Anmeldelse: Ringenes Herre – Maktens Ringer, sesong 2

Jeff Bezos har noen virkelig dype lommer, så dype at han har gitt teamet bak Ringenes Herre: Maktens Ringer, serieskaperne Patrick McKay og John D. Payne, et nærmest ubegrenset budsjett for å realisere Tolkiens magiske verden – og samtidig hanke inn flest mulig strømmeabonnenter til Prime Video.

Så endte da også førstesesongen (2022) opp med å koste vanvittige $ 465 millioner, som tilsvarer ca. 4,93 milliarder norske kroner. Eller 616 millioner per episode!

Nå er alvene, orkene, dvergene, trollene og trollmennene her igjen. Fortsatt like visuelt slående, men både modigere og mørkere enn forrige sesong – om enn med en litt hul historie og for mange sjablongmessige karakterer.

Det gode mot det onde – i skjønn splittelse

Handlingen i Maktens Ringer finner sted i Midgards såkalte second age, hele 2000 år før Frodo & Co gikk (og gikk, og gikk, og gikk…) mot Mordor for å få tilintetgjort Ringen i Ringenes Herre-trilogien.

Historien baserer seg på J.R.R. Tolkiens (1892-1973) roman The Lord of the Rings, samt seks tilleggs-historier som utdyper karakterene, kulturen og bakgrunnshistorien. Vi får gjensyn med flere av hovedkarakterene fra Ringenes Herre-filmene, i fremste rekke alven Galadriel, men også Elrond, Isildur, Gil-galad, Elendil og den sorte trollmannen Sauron.

Vi serveres en arketypisk kamp mellom to renskårne leire: Det Gode og det Onde, heftig ispedd eventyrlige fantasyelementer.

Det er slående kontraster mellom de to verdener, der orkenes tumleplass er grå, overskyet og fylt med gjørme og skitt, mens de pittoreske alvebyene er skingrende grønne lunger der sollyset streifer behagelig over de pastellfylte fargene, mens englekoret nynner i bakgrunnen.

I det vi møter våre helter igjen, slikker både alver, dverger og mennesker sårene etter den brutale kampen mot slutten av forrige sesong.

Hans sanne ansikt

Etter at den (tilsynelatende) tilforlatelige godgutten, kongen over Southlands, Halbrand (Charlie Vickers) avslørte seg som selveste Mørkest Fyrste/Sauron, hersker det usikkerhet og frykt i Midgard.

Orkene, ledet an av en stadig mer ambisiøs, maktkåt og hevngjerrig Adar (Sam Hazeldine) tar opp jakten på ham, mens alvene er i villrede og krangler seg imellom. Brorparten av menneskene derimot, vil mest av alt holdes utenfor Midgards endeløse og blodige maktkamper.

Selve historien er langt mindre munter enn forrige sesong, og vi ser (heldigvis) betydelig mindre til de karikerte hobbit-slektningene, Harefoots, denne runden. Men The Stranger (Daniel Weyman) trasker ufortrødent videre, med sine to muntre Harefoots, Nori og Poppy, ved sin side.

Hva han jakter på, og hva som er det endelige målet, er relativt uvisst både for kjempen og for oss seere. Samtidig jaktes trioen på av de outrerte Star Wars-aktige leiemorderne til Dark Wizard (Ciarán Hinds), og gradvis avdekkes The Strangers identitet…

En broget forsamling

Det er mange historietråder som her skal flettes sammen, og sesongen begynner ganske så seigt og omstendelig, der vi nærmest på nytt skal introduseres for hovedkarakterene og deres nåværende ståsted. Den første tredjedelen av sesongen byr dermed på en noget haltende dramaturgi – men så løsner det.

Vår kvinnelige protagonist, alve-krigersken Galadriel, er bitter, flau og forsmådd etter at hun lot seg blende av Halbrand. Nå har hun mistet tilliten hos Kongen, den pompøse og steile Gil-galad (Benjamin Walker), samtidig som hun betviler sin egen dømmekraft.

Morfydd Clark er, til tross for en noe teatralsk diksjon, fortsatt solid som den vevre men beinhard actionheltinnen – en miks den svenskættede skuespillerinnen maktes godt med å fremstille.

Den superbe alve-smeden Celebrimbor (Charles Edwards) får en mildt sagt stri tørn i det Annatar (AKA: Sauron) sniker seg inn i og forgifter sinnet hans, inntil han overbevises om at ytterligere ni Maktens Ringer må smis. Til det oppdraget trenger de sårt det edle metallet Mithril fra dvergene, noe den etter hvert korrumperte Kong Durin er mer enn villig til å selge dem.

I Khazad-dûm kjemper prins Durin etter å komme seg på bena igjen, etter å ha mistet kongens gunst. Et nærmest kataklysmisk jordskjelv holder på å legge fjellet øde, og selv «fjell-sangerne» makter ikke å få solen tilbake. Men så, med én av Maktens Ringer rundt fingeren finner kongen en utvei – inn i fortapelsen…

Samtidig, i den idylliske menneskebyen Númenor, bryter det ut en bitter maktkamp etter det fatale slaget, ledet an av dronning Míriel (Cynthia Addai-Robinson). Sleske Ar-Pharazôn (Trystan Gravelle) øyner nå muligheten til å kapre tronen.

Her er det mange tråder som skal samles, og mange karakterer å holde styr på. Manusforfatterne, den ofte lett svulstige dialogen til tross, gjør en fin jobb med å sy det hele sammen til en helhet.

Enestående spesialeffekter

De spektakulære spesialeffektene i serien er fortsatt så godt som uten sidestykke i serie-/filmhistorien, og det er tydelig hvor store deler av det astronomiske budsjettet har tatt veien.

Det hele satt til et eventyrlig miljø med spennende bygninger, ekstravagante kostymer og magiske underverdener, presentert i en utrolig fargesprakende detaljrikdom; variert, mangefasettert, ekte og levende.

De fleste scenene har så mange detaljer at man stadig griper seg i å trykke på pauseknappen. Det ser virkelig bra ut, og mindre kunstig enn forrige sesong. Selv undervannsscenene er forbløffende lekre og gnistrende.

Det episke slaget mot Eregion overgår faktisk intensiteten og dramaturgien fra den banebrytende kampen i Ringenes herre: To tårn (2002). I det Adars mangslungne hær av orker hakker løs på alvene er sverdslagene, blodspruten og soldatenes svette, blod, tårer og avrevne lemmer til å ta og føle på. Detaljrikdommen er overveldende og brutalt, på kanten til bestialsk, realistisk.

Hvem skal stå frem?

Den mest skuffende av hovedkarakteren så langt er nok selveste Sauron. Charlie Vickers makter ikke helt å få frem den diabolske, og tveeggede faenskapen som bor i karakteren. Han blir faktisk litt for blodfattig og lite kompleks.

Karakteren som har vokst mest siden forrige sesong er utvilsomt den urokkelige alven Elrond. Robert Aramayo utstråler mer selvsikkerhet og pondus nå, i det karakteren får en mer fremtredende rolle – men han har ennå langt igjen til å bli en like sentral, og elsket, karakter som Viggo Mortenes udødeliggjorte Aragorn i filmtrilogien.

Seriens komiske forløsning er det fortsatt dvergene som står for, og her imponerer virkelig det sjarmerende krangle-paret Owain Arthur og Sophia Nomvete.

Vi var dog skeptiske til å erstatte uforlignelige Joseph Mawle som ikoniske Adar, men karakterskuespilleren Sam Hazeldine (Peaky Blinders, Masters of the Air) overbeviser sterkt, og gjør en skremmende god tolkning av den forsmådde inkarnasjonen av forvridd ondskap.

Seriens bærende karakter er fortsatt Galadriel, men i andresesongen må hun finne seg i å dele rampelyset med en rekke andre karakterer. Hennes reise, og karakterutvikling er noe vi lengter etter å følge videre, og serien skriker da vitterlig etter en mer fremtredende leading man/lady.

<

>

Lloyd Owen som "Elendil" og Cynthia Addai-Robinson som "Queen Regent Míriel", "Ringenes Herre: Maktens Ringer, sesong 2" (Foto: Prime Video)

Episk

McKay og Payne leverer en solid oppfølgersesong, dog ikke lytefri. Det gapes over litt for mange historietråder til å gi dem tilstrekkelig plass til å puste, og en del bihistorier følges ikke tilstrekkelig opp.

Dialogen er også fortsatt tidvis både for pompøs og kunstig, og enkelte av karakterene oppleves som i overkant unødvendig fyllmasse. Det er faktisk en kunst å «kill your darlings».

Med andresesongen er historien nå etablert og de sentrale karakterene grundig introdusert, noe som bør gi mer rom for å åpne historien mer opp i de kommende sesonger. Til tross for de enorme kostnadene har Amazon lovet at det vil bli flere sesonger. Opptil 5.

Ringenes Herre: Maktens Ringer bærer definitivt i seg kimen til noe stort, episk og klassisk underholdningskunst. Er alver, tusser, troll og fantasy din greie, så skal du lete lenge etter en mer komplett serie enn nettopp Maktens Ringer. Om den er oppriktig tro mot bøkene og Tolkiens verker er dog en helt annen (og fullstendig uinteressant) diskusjon. 5 svake stjerner.

Anmeldelsen er basert på samtlige av de åtte episodene. Sesong 2 får global strømmepremiere, på Prime Video, den 29. august; deretter følger én ny episode ukentlig.

<

>

Ringenes Herre: Maktens Ringer, sesong 2 (Foto: Prime Video)

Ringenes Herre – Maktens Ringer, sesong 2