: Hegel HD25

Eksterne digitalkonvertere har eksistert nesten like lenge som CD-spillerne. Likevel var det inntil ganske nylig bare de mest innbitte puristene som hoppet på DAC-vogna. Alle andre kjøpte seg en grei CD-spiller og etter hvert DVD- eller Blu-ray-spiller og var fornøyd med det.

Det er digitalkonverterne med USB som sørget for å åpne allmenhetens øyne for eksterne konvertere. Først og fremst for å endelig få bedre lyd ut av datamaskinen, men også for å løfte lydkvaliteten fra Blu-ray-spilleren, spillkonsollen eller dekoderboksen. Du kan nemlig fint bruke din gamle CD-spiller fra 1990-tallet og fremdeles nyte toppmoderne digitalteknologi, gjennom en slik DAC. Og en skikkelig DAC kan gjøre lyden fra datamaskinen bedre enn fra CD-spilleren, spesielt med høyoppløste lydfiler. Den vil dessuten trylle langt bedre lyd ut av musikktjenester som Spotify og Wimp.

Ny DAC-chip
HD25 er Hegels nye toppmodell. Med 32-bit DAC-chip fra AKM mener Hegel selv at de har puttet i den beste brikken på markedet. Selv om DAC-en ikke godtar digitale lydsignaler med høyere oppløsning enn 24-bit, vil den ekstra bit-oppløsningen minske DAC-ens egenstøy betraktelig, slik at musikksignalet blir så upåvirket som mulig. HD25 har dessuten fått en ny strømforsyning til digitaldelen, som Hegel mener får frem vesentlig flere detaljer i de høye frekvensene, men uten at den låter frampå og aggressivt.

 Jitter
Dette er Hegels første DAC med asynkron USB-overføring, for enda lavere jitter enn før. Jitter er digitalt støy, i form av at måling av signalet kommer til feil tid. Innbyrdes tidsforskyvinger i digitalsignalet gjør at det låter plattere, og det tilfører noe forvrengning, da lydbølgene blir uregelmessige. Hegel har tidligere vært motstander av asynkron USB, fordi det ikke fantes gode nok metoder, mente de. Men nå har de altså fått til asynkront som de mener det bør gjøres.

Konverteren styres med fjernkontroll, og har dessuten digital volumkontroll. Med dens høye oppløsning og gode analogdel påstås den å ha bedre volumkontroll enn mange forforsterkere.

Kabinettet gir ikke det heftigste inntrykket hva byggekvalitet gjelder, for eksempel blekner den i forhold til Weiss DAC202. Men Hegel har valgt det litt kjedelige kabinettet for å heller legge pengene der det teller – på innsiden.

Brukervennlighet
Det er ingenting hokuspokus med å bruke HD25. Velg inngang med fjernkontrollen, og du er oppe og går med en gang. For filer med høyere oppløsning enn 96 kHz må du installere driver for Windows, mens Mac er helt driverløs. Mister du fjernkontrollen, kan du skifte inngang ved å tappe to ganger på toppen av frontplata. Men volumkontroll får du ikke uten fjernkontroll.

Lydkvalitet – USB
Hjemme har jeg hatt tidligere toppmodell HD20 i nesten et år, og er storfornøyd med den. Jeg har egentlig ikke savnet noe. Stor er derfor overraskelsen når jeg erstatter den med HD25 og begynner å spille musikk fra Mac-en, overført med USB. For det som fra før er et veldig oppløst og stort lydbilde med HD20, spilt med balanserte kabler gjennom den integrerte Chapter Précis 250S og de vesle gulvhøyttalerne Gallo Reference 3.5, får plutselig en del nye stjerner på nattehimmelen

Tori Amos sitt nyeste orkesteralbum ”Gold Dust” i 24-bit/96kHz er et flott bevis på dette. HD25 får frem flere detaljer fra stemmen på ”Marianne”, gjør bakgrunnen enda svartere og brer klangen fra det store Bösendorfer-flygelet enda mer ut på sidene og bakover mot horisonten. Når så orkesteret begynner å trøkke til, er det enda større kontrast i alt som skjer. USB-overføringen gjøres med klart høyere kvalitet enn tidligere.

Lydkvalitet – CD
Så CD. Spilt gjennom den BASE-modifiserte CDP4A mk2 koblet til koaksialinngangen er det imponerende hvor mye informasjon som graves ut av CD-ene. Med Rebekah Del Rios ”Llorando” (cover av Roy Orbisons ”Crying”, udødeliggjort i Silencio-scenen i filmen Mulholland Drive), låter den litt spisse digitale klangen mindre spiss. Ikke fordi HD25 maskerer noe, men fordi den har høyere oppløsning. Lydbildet er stort, i denne A cappella-maktdemonstrasjonen som får gåsehuden til å reise seg.

Komprimert musikk
Det spiller ingen rolle hva jeg fôrer HD25 med. Den spiser alt, og spytter det ut igjen i nesten bedre kvalitet enn det kom inn. Også komprimert musikk fra Wimp og Spotify får nytt liv. Jeg har for eksempel aldri hørt bedre lyd fra min Squeezebox Touch, gjengitt gjennom koaksialinngangen på HD25.

På lydrommet på jobben har konverteren fått bryne seg på både de gulvstående Focal 826W (ca. 20.000 kr) og de helt nye Sony SS-NA2ES (ca. 28.000 kr) drevet av både den integrerte Electrocompaniet ECI 6 DS og Hegels egen H300. Også der tryllet den frem den gode vinen, spesielt koblet til den spesielle DAC-sløyfen på Hegel-forsterkeren. Da blir signalet nemlig klokket to ganger for nærmest eliminering av jitter.

Mens jeg tidligere var litt i tvil om hvilken jeg likte best av Hegel HD20 og den fire ganger dyrere Weiss DAC202, er tvilen liten om at HD25 gruser de begge. Da kan man begynne å snakke om valuta for pengene!

Konklusjon
Hegel HD25 er en mirakelkur for lydanlegget. Enten anlegget er av typen middels dyrt eller veldig dyrt, er det virkelig imponerende hvor god lyd som kommer ut av den. Lydkvaliteten starter ved kilden, og stort nærmere kilden enn en DAC kommer man ikke.

HD25 låter stort og oppløst, med en vanvittig tyngde i bassen. Hele registeret er på plass, så å si at den er varm eller kald i klangen går ikke. Den er nøytral, men med så mange klanglag at den likevel låter mykt som varmt smør. Det er rett og slett nøyaktig slik lyd undertegnede vil ha.