Anmeldelse: Bridgerton, sesong 4, del I

Midt i et verdensbilde preget av hendelser der det amerikanske statsapparatet, på åpen gate, gjennomfører regelrette henrettelser av sine egne borgere, fascisten i Det hvite hus truer med å annektere/gå til krig mot et annet NATO-land, de internasjonale finansmarkedene er i eklatant ulage og imperialisten i Kreml fortsetter sitt blodige korstog i Ukraina, er serien om den eventyrlige, virkelighetsfjerne familien Bridgerton akkurat den eskapismen vi behøver for å lyse opp hverdagen.

Med lanseringen av Bridgerton (2020) ble plutselig kostymedrama moderne, kult og hipt; selv blant de unge strømmeabonnentene. Det hjalp definitivt på at London-fiffen anno 1815 var en «fargeblind» forsamling, skjørtekantene var høye, push up-en fremtredende og at de (utad dydige) jomfruene kopulerte hyppigere enn kaniner i brunst.

Gjennom tre sesonger har vi fulgt den poshe adelsfamilien Bridgerton. Ledet an av enkefrue Violet (Ruth Gemmell) og hennes åtte (!) barn har de søkt ektemaker, deltatt i intrigemakeri, hygget seg i sengehalmen og (forsøkt) å finne sin plass i livet.

 

 

Som vi skrev i anmeldelsen av sesong 1, er serien en vellykket miks av Dynastiet, Askepott, Farlige forbindelser og Downton Abbey, og med en touch av Fifty Shades of Grey – denne sesongen rir de Askepott-referansen til det fulle.

Etter førstesesongen fryktet vi at vi skulle få åtte sesonger med det samme plottet, kun spritet opp med nye hovedkarakterer fra det mangslungne familietreet til Bridgerton, og etter misæren av en langtekkelig tredjesesong hadde vi litt avfeid serien. Så feil kan man altså ta!

Denne runden er det nummer to i arverekken Benedict (Luke Thompson), en håpløs vimsekopp, fritenkende og seksuelt frigjort libertiner, som skal smis i hymens lenker. Under sesongens første maskeradeball faller han pladask for den enigmatiske «Sølvdamen», som egentlig er tjenestepiken Sophie Baek (en gnistrende Yerin Ha). Med den herlig frilynte dronning Charlotte (Golda Rosheuvel) som applauderende bivåner er kurtiseringen i gang!

Sophie er et resultat av hennes avdøde fars uheldige sidesprang, og dermed et «uekte» barn, som i oppveksten har blitt behandlet av sin stemor og onde stesøstre i reneste Askepott-stil. Lady Aramiat Gun (Katie Leung) har riktignok gitt henne tak over hodet, klær og en seng – men konstant behandlet henne som en annenrangs tjenestepike med jobb for tre.

Når Sophie ikler seg sin krystalldanderte maske og sniker seg inn på Bridgerton-ballet, trer hun inn i en ny verden – og den hardnakkede, evige ungkaren Benedict faller hodestups. Selvsagt går det til Helvete! Hun blir oppdaget, og kastes ut av sitt barndomshjem – noe som utløser noe av en fornøyelig hushjelpskrise blant Mayfairs overklasse. Den nedlatende behandlingen av hushjelpene er sesongens røde tråd; ikke minst har dronningen og lady Portia Featherington er gammeldags, forkvaklet syn på «upstairs-and-downstairs».

Nok en gang får vi uklanderlig produksjonsdesign, som denne sesongen tar den helt ut i gnistrende pastellfarger, kniplinger, overdådige blomster og yppige bryster. De må ha et kostymebudsjett på høyde med Imelda Marcos, det hele lekkert dandert av et forførende semi-moderne musikkspor.

Jovisst kan serie oppleves overfladisk, anakronistisk og «enkel», men fjerdesesongen er den mest troverdige så langt i serien, og byr på det beste plottet – som både er spennende, flørtende og forførende.

Og om det er mindre kopulering og færre stive brystvorter, så er sesong 4 vel så erotisk som førstesesongen, men mer subtil, elegant og velskrevet.

Den lekne flørten mellom Sophie (som holder sin identitet skjult) og en stadig mer frustrert Benedict er både underholdende og byr på sterke erotiske undertoner. Fokuset på datidens manglende seksualundervisning eksemplifiseres av en usikker Francesca Bridgerton og hennes tusseladd av en ektemann, John. Mens mor Violet ser ut til å slippe seg fri, og endelig gjenopptar kjærlighetslivet på soverommet. Fornøyelig!

Den befriende humoren, og normaliteten i all pomp og prakten, står unge, Elois Bridgerton (Claudia Jessie). Der alle andre på hennes egen alder kun er opptatt av å finne seg en «passende» ektemann, lære seg korrekt bordskikk og hvilke skjeer man skal spise av, er hun fritenkende, moderne og belest. Selvsagt finner hun sin sjelefrende i intelligente Sophie.

 

Nettopp Sophies sterke, selvstendige karakter gir denne sesongen langt mer dybde og resonansen enn de foregående sesonger. Når den i tillegg byr på lekent drama, morsomme karakterer og snikende erotikk så kan man knapt be om mer fra en serie som ikke forsøker å utgi seg for noe annet enn det den er: Et åpenlyst publikumsfrieri av et sukkerspinn, men samtidig lysende eksempel på forførende, elegant underholdningsdrama, pakket inn i det vakreste innpakningspapiret.

Den har forbilledlig fornyet en forstokket kostymedramagenre og byr på fortreffelig underholdning. 6 stjerner.

Del I (episode 1-4) har global Netflix-premiere den 29. januar, etterfulgt av del II (episode 5-8) som får premiere den 26. februar. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder av del I.