Anmeldelse: Spider-Noir

Filmer og serier fra det mangslungne Marvel-universet har flommet over oss de siste to tiårene. Helt siden Iron Man (2008) har Disney-konsernet masseprodusert den ene filmen større, dyrere og mer anmassende enn den andre.

Til slutt gikk både kritikere og publikum lut lei av endeløse, generiske superheltfilmer der spesialeffekter som om vi befant oss i et dataspill dominerte, skurkene ble stadig mer diffuse, ondsinnede og utenomjordiske og det hele kulminerte i halvannen times ørkesløs slåsskamp (med en knust by som utfall). Det gikk så langt at man skapte et nytt navn på lidelsen: «superhero fatigue».

Så kommer selveste legenden Nicolas Cage (Wild at Heart) og redder (superhelt-)dagen!

 

Det var tilbake i 2009 at Disney-konsernet smelte 37 milliarder kroner i bordet og dermed sikret seg Marvel Entertainment. Men allerede ett tiår tidligere hadde Marvel solgt live-rettighetene for Spider-Man til Sony Pictures, som ble holdt utenom Disney-oppkjøpet. Derfor finner du den nye serien Spide-Noir på Prime Video – og for et friskt pust fra Marvel serien har blitt.

I sin første hovedrolle i en TV-serie noensinne får Cage anledningen til å skinne og briljere som den fedorahattkledde vigilanten i frekk frakk, i gotiske New York.

Alternativt univers

Vi befinner oss i et alternativt superhelt-univers anno 1933, i et USA preget av Den store depresjonen og forbudstiden. Byens shady forretningsliv styres i stor grad av den kyniske mafiosen Silvermane (Brendan Gleeson, The Banshees of Inisherin), som med jernhånd (og bestikkelser) kontrollerer sitt imperium av sprit, underholdning og politisk kontroll.

Dessverre har ikke byen lenger en superhelt som kan rydde opp i faenskapet, for etter det traumatiske tapet av sin kjære Ruby fem år tidligere, la Ben Reilly (Peter Parkers alternative navn/person) sitt alter ego «The Spider» på hylla, og arbeider nå som forsoffen, og tørst, privatdetektiv med utroskap som sin spesialitet.

Hverken Ben eller hans driftige sekretær Janset (Karen Rodriguez) blir velstående av den smått nedverdigende jobben, og Ben lever et ganske så miserabelt og mismodig liv. Like fullt er han fast bestemt på at Edderkoppen er noe som hører fortiden til, og anser seg selv som en feiging og antihelt; som han så lakonisk uttrykker vedrørende sine forbannede superkrefter:

A part of me I wish never existed. With no power, there’s no responsibility.

Men så får han et oppdrag som leder ham til en brennende mann, en nedbrent skurke-villa, og byens femme fatale, den forførende nattklubbsangerinnen Cat Hardy (Li Jun Li, Sinners). Hans eneste riktige venn, den ærgjerrige journalisten Joe «Robbie» Robertson (Lamorne Morris) gir ham også en dytt i riktig retning, og forsøker å motivere hans gode etikk og moral:

The people could use a hero.

Sakte men sikkert fanges Ben i sitt eget, intrikate og kompliserte edderkoppnett, og tvinges til å hente «The Spider» frem fra glemselen.

Vintage noir

Serieskaper er Oren Uziel (Escape Room 2), som her uforskammet har latt seg inspirerer av klassisk Hollywood krim noir, á la Humphrey Bogart, James Cagney og Robert Mitchum, med filmer som Malteserfalken, Out of the Past, Double Indemnity, The Big Sleep, Casablanca og Sunset Boulevard som ledestjerner. Filmer som for øvrig står hjertet nært for hovedrolleinnehaver, Cage.

I den visuelt slående serien er alle elementene fra de mørke og kyniske krimdramaene til stede, fra subtilt, skyggetungt sort-hvitt-foto, regnfulle smug i den slitne storbyen, desillusjonerte, nedbrutte privatdetektiver, sigarettrøyk i svingende jazzklubber dandert av forlokkende femme fatales – det hele satt til en verden preget av paranoia, svik og korrupsjon.

Uziel & Co har med andre ord ikke funnet opp hjulet på nytt, men heller perfeksjonert og modernisert noir-genren, samt pustet nytt, forfriskende liv inn i superheltsfæren. Karakterene er stereotype, ganske så endimensjonale (gode/onde) og forutsigbare i et miljø og setting vi kjenner fra før. Men det hele er så perfeksjonert fortalt, absolutt nydelig fotografert og klippet, og formidlet med en genuin varme og komisk brodd.

Her eksponeres vi for gjennomkorrupte politikere, med ordfører på gjenvalg i spissen, samt selveste politisjefen som også er i Silvermanes lomme. Alt og alle kan kjøpes for (svarte) penger, og Silvermane ser på seg selv som uovervinnelig.

Når stadig flere menn med superkrefter dukker opp i byen ser han sitt snitt til å utvide sitt maktgrunnlag – og kun Edderkoppen kan stoppe ham. Og hvilken side er egentlig Cat på, i det hun trekkes mellom lojaliteten til hennes «protegé», Silvermane, den ustyrlige kjæresten Flint og en kjærlighetsyr Ben…

Og som elegant bakteppe trekkes forbindelser til første verdenskrig og nazistenes eksperimentering på mennesker; feilslåtte, bestialske forskningsprosjekter som nå den skumle doktor O’Hara (Edie Falco) forsøker å «korrigere».

Energisk spillestil

Manuset er ikke bare spennende og stemningsfullt, men krydret med en herlig tørrvittig og ironisk dialog det virkelig svinger besk komikk av. Og Cage, som er kjent for sin noget «energiske» spillestil passer som hånd-i-hanske til karakteren, miljøet og den fyrrige dialogen. Dette er en rolle han har drømt hele livet om å spille, og han griper begjærlig sjansen og gjør Edderkoppen til sin egen.

Noen vil kalle det overspill eller outrert «method acting», vi kaller det versatilt og tilpasset skuespill, som (i dette tilfellet) tilfører den slitne hovedkarakteren genuin menneskelighet, sårbarhet og troverdighet. Måten han kreker seg sammen som en forknytt edderkopp på i det han transformeres er til å ta av seg hatten for, og når han senere får fritt spillerom for sitt tørrvittige, komiske talent har han endelig fått gjenoppreisningen (han fortjener) etter flere miserable filmer som The Wicker Man, Left Behind og Primal.

Ikke overraskende er uforlignelige Gleeson forbilledlig rå som byens spritsmuglende forbryterboss, med alle de irske skurke-særtrekkene på plass. En tvers igjennom selvsentrert person, som ser på menneskeliv som verdiløse spillebrikker. Men den kløktigste sjakkspilleren er nok yndige Li Jun Li, som her får den komplekse rollen med å både vekke Edderkoppen tilbake til livet, samt knuse ham som et uønsket insekt under skoen – noe hun gjør med bravur.

Det som, passende nok, i all hovedsak karakteriserer serien, er jo nettopp dette, den alltids tilstedeværelsen av sorg. Spider-Noir er faktisk i langt større grad en krimhistorie enn en tradisjonell superheltserie, den er da også befriende fri for utenomjordiske superskurker (Thanos!) og svulstige plott om verdensherredømme. Så har da også superheltene her fått sine unike krefter ved et uhell (og/eller uforskyldt eksperiment), og er så visst ikke noe de higer etter.

Tragedie og sorgen følger dem igjennom tilværelsen og livet, og gjør Spider-Noir til noe langt mer severdig enn en tanketom actionfilm.

 

Hommage

Alle de røykfylte rommene, dulgte billedutsnittene, tidsriktige kostymene og kreative kameravinklene suger oss inn i handlingen, og serien ser gjennomgående forbannet bra ut. Når Edderkoppen endelig får svinge seg fra høyhus til høyhus, så er det visuelt langt bedre (og mindre kunstig) enn i en morderne actionfilm.

Jovisst har Uziel bevisst lent seg på de store sort-hvitt-klassikerne, men han har gjort det med respekt og formidler historien som en hommage, ikke kopi. Det som kunne blitt en klisjé er elegant gjennomført, med et intelligent manus og særs gode skuespillere i toppform. Til sammen har de produsert en av årets aller beste, mest severdige, serier – og største comeback. 6 stjerner til Cage, The Spider & Co.

Spider-Noir får global premiere i morgen (den 27. mai), da slippes samtlige av de åtte episodene. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.

PS! Prime Video tilbyr med Spider-Noir en ganske så særegen seeropplevelse, der strømmetjenestens abonnenter kan velge å se serien i to versjoner: «Authentic Black & White» og «True-Hue Full Color». Vi mistenker at fargeversjonen kun er produsert for å sikre seg et større publikum, dem som ikke kan tenke seg å se en svart-hvitt-film/-serie.

Tro oss, du vil miste mye av den unike stemningen ved å velge farger.