Anmeldelse: Harlan Coben’s Lazarus

Amerikanske Harlan Coben er en av vår tids mest produktive, og suksessrike, krimforfattere. Den 63-årige newjerseyeren har allerede 38 krimromaner i beltet, hvorav hans mest kjente karakter er detektiv-vigilanten Myron Bolitar.

I 2018 inngikk han en større avtale med Netflix, som skal filmatisere 14 av romanene hans til serie/film; hvorav den første var den mer enn vellykkede The Stranger (2020).

Med originalserien Lazarus trer han inn under Jeff Bezos mektige vinger, og lanserer sin første Prime Video-serie. La oss, for Guds skyld, håpe at fremtidige produksjoner holder et helt annet kvalitetsnivå enn denne oppkonstruerte spøkelses-suppen.

Jo visst skriver Coben medrivende og spennende krimhistorier, definitivt ikke Pulitzer-materialet, men enkel kiosk-spenning som man kan massekonsumere på tog/T-bane/fly. Stort sett helt grei underholdningskrim, med sjarmerende karakterer og et tilforlatelig plott – men ført i en «enkel» penn og glemt dagen derpå.

Med Lazarus forsøker han seg med et frittstående originalmanus skrevet for TV, sammen Danny Brocklehurst. Også denne serien har de valgt å hensette til Storbritannia, i vår tid.

Hva produsentene hadde på karakterskuespilleren Bill Nighy (Love Actually, Notes on a Scandal) for å få ham til å takke ja til rollen, vites ikke – men vi antar legenden vrir seg i smerte over sluttresultatet (eller, ler hele veien til banken…).

 

Psykiateren Joel «Laz» Lazarus (Sam Claflin) er midt i en time med en beryktet seriemorder i det hans far (Nighy) ringer. Laz tar ikke telefonen, og får etter behandlingen sjokkbeskjed fra søsteren, Jenna (Alexandra Roach), om at faren har tatt sitt eget liv.

Om ikke dette var traumatiserende nok for den hardt prøvede familien, så strever de fortsatt med ettervirkningen etter at deres søster brutalt ble myrdet for 25 år siden. Morderen ble aldri tatt, og familiemedlemmene har kontinuerlig klandret hverandre.

Etter selvmordet oppsøker Laz sitt fars kontor på søken etter svar på det uforklarlige. Det han finner er en strøm av farens avdøde (!) klienter som tar kontakt med ham!

Bevares, en snert av overnaturlige elementer kan godt fungere i en krimthriller; det er da heller ikke tilstedeværelsen av spøkelser som gjør at hele serien vakler. Her svikter det på alle bauger og kanter.

Hele serien, fra plottoppbyggingen, de karikerte karakteren, «sjokk»-avsløringene og dramaturgien vakler på leirføtter. Ei evner den å engasjere eller fremstå med et snev av troverdighet.

Allerede fra hoppkanten kommer Coben skjevt ut. Ved å oppkalle sin protagonist etter mannen fra Johannes-evangeliet, som Jesus vekket til live fire dager etter sin død, har han satt den lite subtile, og svulstige, listen for serien.

Karakteren tar gang på gang merkelige (og uforklarlige) valg, den vedvarende gnagingen av dårlig fundamentert selvbebreidelse skurrer, dramaturgien halter og klippingen fremstår som noe av et råutkast. Ei heller hjelper det at dialogen virker stakkato og kunstig, brorparten av karakterene (ufrivillig) teatralske og actionscenene som tatt rett ut ifra en billig B-film. Om det være seg biljaktscener eller slåsskamper, så har de en eim av lavbudsjettfilm vi så for 20-30 år siden.

Det pompøse, noir-aktige kontoret til psykolog-pappa er selve kjernen i historien, som alt (til det kjedsommelige) vender tilbake til. Her er alt av katalogisering analogt, sekretæren er «merkelig» og hele kontoret ser ufattelig, billig KI-generert ut.

Nå det søkte plottet så danderes av gjennomgående strykkarakter til skuespillerprestasjonene, det hele toppet av en pinlig overspillende Sam Claflin, som åpenbart har blitt instruert om at all dialog skal skrikes (!) ut, faller vi av lasset allerede midtveis i serien. I håp om et snev av bedring ser vi samtlige seks episoder, men det blir faktisk var verre og verre.

Krimgåten henger overhodet ikke på greip, og Coben famler i blinde etter måter å avslutte det absurde hjørnet han har malt seg inn i. Teite biroller faller inn og ut av bildet som hemoroider på en tråd, og de mange drapsgåtene tenderer mer og mer mot parodier. Det eneste vi finner på den positive siden av streken er en sedvanlig fandenivoldsk Nighy, samt et velfungerende musikkspor. Men samlet holde det ikke til mer enn 2 stusslige stjerner til Coben & co.

Harlan Coben’s Lazarus får global strømmepremiere den 22. oktober. Og nei, du bør absolutt ikke kaste bort (om du makter å holde deg våken) knappe fem timer av ditt dyrebare liv på dette mølet!

Er det god, moderne krim du er på jakt etter, så anbefaler vi Task (HBO Max), Mayor of Kingstown (SkyShowtime), Black Rabbit (Netflix) og Dept. Q (Netflix). For mer tradisjonell krim byr Prime Video blant annet på den fortreffelige Bosch-serien.