Anmeldelse: Scarpetta, sesong 1

Nicole Kidman har for alvor kastet seg over strømmebølgen, og er nå med i flere nye serieproduksjoner årlig. Senest så vi henne som enigmatisk healer i den traurige andresesongen av Nine Perfect Strangers (Prime Video).

Mens hun i forfjor var å se som blasert rikmannsforfatter i det pompøse familiedramaet The Perfect Couple (Netflix), samt som iskald CIA-topp i den langt mer vellykkede spionthrilleren Lioness, sesong 2 (SkyShowtime).

En annen tittel som skuffet var den fullstendig mislykkede thriller-farsen Holland; nok en Prime Video-produksjon. Men nå vender Kidman tilbake til Prime Video, for en krimserie basert på Patricia Cornwells bestselgende romanserie Scarpetta.

 

Krimdronningen

Der den mannlige krimtronen domineres av kanoner som John Grisham, Dan Brown, Tom Clancy, Michael Connelly og vår egen Jo Nesbø, er det én ubestridt dronning: Agatha Christie. Men et estimert salg på ca. 3 milliarder (!) bøker er det ingen over og ingen ved siden av den ærverdige briten – men amerikanske Patricia Cornwell er faktisk en god nummer to.

Siden debuten i 1990 har salget passert 120 millioner eksemplarer verden over. I 2023 kom den 27. romanen i serien, Unnatural Death. Med slike astronomiske salgstall er det bemerkelsesverdig at en global stømmetjeneste ikke har kastet seg over Scarpetta-serien for lenge siden.

Den unge, ærgjerrige rettsmedisineren Kay Scarpetta (Rosy McEwen / Nicole Kidman) startet sin karriere i Virginia, men flyttet etter hvert med FBI-ektemannen Benton Wesley (Simon Baker) til Boston.

På grunn av familiære årsaker vender hun nå tilbake til Virginia – men nesten 30 år etter sin første seriemordersak bringer en ny bestialske drapsbølge skremmende tråder til fortiden…

Født til å grave i døden

Etter at Scarpetta, som traumatisert elleveåring, ble vitne til det brutale drapet på sin egen far, har hun hatt et ganske så morbid forhold til døden og døde mennesker. Som erfaren rettsmedisiner lar hun seg da heller aldri vippe av pinnen på et bestialsk drapsåsted eller under krevende obduksjoner.

Hennes livsbejaende storesøster, Dorothy (energiske Jamie Lee Curtis, The Bear) er Kays rake motsetning. Løssluppen, tørst, kaotisk, emosjonell og uorganisert er hun en vandrende tornado i livet til Kay. Som nybakt mor maktet hun heller ikke å ta ansvaret for datteren Lucy (Ariana DeBose), men overlot oppdragelsen til Kay.

Dorothy var mer opptatt av å flørte med sin tiende ektemann, samt utgi sin fjortende barnebok (som har sikret henne en solid formue). Nå har hun slått seg til ro med den pensjonerte politietterforskeren Pete Marino (Bobby Cannavale, Boardwalk Empire, Blue Jasmine).

Under pågående oppussing bor søstrene, med sine ektemenn under samme tak, samt en deprimert Lucy som sørger over tapet av sin kone – mens hun konstant snakker med hennes KI-avatar.

Familieidyllen er ikke akkurat påtrengende, ei heller letter det på stemmingen i det Scarpetta hyrer inn Pete for å bistå henne i den ny bestialsk drapssak. En ukjent kvinne blir funnet død, og spor på åstedet leder dem til den mistenkte drapsmannen fra 28 år tilbake i tid. Tok de virkelig feil mann i 1998?

Med hjelp av moderne teknologi, en pågående Pete, funn på liket og en meget datakyndig Lucy settes de på sporet av drapsmannen. Et høyteknologisk techfirma, som 3D-printer kroppsdeler, havner i søkelyset, og hele tiden ser de sammenhenger 30 år tilbake i tid.

 

Generisk drapsgåte

Liz Sarnoff (Lost, Deadwood) er serieskaper og manusforfatter, og har ført i pennen et medrivende manuskript basert på krimbøkene.

Undertegnede har ikke lest noen av Cornwells romaner, men selve drapsgåten som utfolder seg i TV-serien er ganske så tretten-på-dusinet. Det som gjør at serien (positivt) skiller seg ut i mengden er dens eklatante hang til eksplisitt bestialitet (har du en sart mage for innvoller og knuste hodeskaller så er nok ikke dette serien for deg), samt et herlig og medrivende persongalleri.

Curtis fikk noe av et comeback som fullstendig rabiat og dysfunksjonell mor i fantastiske The Bear, i Scarpetta er hun igjen showets stjerne. Et uregjerlig, selvsentrert fyrverkeri av et kvinnemenneske, som også er familiens absurde lyspunkt. Hun kan heller ikke, i motsetning til sin pertentlige søster, utstå sykehus, lik og avskårne kroppsdeler.

Alltid solide Cannavale er hennes klippe, og gir Dorothy en form for sinnsro, mens lillesøster Kay fortsetter sin maniske jakt på drapsmenn og blodige spor. Og sindige Kidman er som skapt for rollen som den kjølige, analytiske, smått humørløse, rettsmedisineren som er fast bestemt på å være en stemme til ofrene.

I tillegg krydres serien av en ekstra dimensjon, ved at vi løpende, sømløst hopper mellom to tidslinjer, der de unge hovedrollenes liv og levnet smelter sammen med nåtiden.

Et fiffig grep som fungerer usedvanlig godt, og samtidig gir karakterene mer dybde og substans. Dramaturgisk gir det også et ekstra piff til drapsgåtene.

Scarpetta var en serie vi i utgangspunktet ikke hadde ell verdens forventninger til, der strømmeplattformene flyter over av gjennomsnittlig, generisk TV-krim. Denne skiller seg virkelig ut fra mengden, og skal bli morbid gøy å følge videre. 4 sterke stjerner.

Sesong 1 får strømmerpremiere i morgen (11. mars). Anmeldelsen er basert på samtlige åtte episoder.

PS! Prime Video har allerede lovet oss (minst) to sesonger av Scarpetta.