Anmeldelse: I’m Your Woman

Over 3 sesonger hos Amazon Prime har Rachel Brosnahan blendet oss med sin skarpe tunge, skjønnhet, smittende smil og en garderobe som ville gjort Imelda Marcos grønn av misunnelse.

Mellom innspillingen av sesong 3 og 4 av The Marvelous Mrs. Maisel har Brosnahan heldigvis funnet tid til en skikkelig krimgodbit.

 

I I’m your Woman får vi det stikk motsatt av den ofte lett glamoriserte mafiatilværelsen på film. Her ser vi til gangs medaljens bakside, og det fra kvinnenes perspektiv. En slags The Irishman, men fortalt fra de som mer eller mindre uskyldig er fanget i kryssilden.

Jean (Brosnahan) er gift med den lokale mafiasjefen Eddie. Hun er fullstendig klar over at han er yrkeskriminell, men langt ifra bevisst på hvor hardkokt forbryter han virkelig er. I en beskyttet boble lever hun i besnærende uvitenhet; selv når Eddie kommer drassende hjem med en baby stiller ikke Jean de kritiske spørsmålene.

Når så «dritten treffer viften», Eddie forsvinner og Jean må søke dekning, blir hele livet hennes kastet om kull.

Regien er ved Julia Hart, som med sin fjerde spillefilm gir oss en original, og saliggjørende tvist, på en litt loslitt og stagnert genre, dominert av mannlige regissører med høyt testosteronnivå og hang til å beundre de kriminelle og deres glamorøse liv.

Tro oss, etter at Jean må legge på flukt med sin unge er det svært lite glamour igjen. Hennes, noget ufrivillige, beskytter blir Cal (Arinzé Kene), en tidligere kompanjong av Jeans ektemann som vi raskt aner at «skylder ham en tjeneste». Intet deles og alt forblir usagt dem imellom – fortiden skal ties i hjel.

Etter at Eddie er blitt persona non grata i byens mafiamiljø, står alle i hans krets, inkludert familien, i ytterste fare. Brosnahan formidler på en sterk og høyst overbevisende måte fortvilelsen, forvirringen, frykten og sinnet til den unge moren som (relativt) uforskyldt er havnet i livsfare.

Settingen er 1970-tallets Amerika, med orangebrune farger, høye frisyrer, flagrende gevanter, et absolutt herlig musikkspor og hardbarket gangstermiljø. Og tro ikke et sekund at filmen er blottet for vold fordi regissøren er kvinnelig, men den er fullstendig kynisk, nærmest klinisk kald og observerende. Hart tar ikke stilling eller side, kun formidler det «slik det var».

Med subtile grep formidler Hart samtidens syn på svarte, kvinner og ikke minst, kvinnens plass i samfunnet, i særdeleshet innenfor det übermaskuline gangstermiljøet. Det blir dog aldri påtatt feministiske eller med en antirasistisk agenda.

Under filmens gang gjennomgår Brosnahans karakter en reise, der hun går fra totalt passiv og beskyttet trofékone til en kvinne som må stå på enge ben, og stole på egne valg. I sin usentimentale skildring mister Hart litt av den emosjonelle dimensjonen filmen kunne trengt mer av; vi blir litt for ofte observatører og ikke tilstrekkelig trukket inn i Jeans dramatiske historie.

Brosnahan viser at hun definitivt kan mer enn komikk og kler flott kjoler, med I’m Your Woman står hun frem som en karakterskuespiller, og hennes tolkning av den komplekse hovedpersonen er filmens sterkeste kort. 5 stjerner til en befriende annerledes mafiafilm.