Anmeldelse: Kjærlighet & anarki, sesong 2

En mørk høstkveld i 2020, mens koronapandemien og sosial avstand herjet for fullt kom det et skikkelig lys i mørket fra den svenske serieskaperen Lisa Langseth.

I Kjærlighet & anarki ble vi kjent med «Digitaliseringskonsulenten» som, midt i livet, hyres inn for å få skikk på et antikvarisk bokforlag. Her faller den gifte kvinnen, Sofie (Ida Engvoll), hodestups for den særs unge IT-teknikeren Max (Björn Mosten). De innleder et såkalt «upassende» forhold, preget av gjensidig attraksjon, tillit, begjær og befriende lekenhet.

På kontoret utvikler det seg til et hemmelig spill der de utfordrer hverandre til den ene handlingen mer outrert enn den andre.

 

I det vi, halvannet år senere, igjen trer inn i deres liv, er Sofie skilt, hennes forhold til Max er fortsatt dypt hemmelig (men de har seg stadig som kaniner) og hun jobber ikke lenger hos Lund & Lagerstedt.

Sofie har flyttet inn i en ny, liten, leilighet, og har tenåringsbarna 50/50. Via bekjente kommer hun over investorer som er tent på potensialet i «storytelling», og får anledningen til å komme tilbake til forlaget – denne runden som daglig leder.

Men, så treffer en personlig tragedie, med dødsfall i nærmeste familie, Sofie som en knyttneve i mellomgulvet. I stedet for å lytte til kroppen, ta sorgen innover seg og bearbeide den, stenger hun alle følelsene inn, og alle nære og kjente ute. Hennes refleksreaksjon fører livet hennes ut på en kroket og bratt vei, der hun er i ferd med å miste seg selv, alt hun står for og kjærligheten.

Som en konsekvens av sorgen tar Sofie en «Flight Attendant», og (ufrivillig) innleder lange samtaler og dypt frustrerende diskusjoner med avdøde; ofte på høyt upassende tidspunkt og steder. Og Max, han begynner å «beite» på grønnere enger, blir populær hobbygartner på Instagram og går til sengs med den søte resepsjonisten.

Høres ikke akkurat ut som oppskriften på en komedie sier du? Så er da også andresesongen adskillig mer medmenneskelig drama enn lettbent komedie – men Lisa Langseth har ikke glemt hvor karakterene kommer fra og byr på rikelig med herlig, lettere absurd komikk! Hannes skråblikk på en pompøs bransje er oftest spot on; om enn noget tendensiøs.

Kjærlighet & anarki byr ofte på komikk som tenderer mot den mer mørke genren, men du verden som Nordens svar på Elisabeth Moss, Ida Engvoll, leverer varene. Engvoll er like imponerende, og troverdig, som diabolsk femme fatale, som dypt mentalt nedbrutt og leken nyforelsket. Serien og plottet sentrerer rundt henne, og hun er fullstendig den bærende bjelken.

Inn fra sidelinjen kommer to nye karakterer, med David Dencik som i overkant karikert «sensitivitetsekspert» (som symbol på krenkersamfunnet vi lever i), samt Marina Bouras. Som fandenivoldsk, dansk, forfatterdiva er Bouras et friskt pust i ensemblet, en herlig parodi på selvhøytidelige forfatterkunstnere, og, hennes historie gir mer plass til dyktige Gizem Erdogan å skinne.

Vi tar hatten av for Langseth, som har lyktes med noe de færreste serieskapere makter, å videreutvikle narrativt i en historie, samtidig som hun har beholdet grunnkonseptet. Serien er slettes ikke en enkel romantisk komedie á la amerikansk standard, men den evner både å underholde, bevege og få oss til å slå opp latterdøren. 5 stjerner.

Sesong 2 slippes, globalt, på Netflix den 16. juni. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.