overfladiske kone, og heller vil kose seg i den frodige barmen til godhjertede Lizzie – som igjen er gift med Declans tidligere kollega, James Vereker. En dott av en forfengelig fyr som elsker å se seg selv på TV, og ha seg med assistentene.

Med i gjengen hører, selvsagt, også serieutro Sarah Stratton med – som ligger med de fleste menn hun kommer over, unntatt sin halvfete, kjedelige ektemann, parlamentspolitikeren Paul. Nå kompliserer en «brysom» graviditet deres allerede kompliserte ekteskap, og setter hennes videre TV-karriere i fare.

En serie på kanten av farse

Den utilslørte maktkampen og intrigene er skrudd opp noen hakk siden forrige sesong, noe som leder til at den fengende historien tidvis bikker over i ufrivillig farse. Men så makter serien å hente seg inn igjen, og til tross for det heftig karikerte persongalleri, så er det (under all staffasjen, sminken og pengene) noe dypt menneskelig med de smått fortapte folkene som baler rundt med alle sin feil og svakheter. Dessverre kommer fascinerende Declan litt mer i bakgrunnen i denne sesongen, der Campbell-Black og Baddingham for alvor inntar senter av scenen.

Rivals er nok en serie du enten vil elske eller hate, den er så høylytt og skrudd til maks at man definitivt ikke kan stille seg likegyldig til den. Bak alle sex-akrobatikken, maktkampen og mediekrigen ligger det spirer til noe dypere, som kritikk av medienes jag etter seere på bekostning av kvalitet og kvinners posisjon i denne hensynsløse matverdenen, der de må ligge seg til topps. Men Treadwell-Collinse er ikke så veldig interessert i å utforske disse konfliktlinjene dypere, Rivals er i all hovedsak uforskammet skapt for å underholde. Punktum.

Vi koser oss lidderlig i det tidsriktige 1980-tallet med høye frisyrer, store, fargerike klær, og mennesker med det moralske kompasset fullstendig på avveie; det hele akkompagnert av fengende popmusikk og dyktige skuespillere. 4 sterke stjerner.

Andresesongen av Rivals får Disney+-premiere i morgen (15. mai). Anmeldelsen er basert på de tre første (av 12) episodene.