Anmeldelse: The Bear, sesong 2

Vi tar av oss hatten over hva serieskaper Christopher Storer har fått til med den underfundige lille historien om den brogete gjengen bak en av Chicagos mest kaotisk, beste og kjente sandwichsjapper.

Dark horse

Førstesesongen kom så absolutt som en dark horse i fjor høst, og blåste oss av banen. Andresesongen er mindre kaotisk, går mer i dybden, gir karakterene rikelig rom for utvikling.

I premieresesongen ble vi kjent med den energiske Berzatto-familien, der eldstebror Michael (Jon Bernthal) hadde startet opp sandwhich-bula The Original Beef of Chicagoland. En diner som definitivt ikke gikk med overskudd, med der hans rike onkel Jimmy (Oliver Platt), hjalp til med å dekke underskuddet; samt Michaels stadig eskalerende narkotikaforbruk.

Det endte med selvmord – og inn på banen kom lillebror Carmy (Jeremy Allen White), som hadde en genuin kokkeutdannelse, og hadde gått sin skole hos Michelin-restauranter i New York, samt Noma i København.

 

Kaos på alle plan

Men heller ikke Carmy hadde hodet helt «rett» skrudd på, og slet med sine indre demoner. Det hjalp så definitivt ikke på at «business-as-usual»-staben, frontet av den kjepphøye hissigproppen «fetter» Richie (Ebon Moss-Bachrach), aktivt motarbeidet hans fornyelse av restaurantkonseptet og meny.

Forrige sesong var en orgie i gourmetmat, kaos på kjøkkenet, kaos på hjemmefronten og i hodet – det hele innpakket i et heseblesende tempo som kunne gi enhver hjerteklapp. Men du verden som vi lot oss rive med av den outrert sjarmerende gjengen.

I det vi treffer gjengen på nytt er «The Beef» stengt for godt, mens Carmy og hans unge, entusiastiske protegé Sydney (Ayo Edebiri) jobber med å åpne en kvalitetsrestaurant i de forsofne lokalene. Sydney drømmer om å lykkes som mesterkokk, mens Carmy higer etter anerkjennelse og respekt. Selvsagt står hindringene i kø så tett som minefelt i russiskokkuperte deler av Ukraina.

PS! Ikke glem Ukrainas kamp mot krigsforbryterske Russland. Her kan du donere penger til det livsviktige hjelpearbeidet for Ukraina!

En ny start?

Papirene er åpenbart ikke på plass (det var ikke bare privatlivet Michael hadde et lettvint forhold til), og den ene godkjennelsen etter den andre må behandles av kommunens sendrektige papirmølle.

Finansieringen, med forvandling fra høl til gourmetpalass er åpenbart noe Carmy ikke kan hoste opp – så nok en gang trår onkel Jimmy til som redende engel. Men den største utfordringen blir å få med den inngrodde staben på forvandlingen som kreves.

Mens klokken stadig tikker nærmere mot åpningsdagen, og tillatelser i fleng mangler, staben stritter imot og Jimmy truer med tvangssalg, så faller plutselig Carmy for yndige Claire (Molly Gordon). Eller faller? Tvangsnevrotisk som han er, og livredd for å knytte seg til noen, vil han selvsagt ikke kalle det er forhold, men et kvinnelig bekjentskap.

Men akk, om enn Claire gir Carmy noen minutters ro på hjemmebane, raser fortsatt «krigen» på stedet som (angivelig) skal åpnes som «The Bear». Richie oppfører seg på sitt sedvanlige vis (som et rasshøl), Neil Fak (og hans tvilsomme kumpaner) gjør øyensynlig mer skade enn gavn under oppussingen, og Carmys søster, Nat (Abby Elliott) er høygravid og utslitt av alle konfliktene på jobb.

Karakterutvikling uten sidestykke

Men prosessen drives fremover, folk lærer og tilpasser seg, og selv Carmy får (etter hvert) stotret frem at Claire er kjæresten.

Det er dog ikke kaoset og konfliktene på kjøkkenet som står i fokus denne sesongen, ei heller den omfattende oppussingen. De er kun en kulisse, og metafor, for den menneskelige forvandlingen serieskaper Christopher Storer bretter ut fremfor oss.

I tillegg til karakterutvikling som nesten savner sidestykke, gir hans oss et fullstendig absurd dypdykk ned i den trøblete, grumsete familiebakgrunnen til Berzatto-søsknene; og det er ikke en direkte lett bagasje de bærer på.

Episodene klokker stort sett inn på ca. halvtimen, mens Storer med episode 6 gir oss godt over en times dypdykk ned i traumatisert fornedrelse og skam. Her stifter vi så endelig bekjentskap med mater familias, Donna Berzatto (Jamie Lee Curtis).

Donna er en fraskilt mor med en særs trøblete psyke. Curtis portretterer på forbilledlig vis en kontinuerlig nevrotisk sinnstilstand, som døyves med inntak av store mengder alkohol og offentlig utskjelling.

Her trer søsknenes divergerende personlighet eklatant frem. Nat forsøker å glatte over det hele, Carmy vil bare gjemme seg/flykte, mens Michael ypper til ytterligere bråk og slåssing.

Varmt portrett

Det er et usedvanlig varmt portrett Storer maler av den brogete kjøkken-gjengen – som til tross for sine åpenbare ulikheter og betente konflikter faktisk holder stort av hverandre.

Spesielt relasjonen mellom Carmy og Sydney får blomstre, og gnisninger til side, så har de er tydelig felles mål. Tina og Ebraheim sendes på kokkekurs, den ene med skrekkblandet fryd, mens den andre avskyr det; mens Lionel får et studieopphold hos selveste Noma for å lære seg kunsten bak unike desserter. Her får vi en halvtimes turistbrosjyre fra billedvakre København.

Men det er bølla Richie som gjennomgår den største transformasjonen.

Reisen fra en påståelig, brølende besserwisser, med et nag not alt og alle, til dedikert gourmet- connoisseur, med et brennende engasjement og omsorg for gjestenes ve og vel er et manusgrep som sitter som et (smått overraskende) skudd! Og, genistreken er at Storer klarer å få oss til å tro på det.

The Bear er en nærmest perfekt balanse mellom mellommenneskelig drama, befriende humor og kaotisk spenning. Jo da, han har en hang til overdrevet gourmet-pornografi (så elegant harselert over i Netflix-filmen The Menu), men det er mer for staffasje å regne.

Det er menneskene han bryr seg om, og det er deres historie og relasjoner han vil få frem. Og på det planet lykkes The Bear så til de gangs. Kaos og konflikter til tross, så er aldri den befriende humoren langt unna; det hele akkompagnert av et herlig matchende musikkspor.

De fleste serier trår i de samme oppmerkede stiene sesong etter sesong, mens The Bear evner å fornye seg, samtidig som den har bevart seriens unike smak. Den eksklusive «smaksmenyen» toppes av glimrende skuespill og sobert, nærgående, foto og klipp. 6 stjerner til en serie som tilfredsstiller både intellektet og matgleden – og allerede en soleklar kandidat til årets beste serie.