Anmeldelse: The Covenant

Alle av oss minnes vel de forsmedelige scenene som utspant seg etter at en samlet ISAF-styrke måtte flykte med halen mellom bena i det Taliban, etter 20 års krig mot Vesten, igjen tok over Afghanistan.

Scener vi ikke har vært vitne til siden amerikanerne i hui og hast måtte evakuere fra Saigon (1975) – i det Vietnamkrigen ubønnhørlig gikk mot sitt endelikt.

I de dramatiske scenene som utspilte på Bagram-flyplassen i Afghanistan, sensommeren for to år siden, så vi desperate innfødte som forsøkte å klamre seg til siste vestlige fly ut av landet – før det igjen vendte tilbake til Middelalderen.

PS! Ikke glem Ukrainas kamp mot krigsforbryterske Russland. Her kan du donere penger til det livsviktige hjelpearbeidet for Ukraina!

 

Heri ligger tematikken til Guy Ritchies (Snatch, The Man from U.N.C.L.E.) seneste film, en (forsøksvis) ramsalt kritikk av behandlingen av de titusenvis av afghansk innfødte som hadde jobbet for ISAF-styrkene (primært som tolker), og som var blitt lovet visa til Vesten. Så ble de overlatt til den lokale mobben. I fremste rekke amerikanerne, men også blant annet Norge og Danmark har her svin på skogen.

Vi kastes rett inn i krigshelvete, våren 2018, i det USA har økt antallet soldater til nesten 100.000 i Afghanistan. Den lokale motstanden er stor, og mange soldater settes inn for å avvæpne Taliban og -sympatisører, samt avdekke (og ødelegge) bombefabrikker.

I frontlinjen i kampen mot Taliban finner vi sersjant John Kinley (Jake Gyllenhaal, Nightcrawler, The Guilty). Et erfarent befal som har sette det mest av dritt, inkludert troppemedlemmer bli sprengt i fillebiter av bilbomber. Desillusjonert, kynisk og lei av hele krigen får han, noget motvillig, tildelt en ny tolk, Ahmed (Dar Salim, Game of Thrones).

Første timen er en intens krigsthriller, som til det fulle får frem hvilket helvete krig kan være. Kinley og hans menn blir skutt på, bombet, løyet til og ført inn bakhold. Alt i et land der den som har de største bestikkelsene, eller de mest religiøst fanatiske tilhengerne, vinner frem.

I det hele oppdraget går fullstendig galt, og troppen blir fanget ved en avsidesliggende bombefabrikk, kommer John Kinley og Ahmed seg så vidt unna med livet i behold – men ikke uten at hundretalls av Talibansoldater jakter på dem. Her trer så Ahmed frem som en uselvisk, reddende engel…

Vel hjemme i USA, skadeskutt både fysisk og mentalt, gnages Kinley av anger og skyldfølelse av at Ahmed og familien ble igjen i Afghanistan – som fritt vilt for Taliban. Han har en pakt han må ære, og en gjeld han må betale.

Ritchie har laget en lekker film, som fungerer godt på flere plan, men som faller igjennom der den egentlig skulle rette sitt tunge skyts: Vestens skammelige behandling av de titusener lokalt rekrutterte tolkene.

Som en meget deskriptiv fortelling om at krig er helvete, fungerer den første timen utmerket, og Gyllenhaal er god som beinhard sersjant med målet konstant i sikte. Han blir advart om at Ahmed kan være både sta og egenrådig, noe han ved selvsyn straks får oppleve; men han behandler ham fortsatt som en litt irriterende plagsom tjener, en annenrangs borger.

Vel hjemme i California, etter at tolken har dratt ham (hardt skadet) gjennom karrig fjellterreng i ukevis, spises Kinley opp fra innsiden, og går fullstendig av skaftet i det håpløse møtet med amerikansk miltærbyråkrati. Det er en kjent sak at Ritchie ikke akkurat er en subtil regissør og manusforfatter, men her tar han den for langt ut i det absurd utroverdige.

Når så Kinley vender tilbake til fronten, med en privatfinansiert hærstyrke i ryggen, blir den siste halvtimen et actionpakket krigsbonanza selveste Rambo verdig. Så absolutt popcornunderholdende, men fullstendig i utakt med filmens dype underliggende budskap.

Nei, du skal se The Covenant som en reinspikket actionfilm, med noen til dels heftig intense krigsscener – filmens egentlig hovedbudskap søler Ritchies bort i svulstig dialog, slow motion, stor patos og gjentagende pompøs kryssklipping. 4 svake stjerner.