Anmeldelse: Young Sherlock, sesong 1

Det er ikke så mange årene siden den særegne regissøren Guy Ritchie serverte oss den erkebritiske mesterdetektiven Sherlock Holmes i en riktig så fornøyelig modernisert utgave. En tørrvittig Robert Downey Jr. briljerte som den elegante detektiven fra Baker Street, med en hjerne skapt for kompliserte ligninger og deduksjon.

Nå har Ritchie, med serieskaper Matthew Parkhill (Deep State) ved sin side, slått pjaltene sammen med Prime Video, og kokt i hop en serie om de heseblesende ungdomsårene til nevnte Holmes. Resultatet er dessverre høyst ujevnt.

I perioden 1887-1915 skrev den skotske legen Sir Arthur Conan Doyle fire romaner om Sherlock Holmes og hans sindige partner, Dr. Watson. Om ikke den godeste Doyle snur seg i graven av nyvinningen Young Sherlock, så gir den nok mannen sure oppstøtt der han ligger seks fot under.

 

Tidsriktig nok hensettes vi til London anno 1870-årene. Her vokser Sherlock opp med sin bror Mycroft (Max Irons), søster Beatrice, en fraværende far (Joseph Fiennes, The Handmaid’s Tale) og en stadig mer ustabil mor, Cordelia (Natascha McElhone).

I det vi treffer på unge Sherlock (Hero Fiennes Tiffin) er han en 19-årig rebell, som til stadighet havner på kant med loven – øyensynlig nok fordi han «eksperimenterer», er nysgjerrig og søker hjernetrim. Men med en avdød søster, far in absentia og mor på galehus, så beslutter storebror seg for å få skikk på jyplingen. Av gårde til ærverdige Oxford University bærer det, men ikke til studier. Her skal Sherlock lærer seg å bli ydmyk og skikkelig. Dannelsesreisen tar til med unge Homes som ryddegutt og altmuligmann for de aktverdige professorene.

Selvsagt går det ikke mange dagene før et mysterium må løses – og man får bruk for hans unike evner.

En kinesisk prinsesse, Gulan (Zine Tseng), er på vei til Oxford. Hun reiser med noen uvurderlige skrifter, og skal møte professor Bucephalus Hodge (Colin Firth, Kongens tale). Fra biblioteket på universitetet blir så skriftrullen stjålet, og Holmes og hans gode venn, James Moriarty (Dónal Finn) tar saken. Skruen strammes til i det den ene distingverte professoren etter den andre brutalt tas av dage – og politiet mistenker (selvsagt) Sherlock.

Det blir en anmassende jakt på sannheten, drapsmannen (-kvinnen?) og kampen for å holde seg unne lovens lange arm. På veien dit tar vi flere dypdykk ned i Sherlocks traumatiserte fortid, avstikkere til den britiske landsbygda, massedrap på landsbyboere i Kina og jommen rekker vi ikke et snev av den franske revolusjonen og skattejakt i reneste Indiana Jones-stil i Istanbul også.

Alle de særegne, karakteristiske kjennetegnene til Ritchie er tungt til stede. Her er det heseblesende kryssklipping, gjentagende slow motion kampscener og hopp i handling og tid. Bortsett fra noen hårreisende dårlige cgi-effekter, ser Young Sherlock lekker og tidsriktig ut. Hovedproblemet er at serien vil, og gaper over, altfor meget, samt kaster sitt historiske opphav på båten.

Unge Holmes er en lettbent besserwisser, uten tyngde og evnen til kritisk deduksjon. Her nærmest ramler han og Moriarty over løsningstråder på mysteriene, samtidig som de fleipete gir hverandre high five og opptrer som i en action-kompisfilm fra 1990-tallet. Hvor ble den av den subtile elegansen og hjernekraften som gjennomsyrer Doyles romaner? I Doyles versjon var, den riktignok voksne, Holmes smått klønete i sosiale sammenhenger, men han var også kjølig og brutalt rasjonell, der hans mesterhjerne kvernet som et mekanisk urverk.

Serien er gjennomgående ufokusert og haster stadig videre til neste setting, scene og karakter. Hverken mysteriet eller karakterenes beveggrunner gis tid til å puste eller utvikle seg, og med en haltende dramaturgi oppleves flere store skuespillere (som Colin Firth og Joseph Fiennes) som bortkastet talent. Den ene karakteren som faktisk gjennomfører en fascinerende reise er Hodges lydige assisten, Edie (Holly Cattle).

Vi finner ikke mye å pirke på i rolletolkningen til unge Hero Fiennes Tiffin (ja, nevø av Joseph), men manuset (ført i pennen av Matthew Parkhill og Peter Harness) har bestemt seg for å «modernisere» Holmes i så stor grad at selve essensen av karakteren er forduftet. Åpenbart en serie skrevet i strømmingens tidsalder, og rettet inn mot et ungt publikum, men vi forventer mer finesse, kløkt og intrikat spenning enn det Parkhill og en Ritchie i fri dressur her serverer. 3 stjerner.