Anmeldelse: Ringenes Herre – Maktens Ringer, sesong 3

Det har gått to år og tre måneder siden vår siste visitt til J.R.R. Tolkiens (1892-1973) episke fantasydrama satt til Midgards second age, hele 2000 år før Frodo & Co gikk (og gikk, og gikk, og gikk …) mot Mordor for å få tilintetgjort Ringen i Ringenes herre-trilogien.

Andresesongen av Prime Videos dyreste flaggskipsserie var både mørkere og gav de mange karakterene mer dybde og substans – en sesong vi premierte (til tross for sine åpenbare skavanker) med 5 svake stjerner. Tredjesesongen faller imidlertid igjennom.

Den eksentriske tech-tycoonen Jeff Bezos har blant verdens dypeste lommer, så dype at han i 2017 gav teamet bak Ringenes herre: Maktens ringer, serieskaperne Patrick McKay og John D. Payne, et nærmest ubegrenset budsjett for å realisere Tolkiens fortryllende verden – med mål om å hanke inn flest mulig strømmeabonnenter til Prime Video.

Førstesesongen kostet over 600 millioner kroner per episode. Om den astronomiske investeringen har lønt seg, er uvisst, men ifølge Amazon er serien sett av over 185 millioner mennesker verden over, og regnes fortsatt som en av strømmetjenestens største publikumsdrivere. Visuelt er den like spektakulær og storslått som før – selve historien derimot …

 

Vi serveres en arketypisk kamp mellom to renskårne leire: det gode og det onde, heftig ispedd eventyrlige fantasyelementer.

Det er slående kontraster mellom de to verdenene, der orkenes tumleplass er grå, overskyet og fylt med gjørme og skitt, mens de pittoreske alvebyene er skingrende grønne lunger der sollyset streifer behagelig over de pastellfylte fargene og englekoret nynner i bakgrunnen.

All makt!

Fem år har nå gått siden Eregions dramatiske fall, og Saurons (Charlie Vickers) hær av vansirede orker brer seg ut over hele Midgard, som nå i all hovedsak ligger under «The Dark Lords» brutale og ubarmhjertige herredømme.

Fortsatt er noen få enklaver frie fra tyrannen, ikke minst dvergenes isolerte rike, Khazad-dûm, og de vakre alverikene Lindon og Rivendell – som enn så lenge er beskyttet av sine magiske ringer.

Men i dypet av Mordor er ikke Sauron tilfreds før han regjerer over dem alle. Til det trenger han kraften fra den allmektige «One Ring to rule them all». I ildsprutende Mount Doom skal han smi den «Ene ringen» av mithril, sølv og gull, men til det trenger han kunnskapen fra alvenes sagnomsuste smeder. I det han befester sin maktbase, er det kun mennesker, alver, dverger og trollmenn som i samlet flokk kan stanse ham.

Episode etter episode gjør våre helter, kollaboratører og folk med dulgte hensikter sitt beste for å stikke kjepper i hjulene til Saurons lumske plan, men dessverre blir det aldri særlig skummelt, ei heller veldig engasjerende.

Splitt, hersk og bedra

Med en tvilsom ork som anfører setter Galadriel (Morfydd Clark) og Arondir seg fore å hindre den siste alvesmeden (den andre, Celebrimbor, henger på veggen i Saurons hule) i å dele sin ring-smelte-kunnskap med Mørkets fyrste.

Men veien dit er lang, pinefull og brolagt med fiender og farer, og Saurons skrekkinngytende Nazgûl rir gjennom Midgard med lemlestelse og død i sine fotspor.

Enklere blir ikke oppgaven ved at Saurons fiender ikke makter å samle seg, der menneskebyen Númenor med borgerkrigen mellom dronning Míriel (Cynthia Addai-Robinson) og kong Pharazôn (Trystan Gravelle) ingen ende tar, mens alvene helst vil holde seg nøytrale.

Dvergene på sin side, ledet av småhissige kong Durin IV (Owain Arthur), har et helvetes problem med råtne epler i sin nærmeste familie (akkompagnert av barn som ser ut som outrerte Teletubbies-troll). Litt som kaoset som i dag hersker i de nordiske parlamentene her altså.

Luften ut av ballongen

I bunn og grunn strever historien med å holde interessen oppe etter at Saurons identitet ble kjent – det er litt som om luften har gått ut av ballongen.

Og etter den forløsende avsløringen av Gandalf hadde vi store forhåpninger til hva han (Daniel Weyman) skulle finne på denne runden, og det, mine damer og herrer, er (mildt sagt) ikke meget. Et skikkelig antiklimaks, med andre ord.

Da er det heldigvis litt mer sus i serken i Númenor, men selv renkespill og en ærgjerrig Isildur (Maxim Baldry) klarer ikke å holde engasjementet ved like over åtte samfulle timer.

Plastikkgenerert KI-verden

Serien har siden premieresesongen slitt med skavanker som at den visuelt har fremstått som om vi store deler av tiden befant oss i et fancy dataspill, der det hele er dekket med et «plastic fantastic»-filter. I tillegg er den innimellom alle de heseblesende actionscenene ganske så sjelløs og ulekkert dandert med en kunstig (KI-generert?) dialog som blir stakkato og teatralsk fremført.

Svakheter som nå kommer langt sterkere frem i lyset når også, som denne sesongen, handlingen halter av gårde der vi stadig hopper mellom steder og tidsepoker.

Bevares, lyspunktene er til stede. Morfydd Clark er fortsatt imponerende som den spretne og fagre alveridderen Galadriel; en karakter som faktisk har flere lag og som fascinerer oss. Nå treffer hun også en lenge tapt venn fra en svunnen tid som gir karakterene mer å spille på.

Hennes like er det beklageligvis langt mellom i serien. Haltende dramaturgi, tidvis pinlig dårlig skuespill og en rekke karakterer som rett og slett skusles bort.

Som med Game of Thrones er heller ikke serieskaperne bak Maktens ringer redde for å ta livet av hovedkarakterer, noe det blir mange av denne sesongen. Problemet er at når vi kommer dit, så har vi sluttet å bry oss.

Det hjelper så visst ikke på at de med Charlie Vickers har castet tidenes mest dølle og uinspirerende skurk! Du verden hvor infernalsk kjedelig og uinteressant han er med sitt intetsigende ansiktsuttrykk og slappe, blodfattige dialog. Her går virkelig manusforfatter og skuespiller opp i en uheldig høyere enhet.

Nei, det blir ikke mer enn 3, høyst middelmådige, stjerner til denne uforedlede fantasy-lapskausen. Forsøksvis episke anløp, blendende spesialeffekter, svulstig musikk og billedskjønne naturscener er simpelthen ikke nok!

Anmeldelsen er basert på de syv første (av åtte) episodene. De fire første episodene av tredjesesongen får premiere i morgen, 11. november. Episodene fem og seks slippes 18. november, etterfulgt av sesongens to siste episoder den 25. november.