Anmeldelse: House of the Dragon, sesong 1

Tidenes største seriesuksess, det episke fantasydramaet Game of Thrones, måtte det selvsagt spinnes videre på. Sagaen om maktkampene, intrigene, blodsutgytelse, komplottene og sexorgiene i de syv rikene i Westeros ble en av de mest populære seriene noensinne målt i antall seere; den siste episoden av sesong 8 var den mest sette episoden av noen HBO-serie, noen gang.

Det har helt siden oktober 2019 vært kjent at (den tidligere?) seriemesteren jobbet med prequel-serien House of the Dragon, og på førstkommende mandag kan du selv bedømme, om HBO Max har lyktes med å ekspandere GoT-universet og samtidig beholdt den unike essensen fra originalserien – samt, forhåpentligvis, tilført seriefranchisen noe nytt.

House of the Dragon kan ikke unngås å sammenlignes med sin mer berømte «storebror», for i praksis får vi her opprinnelseshistorien til Game of Thrones, satt til samme miljø, sted og familieklaner Og HBO Max legger da heller ikke skjul på at dette, der selv det ikoniske musikksporet er videreført.

Vår kortfattede dom (etter å ha sett seks av 10 episoder) er krystallklar: Fans av Game of Thrones kan puste lettet ut, ble du euforisk underholdt av Daenerys & Co vil nok House of the Dragon frembringe varme (nærmest nostalgiske) følelser!

 

Begynnelsen på slutten

Både serieskaperne og manusforfattere er byttet ut. Denne runden er det Ryan J. Condal (Colony) som sitter i førersetet; han er også hovedansvarlig for seriemanuskriptet (noe han for øvrig også var på Dwayne Johnsons Hercules…), som er basert på forfatter George R.R. Martins bok Fire & Blood. Martin figurerer også som utøvende produsent, og har dermed en betydelig hånd på rattet.

Tidsmessig befinne vi oss ca. 200 år før hendelsene i Game of Thrones, men settingen, handlingen og intrigene er i samme sjatteringer. Vi tas tilbake til det fascinerende fantasyuniverset, med de kjente familienavnene (Targaryen, Lannister, Baratheon, Stark, Tully, Martell) og til de samme eksotiske lokasjonene.

Der Game of Thrones tok for seg den utrolige reisen til maktens tinde for «Mother of Dragons»/ Daenerys Targaryen (Emilia Clarke), den rettmessige arvingen til Jerntronen, blir vi her vitne til hennes forfedres maktpeak og den brutale begynnelsen på slutten av Targaryen-familiens hegemoni.

Targaryen-klanen kontrollerer de ildsprutende dragene, og dermed Westeros. Regjerende konge i King’s Landing er den godhjertede, smått naive, Viserys Targaryen (Paddy Considine, Informer). Viserys største tragedie er dog at han aldri har fått en sønn – et faktum som river familien i fillebiter og truer den særs delikate maktbalansen.

Så lenge kongen står uten en mannlig arving tas det for gitt at det er hans bror, den maktkåte og kyniske Daemon (Matt Smith) som skal arve tronen. Men så har jo Viserys en datter…

Prinsesse Rhaenyra (Milly Alcock / Emma D’Arcy) har hele livet stått i andre rekke, men som følg av en familietragedie tvinges kongen til å velge mellom å utpeke henne som kronprinsesse, eller sin upålitelige bror.

Men bak hans rygg foregår det konstant renkespill, og en av dem som til gangs trekker i trådene er Kongens Hånd, Otto Hightower (Rhys Ifans), som har store ambisjoner for sin vakre datter, Alicent.

Kampen om Jerntronen

Det var Targaryen-familien som samlet de syv rikene i Westeros under én konge, og det var da nettopp kampen om Jerntronen i King’s Landing som var hovedfokuset gjennom de åtte sesongene av Game of Thrones. Der familieklanene bytte på å kjempe mot hverandre, dannet nye allianser, konspirerte og brøt inngåtte avtaler over en lav sko. Med enorme kamper på slagmarken, drap og bestialske attentater i kjølvannet.

Og kan man ikke nedkjempe sine fiender, så kan man jo alltids oppnå fred ved å la sine barn gifte seg inn i familien.

Tro ikke et sekund at begjæret etter makt og posisjoner var mindre under kong Viserys styre. Som siklende blodhunder sirkler hans fiender, og allierte (!), rundt kongemakten, og søker kontinuerlig en anledning til å fremme sine egne posisjoner.

At kongen er sønneløs brukes for alt det er verdt, og i fremste rekke står Lord Corlys Velaryon (Steve Toussaint), kjent som «The Sea Snake». Corlys er av valyrisk blodlinje, visstnok like gammel som Targaryenene. Han, og hans maktkåte kone («the Queen who Never Was»), fremmer sitt syn om at eneste måten å bevare freden på er om familiene Targaryen og Velaryon allieres – og byr dermed frem sin 10-åring.

Imens er Daemon i full gang med å bygge opp sin maktbase, der han bruker kontrollen over bypolitiet som springbrett til kongetronen. Som Tyrion har han er forkjærlighet for prostituerte, og bedekker jevnlig Mysaria (Sonoya Mizuno).

Sadisten går så visst ikke av veien for å «knuse noen egg» i det han lager sin «omelett». I det den outrerte Celtigar-familien gjør opprør i sitt strandparadis, ser Daemon sitt snitt til å danne nye, skitne, allianser; og samtidig stikke kjepper i hjulene for sin bror.

Gjennomført!

Spesialeffektene, de overdådige kostymene, rekvisitten og alle detaljene holder like imponerende høyt nivå som i Game of Thrones. Her er det også lagt inn større budsjetter til storslagne kampscener og nydelig cgi-effekter enn Game of Thrones’ første sesonger. Den skjellete dragehuden er, bokstavelig talt, til å ta og føle på.

Det har blitt hevdet at sex-scenene skulle tones noe ned i House of the Dragon, men etter å ha sett over halvparten av første sesong, kan vi (heldigvis) avkrefte det. Andelen nakne brystvorter, bordellbesøk og folk som kopulerer i alle mulige varianter er i høyeste grad til stede. Dog oppleves det aldri spekulativt, men mer som en naturlig del i et samfunn preget av forfengelighet, normoppløsning og der de rikeste kan gjøre hva de vil, herunder ha seg med, hvem de vil, når de vil.

Voldsscenene er like, om ikke hakket mer, eksplisitte og et menneskeliv har liten verdi. Brutalt og voldsomt, men igjen, det «kler» middelalder-universet vi befinner oss i.

Som vi har påpekt i våre tidligere anmeldelser av Game of Thrones, så tonet serieskaperne ned fantasyelementene i forhold til bøkene. Av de seks første episodene av House of the Dragon, så registrerte vi ikke noe som helst overnaturlig (bortsett fra drager). Her er det ingen heksekunst, ingen som bringes tilbake fra de døde, eller overnaturlige vesener – et element som faktisk kan gi serien en litt bredere appell.

Kvinners posisjon

Persongalleriet, og bihistoriene er færre enn i Game of Thrones, noe som gjør narrativet mer oversiktlig, og samtidig muligheten til å gå mer i dybden på Targaryen-familien.

Det passer selvsagt strømmemarkedet godt med en 2022-serie som fremmer likestilling og kvinners posisjon i samfunnet. Elementer som definitivt ikke er like fremtredende i fantasy-samfunnet til R.R. Martin.

Det er Targaryen-klanens makt, og ultimative fall (kjent som «Dance of the Dragons») som står i sentrum for handlingen, men den røde tråden, og seriens hovedperson, er prinsesse Rhaenyra Targaryen – og hennes liv, og kamp, er så definitivt en sang om kvinners plass, behandling og maktposisjon (eller mangel på sådan) i Westeros.

Hun er hardbarket dragerytter av rent valyrisk blod, vet hva hun vil og er egenrådig på randen av opprørsk. Ofte i konflikt med sin far, men vinner etter hvert hans anerkjennende respekt. Til Pappas store fortvilelse er hun dog ikke like opptatt av politikk og alliansebygging, men vil helst gifte seg av kjærlighet. Og er det én hun nærer et ekstra godt øye til, så er det den aktverdige, sverdsvingende, ridder Criston (Fabien Frankel).

Unge Milly Alcock har dessverre ikke samme underfundige tilstedeværelse som Emilia Clarke, men blir tidvis litt unaturlig anonym og grå. Karakteren vet hva hun vil, men dette er noe Alcock ikke alltid makter å formidle.

Djevelsk god

Som sedvanlig er de mest juicy rollene tildelt de ondeste og utspekulerte karakterene. En lett ugjenkjennelig Rhys Ifan er infam god som kongens mest betrodde. En mann som alltid støtter opp om sin sjef, men som bak hans rygg har sin høyst private agenda. Men selve kremrollen er tildelt Matt Smith (The Crown).

Smith er djevelsk god som familiens sorte får, og har da også fått tildelt replikker som kler hans psykopatiske/narsissistisk trekk. Måten han elegant manipulerer sin familie, venner og fiender på er en fornøyelse å bivåne, og med små trekk og ansiktsmimikk aner vi Daemons egentlige agenda. Da fremstår Paddy Considine adskillig mer anonym, som mannen som virkelig har makt.

Jevnt over er ikke dialogen alltid like skarp, spissfindig og befriende ironisk som i Game of Thrones, og vi biter oss merke i at vi savner de mer særegne karakterene som Tyrion, Varys og Littlefinger. Men så er vi da også kun kommet til første sesong, i et univers som har mange karakterer det kan bygges videre på.

Stundom føles det som om House of the Dragon haster noget (uforklarlig) av gårde. Det hoppes litt mye i tid, og plutselig har vi beveget oss to-tre år frem. Her mistenker vi budsjettbegrensninger, samt usikkerhet rundt hvor mange sesonger serien (så langt) er planlagt for.

I episode seks gjøres så et markant tids- og tempohopp, der vi forflytter oss over 10 år frem i tid. Barnekarakterene nå har blitt voksne, og erstattet av eldre skuespillere, men nye, ledende, karakterer kommer til. Solide Emma D’Arcy (Truth Seekers) erstatter Milly Alcock i hovedrollen som Rhaenyra. Hun står nå frem som en langt mer voksen, og selvsikker, fremtidig leder. Samtidig er stemningen familien imellom på et historisk lavmål.

Plottet strammes til, langt mer står på spill og det brenner (for noen av karakterene mer bokstavelig enn andre) under føttene på intrigemakerne. Vi aner nå også konturene av et betydelig mer skittent spill, der all moral og etikk kastes over bord i en stadig mer intens kamp om The Iron Throne.

Alt i alt har House of the Dragon blitt en meget verdig arvtager til Game of Thrones-universet, og, ikke minst, en serie som står solid plantet på egne ben. I tillegg utdyper den (for-)historien til karakterene vi har blitt så kjent med gjennom åtte sesonger.

Vi er ikke sikre på at den vil trekke mange nye seere til George R.R. Martins eventyrlige fantasyverden, men de mange millionene som allerede forguder hans forfatterskap vil nok gladelig, på nytt, kaste seg over det flamboyant forfengelige livet i Westeros. 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på de seks første episodene. Sesong 1 får global premiere på HBO Max den 22. august. (og gudene (de gamle og de nye) skal vite at strømmetjenesten trenger en suksesserie nå). På mandag slippes den første episoden (av totalt 10), med én påfølgende hver kommende uke.