Anmeldelse: Beckett

Den særs habile skuespilleren, og sønnen til selveste Denzel Washington, John David Washington, har på få år bygget seg opp litt av en karriere og resymé. Med knallsterke roller i filmer som BlacKkKlansman, Tenet og Malcolm & Marie har Washington sikret seg en gullkantet fremtid i Hollywood.

I hans andre Netflix-film spiller han mot vår egen Oscar-vinner, Alicia Vikander. Beckett er en langt mindre og mer «independent» film enn monsterfilmen Tenet; som en slags stillferdig hommage til thrillerfilmene fra 1970’tallet fungerer den godt på sine premisser.

 

Det unge, amerikanske, paret Beckett (Washington) og April (Vikander) har tatt seg en liten kjærlighetsferie i området rundt Athen på vårparten. Tidsmessig befinner vi oss like etter finanskrisen, med økende mistillit mot regjeringen, statsapparatet og de kraftige økonomiske innstrammingene initiert av EU.

Hellas står foran et kommende parlamentsvalg og sterke krefter går inn for at mer radikale krefter skal ta makten. Under oppseilingen til valgdagen kidnappes sønnen til en toppolitiker, og i det en stor demonstrasjon varsles i Athen stikker våre amerikanske venner opp i fjellbygdene for å unngå bråk og kaos.

Paret kommer ut for en tragisk ulykke, og i det en uforvarende Beckett befinner seg tilbake på åstedet blir han plutselig fritt vilt for det lokale politiet. Han flykter hals over hodet, kun for å oppdage at han ikke kan stole på noen. Målet blir den amerikanske ambassaden i Athen, og på veien får han hjelp av noen lokale, radikale, aktivister – men hvem kan han egentlig stole på?

Med klare referanser til filmer som Three Days of the Condor, Frantic og (delvis) Witness, har italienske Fernando C. Filomarino regissert en habil thriller, med et plott som dessverre har sine åpenbare svakheter.

Washington er solid som den helt ordinære mannen som, i et fremmed land, befinner seg på en desperat flukt og innser at han ikke kan stole på noe og noen. I sjokkpreget sorg, såret, sulten, kald og alene må han kjempe seg gjennom ugjestmild natur og korrupte politifolk og andre statsansatte.

Dessverre blir flere av hans valg og plottvister besynderlige og dårlig begrunnet. Hvorfor i alle verden går han for eksempel rundt med strips som håndjern lenge etter at han har møtt folk som kan hjelpe ham, og aktivistene som til slutt strekker ut en hjelpende hånd fremstår irriterende naive.

Persongalleriet blir for lett gjennomskuelige og det dramaturgiske kunnet også med fordel vært skrudd opp noen hakk, samt fått inn en instruktør som ville gjort kampscenene mer troverdige.

Det sagt, i sin enkle naivitet og litt gammelmodige stil så fremstår da også Beckett som mer troverdig enn mange av dagens overproduserte filmer. Hovedpersonen selv er så absolutt ingen uovervinnelig helt, men en desperat hverdagsmann med sine åpenbare svakheter og mangler. Hadde bare Filomarino gått noen runder til med manuset, finpusset karakterene og spisset konflikten litt, så ville dette blitt riktig så bra. 4 stjerner.