TEST: Copland CSA 150

Man trenger nesten å være på innsiden av hi-fi-industrien for å vite hvem Copland er. Da mener jeg ikke den prisbelønte amerikanske komponisten Aaron Copland, men danske Copland. Som er fullstendig ukjent for de fleste, bortsett fra kjennere, som vet at Copland lager noe av det mest vellydende som finnes – med vakuumrør, som ikke ligger i feil ende av prisskalaen.

De har drevet med forsterkere siden midten av 80-tallet, men har tross en tilstedeværelse i over 35 land, kommet litt i skyggen av Hegel, Dynaudio eller Electrocompaniet.

Det er litt rart, for Copland er en forsterkerprodusent som høster stor anerkjennelse der de finnes, hos dedikerte distributører som ikke kan få fullrost Ole Møllers konstruksjoner.

Copland har tross noen CD-spillere, blitt ved sin lest og er best kjent som en forsterkerprodusent, oftere med enn uten vakuumrør.

Rør finnes selvsagt i CSA 150 også, som er Coplands flaggskip blant de integrerte forsterkerne. Men den 145 w kraftige forsterkeren bruker ikke bare rør.

Hybrid med DAC

Den skvett nye forsterkeren er bygget som en CSA 100, bare kraftigere. Det er bare ett rør her, og det er et dobbelt trioderør – 6922 – som brukes som spenningsforsterker, mens resten av forsterkeren bruker MOS-FET (transistorer) som sørger for effekten.

Forsterkeren er bygget på et antimagnetisk aluminiumschassis, og har både platespillerinngang og digitale innganger. Platespillerinngangen er tilpasset MM-pickuper, mens den interne 32-bits DAC-en (ESS9018) har to optiske og en koaksial inngang, og USB-inngangen bak støtter PCM 24/32-bit opptil 384 kHz og DSD64/128-formater.

Bluetooth

Den har ikke noe nettverkstilkobling, slik en Hegel H390 har. Istedet har Copland valgt Bluetooth med aptX HD – som ekstrautstyr, og som fungerer utmerket hvis man strømmer fra Spotifys 320 kbps, men kommer til kort på 16-bits PCM, eller strømming fra Tidal Hi-Fi, Qobuz eller andre strømmetjenester med høyoppløste lydfiler.

Da mener Copland at man er bedre tjent med å bruke USB-inngangen, og spille av fra en laptop for eksempel, og det kan man alltids være enig i.

Forsterkerens platespillerinngang har ingen tilpasninger eller justeringer, men kan brukes med stort sett alle MM-pickuper, og MC-pickuper med høy utgangspenning. De fire linjeinngangene er fordelt på tre ubalanserte RCA-kontakter, og et par balanserte XLR-kontakter. Den har også en fast linjeutgang, og en variabel til effekttorsterker – eller subwoofer.

Fyldig og varm klang

Siden forsterkeren deler chassis og frontplate med andre Copland-forsterkere i CTA-serien, har den en vanlig inngangsvelger – og en ekstra for de digitale inngangene. Man kan altså velge hvilken av de analoge inngangene man vil bruke med den ordinære inngangsvelgeren, men hvis man vil benytte de digitale inngangene, må inngangsvelgeren først stilles til D, så velger men hvilken av de digitale lydkildene som skal benyttes.

Som om det ikke er nok, er det en egen knapp for anvendelse av Tape-inngangen på baksiden. Men det er en liten pris å betale for å eie en så velkonstruert og vellydende – hybrid – forsterker som CSA 150.

Det er lett å høre hvorfor mange foretrekker rørforsterkere, når Copland-forsterkeren svinger taktstokken.

Sammen med de gulvstående Sonus faber Olympica III, skapte forsterkeren et stort lydbilde, full av klangvarme og med fetere bass enn jeg hadde turt å håpe på. Åpningen med skarptrommen og etter noen takter, stortrommen, på Kari Bremnes Mitt Hjerte Hamrer Og Hamrer, drønnet ut i rommet med en mektig kraft, under full kontroll, og med en nydelig varme i vokalklangen.

Bassen er ikke fullt så stramt regissert som på en Hegel H390, men det veies opp av Copland-forsterkerens klangfylde, som får et konsertklaver til å høres voksent ut, selv på en liten høyttaler som Dynaudio Special Forty. I den andre enden er diskanten silkemyk og godt oppløst, og det er i det hele tatt tilfredsstillende rom og detaljrikdom på lydkilder som f.eks. CD.

Alison Krauss sarte vokal får en sårt tiltrengt varme og gitarklangen får mer dybde når jeg bytter fra Hegel til Copland, og sammenlignet med Yamaha A-S2200, opplever jeg at klaverklangen på Keith Jarrets Køln-konsert, lyder varmere og fyldigere, men Yamaha-forsterkeren byr på litt mer innsikt og større detaljrikdom.

Lydbildet blir flatere og ikke fullt så dynamisk når jeg bytter fra 16-bits PCM til Bluetooth, men for alle praktiske formål som soundtrack i et selskap, eller bare for å ha litt stemningsskapende musikk i bakgrunnen, er lyden over Bluetooth mer enn godkjent.

Plugger man inn et par hodetelefoner i forsterkeren, slukkes lyden til høyttalerne. Da kan man nyte den samme varme og fyldige klangen rett i ørene, og sammen med Sennheiser HD 660S, lød klaverklangen overordentlig engasjerende og inntagende. En ren bonus, egentlig, at hodetelefonutgangen ikke legger en demper på opplevelsen.

Konklusjon

Den integrerte forsterkeren viser at Copland fortjener et større publikum. Selv om den har noen betjeningsmessige viderverdigheter, og ikke kan brukes med vanlige MC-pickuper, lyder den forbasket engasjerende. Den tilfører musikken en klangfylde som mangler i mange andre forsterkere, og fleksibiliteten med både digitale og analoge innganger, gjør det svært anvendelig for enda flere. Bluetooth-strømming er kanskje ikke audiofilt nok i noens bok, og vi hadde foretrukket nettverkstilkobling med strømming over WiFi når sant skal sies. Men det tar ikke fra oss gleden over at Copland CSA 150 er en svært velspillende forsterker med noen kvaliteter det ikke er så lett å finne i denne klassen.