Den eneste direktedrevne platespilleren i testen, er også den mest stabile. Hastighetsvariasjonene er minimale, og den lyder i tillegg bra. Veldig bra. Hvis man skal ha den beste lyden, er dette spilleren man skal velge.

 

Klangkarakteren kan minne om Sony-spillerens. Med et åpent og godt fokusert lydbilde, men her er det mer substans i bassen. Man får nesten i pose og sekk i Audio-Technica-spilleren. Kvaliteten er det heller ikke mye å utsette på. Fra man pakker den ut til den står og spiller, tar det ikke mange minuttene, og den daglige betjeningen er såre enkel. Med direktedrift starter den umiddelbart opp når du vrir på strømbryteren. Som de andre spillerne i testen, er også denne følsom for vibrasjoner, men ikke så mye som Scansonic-spilleren.

Med Neil Cowley Trio roterende på spillerens gummimatte, oppleves lydbildet som ryddig, stødig og det er et godt fundament i bassen her. På klavermusikk får de laveste oktavene god dybde, og 2L-innspillingen med Ola Gjeilos pianoimprovisasjoner har både god bredde og dybde i det sjenerøse lydbildet Audio-Technica-spilleren leverer. Det samme gjelder på Ola Gjeilos pianoimprovisasjoner, hvor klangen i instrumentet kommer godt frem i lydbildet, og hvor dybden i bassen er hørbart bedre enn fra Sony-spilleren.

 

Trondheimsolistenes strykere klinger fritt og luftig, og det er tilstrekkelig med fylde i lyden til at også de større strykernes klang kommer godt frem i lydbildet. Hvis jeg skal trekke for noe, må det være at pickupen plukker opp mer rillestøy enn jeg liker, for ellers er dette en fortreffelig spiller.

 

Audio-Technica-spilleren et godt valg uansett musikksmak, og sammen med Pro-Ject-spilleren, er det denne som engasjerer oss best.

 

Også i denne testen: